“Man kan bli helt frisk!”

På Haukeland sykehus fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en alvorlig nevrologisk sykdom, som det ikke fantes noen kur for.

← previous page

Live Landmark

Høsten 2004 fikk jeg ME-diagnose av professor i nevrologi Harald Nyland på Haukeland sykehus. Han hadde hatt mer enn 900 pasienter og var, ifølge min fastlege, regnet som den fremste på ME i Norge. 

Under utredningen fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en alvorlig nevrologisk sykdom, som det ikke fantes noen kur for. Legen visste ikke om noen som hadde blitt friske, men han fortalte om en pasient som hadde klart å gjennomfør jus-studiet ved å gjøre yoga en gang i timen. På et øyeblikk ramlet min verden sammen. Jeg hadde mann og to barn, og følte at jeg var på toppen av livet. Nå var alt i grus.  

Tre år senere friskmeldte jeg meg etter et kurs i Lightning Process – og siden sommeren 2007 har jeg vært helt frisk. Jeg jobber 100%, jeg trener og er sosial og jeg lever et aktivt liv på alle mulige måter. 
Så hva skjedde egentlig? Vel, her er min historie i kortversjon.

Kroppslig kollaps

Etter et lengre opphold i tropiske klima fikk jeg en allergisk utløst autoimmun tilstand, kalt angioødem. Det vil si at jeg fikk en hevelse i lysken, stor som en appelsin. Etter noen dager forsvant den heldigvis. Deretter dukket det opp nye hevelser. Denne gangen i svelget. På legevakten fikk jeg utskrevet kortisonbehandling. Det var ganske høye doser, men jeg følte meg bra og var gira på jobben – jeg elsket nemlig jobben min.

Etter fire uker på kortison fikk jeg en akutt lungebetennelse og ble innlagt på sykehuset. Der ble jeg behandlet med antibiotika. Jeg var såpass syk at jeg ble liggende en hel uke. Jeg husker ikke stort fra oppholdet, jeg lå stort sett og sov, men jeg fortsatte å medisinere meg selv med kortison, fordi hevelsene i halsen kom og gikk. 

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset var det med en to ukers sykemelding i lomma og en utmattelse jeg aldri før hadde kjent. Jeg var så sliten at jeg hang i armen på Mikkel, mannen min, da vi gikk fra sykehuset til bilen for å kjøre hjem. Jeg opplevde et slags kroppslig kollaps, og jeg skulle ikke bli meg selv igjen før flere år senere. 

Den første to ukers sykemeldingen surret i bakhodet mitt. Det passet rett og slett ikke, for jeg hadde fått et vikariat i avisredaksjonen som jeg veldig gjerne ville at skulle bli forlenget. Det var derfor viktig for meg å være på jobb og, ikke mist, levere godt stoff til avisen.

Isteden for å ta to uker med sykemelding, så var jeg tilbake i redaksjonen allerede etter en uke: ”Her er jeg; og jeg tar det som finnes av ledige vakter!” Dermed jobbet jeg dag, kveld, helg og det som var. Og jeg storkoste meg! Jeg hadde det fantastisk moro og gledet meg til å gå på jobben hver dag. Jeg hadde både kule kollegaer, de føltes som vennene mine, og arbeidsoppgaver som jeg likte – og mestret. 

Etter noen uker smalt det igjen, denne gangen med en bronkitt. Jeg fikk en ny runde med antibiotika, og tok et par-tre dager fri fra jobb. Jeg var frustrert og lei, for det passet dårlig, nå som jeg var så godt i gang. Men etter en uke så var jeg back in business. Men jeg var ikke helt som før. Jeg var sliten. Pussig sliten. 

Holdt det gående

Jeg kan huske at jeg var på jobb i en småby og skulle intervjue kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. I forkant av intervjuet måtte jeg låne hotellrommet til fotografen for å hvile en times tid. Senere skulle jeg tilbringe en dag med kommunalminister Erna Solberg, og da måtte jeg også plutselig hvile på en sofa i hotellobbyen, mens hun var inne og holdt et foredrag jeg selvsagt burde fått med meg. Det hele var merkelig, men jeg var ikke spesielt bekymret, og jeg husker at jeg forsøkte å gire meg opp på cola-light og kaffe. Jeg klarte å holde meg gående gjennom både sommeren og høsten, til tross for et svingende symptombilde og stadige forkjølelser. Jeg forsøkte å løse det hele ved å trene litt hardere, spise litt sunnere og legge meg litt tidligere. Men jeg ble ikke bedre.

Det var som om jeg hadde løpt maraton, fått influensa og hadde tidenes bakrus – hver dag! 

I utgangspunktet opplevde jeg at jeg hadde verdens beste liv, en fantastisk mann, to herlige gutter, mange gode venner, trygg økonomi og en jobb jeg likte veldig godt. Men kroppen sviktet. Jeg hadde sår hals, verkende muskler, dårlig søvn – og jeg ble bare verre. Etter jul sa det stopp. Da var det som om jeg hadde løpt maraton, fått influensa og hadde tidenes bakrus – hver dag!

Jeg gikk til bedriftslegen, men hun fant ikke noe på prøvene sine. Og siden jeg tydeligvis var frisk så gikk jeg tilbake på jobb. På et eller annet vis klarte jeg å holde det gående ved å legge meg rett etter jobb og stå opp neste morgen og så gå på jobb. I dag skjønner jeg ikke helt hvordan, men jeg presset meg og mobiliserte hver morgen og kollapset hver ettermiddag. Noen måneder senere sendte sjefen min meg til sin fastlege. Han tok det hele svært alvorlig og begynte på en omfattende utredning, samtidig som jeg gikk ut i sykemelding.

Noen måneder senere hadde vi funnet; ja nettopp – ingenting. Alle prøver og tester var normale. Jeg begynte å lure på om det kunne være noe med jobben, så på impuls så søkte jeg ny jobb i kommunikasjonsavdelingen i Utenriksdepartementet. Jeg ble kalt inn på intervju, og var veldig optimistisk, samtidig som jeg begynte å jobbe i redaksjonen igjen. Etter et par uker måtte jeg kaste inn håndkleet, det fungerte ikke, for symptomene slo meg rett i bakken. Jeg ringte til Utenriksdepartementet og sa at jeg ikke var aktuell likevel, og jeg kjente fortvilelsen og frustrasjonen øke.

De neste månedene jobbet jeg 50% i redaksjonen, samtidig som jeg begrenset alle andre aktiviteter. Det fungerte akkurat så passe dårlig som man skulle kunne tro, men jeg holdt ut, for hva annet skulle jeg gjøre?

“Du kan aldri bli frisk”

I hodet mitt surret spørsmålet: Hvorfor er jeg så sliten? Hva feiler det meg? Jeg var kvalm, svimmel, lyssky og utmattet. Jeg hadde muskelsmerter og influensasymptomer. Hjernen min virket ikke normalt.  Samtidig trodde jeg hele tiden at jeg snart skulle bli bra. I morgen. Neste uke. Neste måned.

Sommeren 2004 satt jeg hjemme og leste min egen avis. Der kom jeg over en artikkel om en sykdom som het Myalgisk Encefalomyelitt – ME, og da jeg leste om symptomene så kjente jeg; ja, akkurat sånn er det. Jeg sendte en melding til fastlegen min, og vi begynte den lange veien med utredning. Et par måneder senere var jeg ferdig utredet hos psykolog, som sa at det ikke var noe i veien med hodet mitt. Dermed kom jeg til professor Nyland på Haukeland sykehus. Jeg var utmattet og full av influensafølelse, hodet dundret, kroppen verket, kvalmen var uutholdelig, hjernen min fungerte ikke lenger, jeg klarte ikke de enkleste oppgaver, jeg ble svimmel når jeg reiste meg, var kald på hender og føtter. Og beskjeden var: ”Det finnes ingen kur!”. 

Jeg gråt fordi jeg følte meg så elendig. Og jeg gråt fordi det ikke var håp å spore

Jeg hadde fått en nevrologisk sykdom, på linje med MS: ”Du kan aldri bli frisk, men du kan bli mye verre om du gjør for mye. I verste fall kan du bli liggende på et mørkt rom uten å ta til deg næring på egenhånd i årevis”. Hvis jeg sparte på energien, og skjermet meg for all belastning, så kunne jeg kanskje lære meg å leve med tilstanden. De neste dagene var jeg dårligere form enn noensinne. Jeg gråt og gråt. Gråt over livet som var borte. Jeg gråt for barna mine og mannen min. Jeg gråt for jobben jeg mistet. Jeg gråt fordi jeg følte meg så elendig. Og jeg gråt fordi det ikke var håp å spore.

Overbevist om fysisk sykdom

I flere år forholdt jeg meg til disse skremmende og udokumenterte ”sannhetene”, og jeg avviste kategorisk all behandling som ikke støttet opp under denne forståelsen. Jeg var overbevist om at de kroppslige symptomene mine måtte bety at det var en fysisk feil, skade eller sykdom som måtte behandles med medisin. Psykologiske tilnærminger var uaktuelt siden både leger og psykologer hadde avkreftet at jeg hadde psykiske problemer. Det var kroppen som var syk, ikke tankene. Jakten på en medisinsk kur ble derfor et reelt hinder for å forsøke annen type behandling. 

Psykologiske tilnærminger var uaktuelt siden både leger og psykologer hadde avkreftet at jeg hadde psykiske problemer 

Lightning Process 

Offerrollen som dukket opp etter hvert er noe herk. Jeg var sint og frustrert, og når fortvilelsen tok overhånd, var jeg ikke særlig rasjonell. Jeg ble selvmedlidende. Etter hvert var jeg så nedkjørt og desperat at det ikke lenger spilte noen rolle om symptomene mine var fysiske eller psykiske. I denne perioden lå jeg for det meste i senga med øyemaske. Jeg hadde hjernetåke, lavgradelig feber og ekstremt sensitiv hud. Alt jeg ville var å komme meg ut av dette. Jeg hadde nesten gitt opp å bli helt frisk, så alt jeg ønsket meg var en bedring. Bare litt mindre utmattelse. Litt mindre influensafølelse. Litt bedre søvn. Og det å slippe å bli verre av all aktivitet. Så tipset en venninne om et kurs i London. Det kostet 15 000 kroner for tre dager, men jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Mannen min gjorde litt mer undersøkelser, blant annet ved å snakke med noen som hadde deltatt på kurset. Hun han snakket med fortalte at både mannen og sønnen hadde ME. Hun sa at mannen var blitt bedre, men sønnen var blitt helt frisk, og vi burde prøve. Det hele virket for godt til å være sant. Og jeg var for syk til å reise til London. Men, jeg var også for syk til å ikke dra til London. Så vi dro, både mannen min, Mikkel, og jeg. Allerede etter første dag på kurset så ringte jeg hjem til barna mine og sa: Mamma er frisk!

Hva hadde skjedd? På kurset så lærte jeg at hjernen min kunne sette i gang automatiske ubevisste kroppslige reaksjoner, som kunne gi plagsomme symptomer, og jeg lærte meg hvordan jeg kunne påvirke disse gjennom å trene hjernen min. Undervisningen gikk over 4 timer hver dag i tre dager. Det hele virket så logisk. Og jeg fikk til å bruke metodene. Jeg sluttet å tenke at jeg hadde en mystisk sykdom uten en kur, og jeg begynte isteden å tenke at hjernen min hadde hengt seg opp. Jeg øvde meg på å få hjernen min til å slutte å sende feilsignaler, og etter noen måneder var jeg sånn noenlunde som før. Det hele var livsomveltende i den grad at jeg bestemte meg for å lære så mye som mulig om dette. Jeg må lære meg alt, så jeg aldri havner tilbake igjen der jeg nå kom fra. Første steg var å utdanne meg til instruktør i Lightning Process i London. Og siden 2008 har jeg kurset mer enn 1500 personer med tilsvarende plager som meg. Andre steg var å lære meg mer om psykologi, og jeg tok en master i ledelse med organisasjonspsykologi. Tredje steg skjer nå, som jeg har begynt på en doktorgrad i psykologi, der jeg fordyper meg i det som finnes av vitenskap på dette spesielle feltet. Målet mitt er å bidra til kunnskap til beste for de som kommer i denne situasjonen spesielt, men også for deres familier og samfunnet forøvrig.


Denne teksten er primært basert på et innlegg av Live Landmark i avisen Fedrelandsvennen og et intervju i Dagbladet (2012).
Du kan lese hele Lives historie her.


VoksneKvinneAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process