Jeg skal bli frisk, hvordan gjør jeg det?

Nettopp derfor må alt fortelles, sånn at man kan tenke: Hvis det kan gå bra for denne personen, da kan det også gå bra for meg.

← previous page

Kvinne i 30-årene

Min historie

Jeg har vært med i Recovery Norge siden starten, men det har tatt tid å skrive min historie. Delvis fordi jeg ikke vil fortelle med navn og bilde – dessverre er det ikke alle arbeidsgivere som vil syns dette er så bra å ha på CVen – men mest fordi jeg må rippe opp i den verste perioden i livet mitt. Denne siden skal være om håp. Samtidig er det kanskje noen som tenker: De andre er ikke så syke som meg, de hadde det ikke så vanskelig som jeg har det. Nettopp derfor må alt fortelles, sånn at man kan tenke: Hvis det kan gå bra for denne personen, da kan det også gå bra for meg.

Foto: Privat

Jeg blir syk

Før jul, for en del år siden, hadde jeg blitt skilt og flyttet for meg selv. Jeg var litt over 30 år. Min tre år gamle datter bodde 50 prosent hos meg og 50 prosent hos pappaen. Jeg hadde en stund slitt med at jeg ble i skikkelig dårlig form når jeg fikk mensen. Jeg ble kvalm, vondt i hodet, uggen og til tider helt utslått. Gynekologen anbefalte p-piller; da kunne jeg hoppe over mensen, og problemet burde være løst. Så i jula begynner jeg på p-piller. Første uka etter jul klarer jeg å gå på jobb to dager, men den tredje dagen er jeg så kvalm, at jeg går rett til legen. De tar blodprøver og noen av hormonene er langt over normalt. Dette kan tyde på hypofyse-problemer i hjernen, og jeg ble henvist til MR av hodet og sykmeldt i tre uker med en gang. Bestemoren min døde av hjernesvulst da hun var bare noen år eldre enn det jeg var da, så det var ganske skummelt. På den andre siden er hypofyse-problemer noe som ofte kan behandles medisinsk, og jeg trodde jeg kom til å ha et svar og en kur ganske fort. Selv om legen mente at p-pillene ikke kunne ha noen med dette å gjøre, sluttet jeg med dem.

Jeg blir ikke frisk…

Jeg bor sentralt på Østlandet hvor man kan kjøpe seg ut av helsekøen med private tjenester, og jeg var også heldig nok til å ha råd til det, så jeg fikk MR-time raskt. MR ble tatt, og alt var normalt. Jeg dro tilbake til fastlegen, og nå som jeg hadde sluttet med p-pillene var hormonnivåene tilbake til omtrent normalt, og jeg burde vært frisk. Derimot var jeg fortsatt kvalm, hele tiden. Jeg tok kvalmestillende hver dag, og var allikevel fortsatt kvalm. I tillegg hadde jeg vondt i på bestemt steder i hodet og vondt i magen. Jeg ville helst bare sitte/ligge helt rolig hele tiden. I dag har jeg glemt hvor ubehagelig alt dette var, at jeg ikke tålte lys og bråk, hvor mye jeg slet med å sove, å få dusjet og spist osv.

Kunne ikke ta vare på datteren min

Det sier seg selv at det å passe på en treåring, når man bare klarer å sitte i sofaen, er vanskelig. Pappaen til datteren min hadde vært svært behjelpelig, og hun hadde vært mest hos han, da vi begge trodde at vi kom til å finne ut av dette ganske raskt. Vi bodde så langt fra hverandre, at det var vanskelig for meg å få til å møte henne bare for kort tid, jeg klarte ikke dra dit pappaen bodde. Han hjalp til sånn at jeg hadde henne hos meg noen timer på dagen, noen dager i uka. Hun sov ikke hos meg. Siden jeg bodde alene, slet jeg med alle praktisk gjøremål. Snille naboer kom innom med mat, pluss at jeg spiste ferdigpizza og take-away. Jeg ble jo på den tiden grundig testet, og hadde ingen næringsmangler.

Legetimer og legetimer

I dag husker jeg ikke lenger hva som ble neste legebesøk på lista, men det var mange. Alt med hormoner og mage og kvalme ble sjekket hos mange spesialister og scanninger av forskjellige slag. Noen ubehagelige undersøkelser, og alle svært slitsomme for noen som nesten ikke klarte gå ut av huset. Men jeg ville finne et svar og bli frisk. Jeg ville at datteren min skulle bo hos meg igjen! Jeg hadde heldigvis en fastlege, som også ville finne svar, og i løpet av ca seks måneder hadde jeg vært igjennom det meste av aktuelle fysiske undersøkelser. Å rekke så mange undersøkelser på seks måneder gikk bare fordi jeg valgte private timer, og betalte selv. Jeg fikk jo ikke til å gjøre noen ting, så penger som vanligvis ville gått til reising, shopping og annen moro, kunne brukes på å finne et svar. Den andre grunnen til at det gikk, var at fastlegen min også var utålmodig, og han fulgte flere spor samtidig. Ting tar så lang tid i helsevesenet at hvis man bare venter på svar fra én og én undersøkelse, vil det ta langt tid å få gjort mange undersøkelser. Siden jeg var for syk til å ta vare på datteren min, ble dette vurdert som relativt alvorlig sykdom. I tillegg til at jeg var en ung person, som burde vært i full jobb.

ME- diagnosen

Etter alt dette landet jeg landet på Ullevål sykehus for utredning, der “uforklarte” sykdommer havner. På Ullevål ble jeg grundig utredet, og de kom tilbake med diagnosen ME. På det tidspunktet var det som forventet, men mitt spørsmål var: Hvordan blir jeg frisk? Det hadde de ikke noe svar på. Jeg ble henvist til ME-klinikken på Aker, som hadde to års ventetid! Men, jeg bodde ganske nært Aker, ringte opp og sa at jeg kan stille på kort varsel, ved avbestilling. Det er mitt råd til alle som blir henvist noe sted; Ring og mas! Sjekk at henvisningen faktisk har kommet fram, og si at du kan stå på venteliste og komme på kort varsel (hvis du kan det).

Oppsagt fra jobben

Midt i alle disse helsebekymringene blir jeg og så sagt opp fra jobben (som jeg da så klart var 100% sykmeldt fra, men det hadde bare vart noen måneder på denne tiden). Så mens jeg prøvde å bruke det lille jeg hadde av energi på enten legetimer eller datteren min, måtte jeg også bruke energi på å krangle med jobben min. Takket være en god advokat endte dette med et greit økonomisk oppgjør, men uten jobb. Akkurat da var jeg uansett ikke i stand til å jobbe, jeg var bare glad at ting var avklart.

Hvordan blir jeg frisk fra ME?

Vel, la oss hoppe tilbake til sykehistorien. Fordi fastlegen min og jeg hadde kjørt flere henvisningsløp samtidig, fikk jeg også time hos ME-spesialist Dag Storla. Der var det også ventetid. Så nå satt jeg med to uvisse legetimer, langt frem i tid, og det var ganske usikkert hva de kunne eventuelt tilby av behandling. Jeg ville bli frisk, så hvis jeg nå faktisk hadde ME, hva hadde de gjort de som ble friske av det?

Da fant jeg Lightning Process. Jeg kan også fortelle at jeg hadde aldri noe med ME-foreningen å gjøre. I starten trodde jeg jo ikke at jeg hadde ME, jeg var helt sikker på at det var en mer «fysisk» grunn (hormonelt mest sannsynlig), men da det ikke ble funnet, hadde ME-foreningen ingenting å tilby meg, siden de ikke hadde noen kur.

Allikevel var jeg skeptisk til LP. Jeg har en lang utdanning innen psykologi/biologi, og syns ingenting om alternativ medisin som tjener penger på placebo-effekten, og på å vise litt omsorg. Men, helt tilfeldig kom jeg i kontakt med noen som kjente Live Landmark, og hun fikk godt skussmål derifra. Jeg visste også av ei som hadde gått LP, og i dagens moderne verden var hun bare en melding unna på Facebook. Hun anbefalte varmt kurset hos Live. Allikevel var det fastlegen min som avgjorde at jeg meldte meg på. Han er anti alt av alternativ medisin, men her var han åpen for at det kunne være lurt. Prisen ikke var mer enn en sydentur. Sånn som helsa mi var da, så det ikke ut som om jeg noen gang kom til å få dratt til syden igjen, så jeg meldte meg på.

Løvetannbarn

Før LP-kurset fikk jeg faktisk time hos Storla, og jeg fylte ut et langt, og lenger enn langt, skjema og endte med diagnosen ME der også. I det lange spørreskjemaet spurte han en del om hendelser tidligere i livet. I tillegg til å ha ganske nylig gått igjennom en skilsmisse, med et lite barn involvert, har jeg også hatt en uvanlig oppvekst. Jeg flyttet til fosterforeldre før skolealder, og mine biologiske foreldre slet med psykiske problemer og alkoholisme. Dette er typiske ting som gir større sannsynlighet for å helseproblemer i voksen alder.

Jeg ble henvist overalt, og jeg omtrent samtidig med LP-kurset, kom jeg også inn på DPS (distriktspsykiatrisk senter). Jeg var villig til å prøve alt som kunne hjelpe meg, og de mente også at selve situasjonen i seg selv, med å ikke kunne ta vare på barnet sitt, var så alvorlig at det kunne være fint å snakke med noen. Der møtte jeg en fin lege, og vi snakket litt om det med oppvekst. Var det virkelig sånn at “måtte” gå dårlig med en person, hvis en hadde opplevd vanskelig ting som barn, og kanskje også hadde med seg en biologisk disposisjon for diverse sykdommer/problemer? Hun fortalte at det er en vesentlig andel som klarer seg bra “nesten uansett”, det man typisk omtaler som “løvetannbarn”. Det var ingen grunn til at jeg ikke skulle kunne høre til den gruppen.

Behandling for ME?

Etter besøket hos Storla hadde jeg nå to uavhengige ME-diagnoser. Jeg var ikke så opptatt av det, jeg var mest opptatt av hva han anbefalte av behandling. Han hadde faktisk noen forslag, blant annet kur-opphold. Det «beste» kur-oppholdet var selvfølgelig dyrt og lovte bedring, men ikke å bli frisk. Dette var rett før LP-kurset, så jeg tenkte at jeg tar det først, og så ser jeg hva som skjer.

Jeg kan også ta med at rett etter LP-kurset fikk jeg telefon fra ME-avdeling på Aker Sykehus, om at de hadde en ledig time, på kort varsel (masingen fungerte!). Jeg spurte hva de kunne tilby av behandling, og om de hadde noen som kunne gjøre meg frisk. Jeg var jo da fortsatt i en prosess for å bli helt frisk, og tenkte at jeg skulle ta de mulighetene som bød seg. De svarte vagt; Tja, nei, vi har jo noe lysbehandling. Det var ikke veldig overbevisende og jeg takket høflig nei til timen (jeg hadde ikke bruk for en tredje ME-diagnose).

LP-kurs

La oss nå heller hoppe til LP-kurset. For meg var det mye i LP-kurset som var kjent fra tidligere utdanning, blant annet at skillet mellom «fysisk» og «psykisk» sykdom er tull. Alt som du føler/opplever skjer jo fysisk et eller annet sted, og det man opplever «psykisk», for eksempel glede, kan slå ut fysisk. Bare tenk på hvordan du har det når du er forelsket:) Hvis man ser på dette helhetlig, er det mye man selv kan påvirke, og lære opp kroppen til (inkludert å avlære uvaner, som å hvile hele tiden).

Jeg hadde LP-kurs ganske nøyaktig ett år etter at jeg hadde blitt syk, og at det ble vendepunktet for meg. Jeg gikk der ifra og følte meg helt annerledes. Jeg anså ikke meg selv som syk lenger. Selv om jeg ikke kunne endre alt over natten, så ble det gradvis mer og mer jeg klarte. Når man har har tilbragt et helt år nesten bare i senga eller på sofaen, tar det tid å komme tilbake til et normalt liv igjen. Når du har hvilt i ett år, vil du ikke bli uthvilt av enda mer hvile. Jeg måtte trene meg opp, og LP ga meg metoden for å hvordan jeg kunne gjøre det.

Jeg er frisk!

Jeg husker at jeg jeg tok med meg datteren min på skøyter uka etter LP-kurset. Det var fortsatt en vei igjen før hun kunne bo hos meg igjen, men nå kunne jeg trene for å komme dit. Jeg husker også frihetsfølelsen jeg hadde over å bare kunne dra ut (med kollektivtransport til en bråkete bar!), og ta en øl med en venn. Under seks måneder etter LP-kurset bodde datteren min igjen annenhver uke hos meg, og vi hadde vært på sommerferie sammen!

Tilbake i jobb

Da jeg meldte meg på LP-kurset ville jeg bare bli så frisk at jeg kunne ha datteren min hos meg. Jobb var ikke viktig i det hele tatt. Men så gikk ting så lett, at jeg savnet å ikke kunne delta likt med alle andre. Jeg hadde jo mistet jobben min, så hadde ingen mulighet til å starte opp i en lav prosentandel, men måtte vente til jeg kunne søke en vanlig fulltidsjobb. For å ha noe givende å gjøre, jobbet jeg som frivillig en gang i uken, og det ga meg følelsen av at jeg mestret å ha ansvar igjen. Ett år etter LP-kurset begynte jeg i 100% jobb. Jeg jobber fortsatt 100% (minst..), og gjør i dag alt jeg vil. Har helt glemt at jeg var så syk. Jeg er blitt flinkere til å gjøre det jeg har lyst til, og til å ikke gjøre det jeg ikke vil.

Takknemlig

Jeg er uendelig takknemlig for det norske helsevesen som tross alt ga meg utrolig mye hjelp og undersøkelser, fastlegen min og for Live som står på for at alle skal kunne leve det livet de elsker! I tillegg til eksmann, naboer, venner og familie som stilte opp. Det er også fantastisk å se alle i Recovery Norge som jobber på for at flere skal kunne få oppleve det samme som meg, nemlig at man kan bli helt frisk!

KvinneME/CFSLightning processKognitiv atferdsterapi