«Legene kunne verken forklare hvorfor jeg ble syk eller hjelpe meg. Men frisk ble jeg»

Nå har det gått mange år, jeg har fått flere barn og jobber som psykolog. Er det en ting jeg bare blir mer og mer klar over, så er det hvor mye både følelsene, tankene og relasjonene våre har å si for helsa vår.

← forrige side

Kvinne

Da Recovery Norge ble opprettet, vakte det umiddelbart et engasjement hos meg. Jeg syntes det var inspirerende og flott at flere kunne fortelle om tilfriskning gjennom det man kan kalle psykologiske mekanismer. Jeg har selv et familiemedlem som ble frisk av ME etter å ha gått LP-kurs. Dessuten er jeg som psykolog veldig opptatt av å forstå mennesker som en kompleks helhet, som påvirker og påvirkes konstant av både det som foregår inni og utenfor oss. Skillet mellom fysisk og psykisk er et kunstig skille, og det forundrer meg at det fortsatt fins fagfolk som snakker som om det er et enten-eller.

Men så gikk det opp for meg at mitt sterke engasjement i dette handler om noe enda mer personlig. For jeg har også hatt en medisinsk uforklarlig lidelse. Legene kunne verken forklare hvorfor jeg ble syk eller hjelpe meg til å bli frisk. Men frisk ble jeg.

Det starta da jeg var 10 år. Jeg fikk et kraftig støt i albuen som gjorde at den ble nummen og kraftløs. Vanligvis ville armen kommet seg raskt, men denne gangen gjorde den ikke det. Den føltes helt fremmed og rar, og hang bare slapt ned. Det var som om musklene var ute av funksjon, og huden var som bedøvd. Moren min tok meg til legen, som gjorde sine undersøkelser, men fant ingen forklaring.

I rullestol med konversjonslidelse

Ukene gikk, og armen var like svekket. Så begynte det å prikke i beina, og gradvis forsvant følelsen og muskelkraften i dem også. Den andre armen fulgte på. I løpet av en måned gikk jeg fra å være en aktiv jente med mange fritidsaktiviteter til ei hjelpetrengende jente i rullestol. Jeg ble innlagt på sykehus og gjennomgikk all verdens undersøkelser. Noen av testene gav utslag, men ingenting som gav mening eller en klar diagnose. Det var da de begynte å snakke om dette «psykiske». I mitt hode var det det samme som at de mente at jeg bare «skapte meg», at jeg var oppmerksomhetssyk og ikke «ordentlig syk». Og kanskje var det ikke bare jeg som opplevde det sånn, kanskje var det faktisk slik de tenkte.

Det føltes som at det var min egen feil at jeg var syk, og det fylte meg med mye skam

Diagnosen ble konversjonslidelse. Det vil si «forstyrrelser i kroppslige funksjoner med nevrologiske, sensoriske eller motoriske symptomer som ikke (fullt ut) kan forklares av kjente medisinske årsaker.» Jeg skjønte ikke hvorfor kroppen min hadde «streika», og det skjønte vel strengt tatt ikke noen andre heller. Siden de ikke fant noen annen forklaring enn at det var psykosomatisk, føltes det som at det var min egen feil at jeg var syk, og det fylte meg med mye skam, selvbebreidelse og dårlig samvittighet. Såpass skjønte jeg, at psykosomatisk sykdom hadde en helt annen status enn «fysisk» sykdom.

Mor tok det tungt

Men det var en som nok tok diagnosen enda tyngre enn meg. Det var moren min. Hun kjempet en innbitt kamp og satte himmel og jord i bevegelse for å finne en annen – og fysiologisk – forklaring på sykdommen min. Hun kunne ikke leve med at dattera havna i rullestol fordi det var noe feil i hodet hennes, eller enda verre; i familien vår!

Hun kunne ikke leve med at dattera havna i rullestol fordi det var noe feil i hodet hennes

Legene på sykehuset gav meg opp og ville sende meg til det beryktede «statens senter for barnepsykiatri». Det klarte heldigvis moren min å forhindre. Månedene gikk, og jeg ble bare verre. Jeg fikk problemer med å tygge og svelge og inntok bare flytende. Jeg gikk ikke på skolen og ingen venner kom på besøk.

Fortsatte å prøve

Jeg var ei stolt, selvstendig og sosial jente som var vant til å klare det meste, så det å bli så hjelpetrengende og isolert, var mildt sagt forferdelig. Jeg ville ingenting annet enn å bli frisk, men hvordan i all verden skulle det gå til når det ikke fantes noen behandling?

Jeg ville prøve å reise meg med en gang han var ferdig å be. Det gikk ikke så bra, men jeg gav ikke opp

Jeg kom faktisk på «løsningen» selv. Jeg hadde en sterk barnetro og hadde hørt om en mann som hadde «varme hender» og ba for syke. Det kunne vel ikke skade å prøve. Og vi hadde jo ingen andre alternativer. Så vi oppsøkte ham. Jeg husker at jeg hadde et sterkt håp om å bli helbredet og ville prøve å reise meg med en gang han var ferdig å be. Det gikk ikke så bra, men jeg gav ikke opp. Han sa det kunne ta litt tid, så jeg fortsatte å prøve, hver dag. Og gradvis kom følelsen og styrken tilbake i kroppsdelene mine.

Guddommelig kraft?

Er dette en historie om guddommelig kraft og helbredelse ved bønn? – Nei, jeg tror ikke det lenger. I dag er jeg overbevist om at kraften og helbredelsen kom fra meg selv, fordi jeg trodde på den.

Jeg merker at det er skummelt å skrive dette, for var jeg egentlig reelt syk da, når min egen tro og forventning kunne gjøre meg frisk? Var det sant det som jeg hadde fryktet at andre tenkte, at jeg bare «skapte meg» hele tiden? — Nei, symptomene mine var reelle nok. Jeg tror kompliserte menneskelige mekanismer gjorde meg syk – og senere var det andre – eller kanskje noen av de samme – mekanismene som bidrog til at jeg ble frisk.

Placeboeffekten må ikke forveksles med innbilning

På studiet skrev jeg hovedoppgave om placeboeffekten og forsto da mer om hvilken kraft som ligger i vår egen forventning. Placeboeffekten må ikke forveksles med innbilning. Det skjer helt reelle endringer i kroppen, f.eks frigjøring av kroppens egne smertelindrende signalstoffer (endorfiner). Når noen kan bli frisk etter en placebooperasjon, så kunne vel jeg bli frisk fra min konversjonslidelse, fordi jeg trodde at Gud kunne helbrede meg.

Nå har det gått mange år, jeg har fått flere barn og jobber som psykolog. Er det en ting jeg bare blir mer og mer klar over, så er det hvor mye både følelsene, tankene og relasjonene våre har å si for helsa vår.


(Vårt medlem som forteller denne historien ønsker å være anonym av familiehensyn. Bildet er ekte. Historien ble første gang publisert på Recovery Norges Facebook-side i 2017).

Barn og ungeVoksneKvinneFunksjonelle lammelserAnnen metode