«Hvordan går det an å være frisk, hvis man ikke gjør noe av det man elsker?»

Etter flere år med hardkjør og lange dager som strategikonsulent, samtidig som jeg utsatte kroppen for store treningsmengder, pådro jeg meg kyssesyken i desember 2013.

← forrige side

Bjørne Skarbøe

Jeg var vant til at jeg hentet meg fort inn ved sykdom, og regnet med at formen raskt ville normalisere seg, slik at jeg kunne returnere til fullt kjør på jobb og trening. Men for første gang i livet mitt ville ikke kroppen lystre, og gradvis over flere måneder kjente jeg at jeg ble tappet for krefter, og konsentrasjonsevnen min gikk gradvis nedover. Jeg forsøkte å fortsette å jobbe like hardt som tidligere, og utførte treningsøktene mine, selv om jeg følte meg helt jævlig. Jeg forsøkte samtidig å finne svar i helsevesenet, men etter flere forsøk på å finne svar hos leger og ulike behandlere, endte det med at jeg dro hjem til mine foreldre i fortvilelse noen måneder senere, og der ble jeg liggende i 13 måneder.

Bjørne i ulike stadier, før, under og etter sykdommen.

Ble pleietrengende

Jeg forsøkte “alt” jeg kom over innenfor offentlige og private helsetilbud. Jeg gikk til leger, spesialister på sykehus, og ned mange alternative retninger. Jeg fikk mange ulike svar og forsøk på diagnoser, men konklusjonen var stort sett at jeg var utbrent eller utmattet. Noen leger mente at jeg hadde fått ME/CFS, selv om utredningen viste at jeg manglet ett hovedkriterie for å havne i den kategorien. Selv om ikke utredningen viste at jeg hadde ME basert på de kriteriene som var satt, var det andre leger jeg møtte som mente at jeg nok hadde ME. Uansett hva det var, så var det ingen som kunne gi meg noe svar på hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen.

Desto mer jeg prøvde, og jo mer jeg mislyktes i mine forsøk på å bli frisk, desto verre ble tilstanden min

Fortvilelsen over situasjonen og alt som hadde mislykkes av behandlinger, økte angst og stressnivået, som førte til at jeg til slutt var pleietrengende og bodde hjemme hos mine foreldre. Desto mer jeg prøvde, og jo mer jeg mislyktes i mine forsøk på å bli frisk, desto verre ble tilstanden min. Jeg gikk fra å behøve noen timer på sofaen om dagen for å hvile meg, til å være fullstendig utmattet og isolert i et mørkt rom, uten evnen til å prate, spise og gå på do. Til slutt lå jeg 24 timer i døgnet i sengen min og var helt avhengig av mine foreldre og broren min, for alle mine daglige behov.

Hvis andre kan klare det…

Det var ikke før etter 13 måneder, hvor jeg i den tiden tilbragte mesteparten av tiden sengeliggende, samtidig som smerten, angsten og de andre symptomene mine ble verre, at familien min kom i kontakt med noen som hadde kommet seg ut av en lignende situasjon ved å gå på Lightning Process-kurs (LP-kurs). Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å dra på kurs i rullestol, samtidig som jeg ikke hadde sammenhengende konsentrert meg mer enn noen få sekunder det siste året, men jeg fant trygghet i at hvis andre hadde kommet seg ut av lignende situasjoner, så kunne jeg også klare det.

Jo mer jeg tok deg med ro, distanserte meg fra livet og sluttet å gjøre ting jeg likte å gjøre, desto verre ble tilstanden min

I perioden jeg hadde vært syk, hadde jeg fått beskjed om å hvile mer og ta det med ro. Men jo mer jeg tok deg med ro, distanserte meg fra livet og sluttet å gjøre ting jeg likte å gjøre, desto verre ble tilstanden min. Jeg hadde mistet alt jeg var glad i å gjøre, og det gjorde meg fortvilet. Like før Lightning Process-kurset, slo tanken meg etter en samtale med familien min: Hvordan går det an å være frisk og ha det bra, hvis man ikke gjør noe av det man elsker å bruke livet sitt på? Hvordan kan jeg være lykkelig og avslappet, hvis ingenting av det jeg liker å gjøre lenger er en del av livet mitt?

Målrettet og bevisst trening

Jeg hadde endelig fått et håp som virket realistisk å tro på igjen,  som kom fra noen som hadde opplevd samme situasjon som meg. For første gang på lenge våget jeg å håpe igjen, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å bli frisk, ettersom jeg ikke klarte å gå, og konsentrasjonsevnen min bare varte noen få sekunder. Fra å være pleietrengende og ha behov for medbragt rullestol, var kontrasten stor da jeg etter første kursdag gikk på café sammen med familien min på egen hånd. Etter LP-kurset har jeg trent målrettet og bevisst på det jeg har lært av verktøy, og med tiden har livet mitt blitt bedre og bedre. I dag lever jeg et normalt liv, og er evig takknemlig for alt jeg lært på LP-kurs.

Jeg lærte å endre hvordan jeg ser på stress, samtidig som jeg jobbet med å skifte fokus bort fra negative symptomer og skape godfølelse i livet mitt

Min reise siden LP-kurset har vært å fokusere og trene på det jeg lærte om koblingen mellom kropp og hode til en daglig vane. Jeg har daglig jobbet målrettet med å bruke den kraftfulle hjernen vi har, til å skape nye koblinger og gjøre glede, ro og velvære til en vane. Jeg lærte at hjernen er formbar og forsto viktigheten av å rette fokus mot det positive og endre negative mønster. Jeg lærte å endre hvordan jeg ser på stress, samtidig som jeg jobbet med å skifte fokus bort fra negative symptomer og skape godfølelse i livet mitt. Takket være alt jeg lærte på LP-kurs lever jeg i dag et fantastisk liv, hvor jeg er mye mer bevisst på hva som gjør meg glad, har verktøyene som skal til for å håndtere utfordringer og har blitt en mester på å skape glede i mitt eget liv.


Bjørne har tidligere fortalt sin historie til VG, les her.

VoksneMannAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process