Man kan bli helt frisk!

I 2002 fikk jeg en infeksjon med påfølgende sykehusinnleggelse. Jeg var journalist og ble sykemeldt fra vikarjobben min i VG i to uker. Dette var en krise for meg og etter en uke var jeg tilbake på jobb.

← forrige side

Live Landmark

Høsten 2004 fikk jeg ME-diagnose av professor i nevrologi Harald Nyland på Haukeland sykehus. Den gang var han regnet som den fremste på ME i Norge ifølge min fastlege, og han hadde hatt mer enn 900 pasienter.

På Haukeland sykehus fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en alvorlig nevrologisk sykdom, som det ikke fantes noen kur for. Legen sa han ikke visste om noen som hadde blitt friske, men han fortalte om en som hadde klart å gjennomfør jus-studiet ved å gjøre yoga en gang i timen. Jeg hadde mann og to barn, følte jeg var på toppen av livet – og verden min ramlet sammen der og da.

På Haukeland sykehus fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en alvorlig nevrologisk sykdom, som det ikke fantes noen kur for

Tre år senere friskmeldte jeg meg etter et LP kurs – og jeg har siden sommeren 2007 vært helt frisk. Jeg kan gjøre hva jeg vil: det vil si at jeg jobber 100%, jeg trener, er sosial og lever et aktivt liv på alle mulige måter. Så hva skjedde egentlig? Vel, her er min historie i kortversjon.

Kroppslig kollaps

Etter et lengre opphold i tropiske klima fikk jeg en allergisk utløst autoimmun tilstand, kalt angioødem. Det vil si at jeg fikk en hevelse i lysken, stor som en appelsin, men den forsvant heldigvis etter noen dager. Deretter dukket det opp nye hevelser i svelget. Legevakten anbefalte kortisonbehandling, og jeg sto på ganske høye doser en måneds tid, samtidig som jeg jobbet mye med en jobb jeg elsket!

Etter fire uker fikk jeg en akutt lungebetennelse og ble innlagt på sykehuset. Der ble jeg behandlet med antibiotika, og jeg var såpass syk at jeg ble liggende en hel uke. Jeg husker ikke stort fra dette oppholdet, annet enn at jeg fortsatte å medisinere meg selv med kortison, fordi hevelsene i halsen fortsatt kom og gikk.

Da jeg ble utskrevet fra sykehuset var det med en to ukers sykemelding i lomma og en utmattelse jeg aldri før hadde kjent på. Jeg var så sliten at jeg hang i armen på Mikkel, mannen min, da vi gikk fra sykehuset til bilen for å kjøre hjem. Jeg følte et slags kroppslig kollaps, og jeg skulle ikke bli meg selv igjen før flere år senere.

Den to ukers sykemeldingen surret i bakhodet mitt. Det passet rett og slett ikke, for jeg hadde fått et vikariat i VG som jeg veldig gjerne ville at skulle bli forlenget. Det var derfor viktig for meg å være på jobb og levere gode artikler.

Etter en uke var jeg tilbake på jobb. ”Her er jeg; og jeg tar det som finnes av ledige vakter!” Dermed jobbet jeg dag, kveld, helg og det som var. Og jeg storkoste meg! Jeg hadde det fantastisk moro og gledet meg til å gå på jobben hver eneste dag.

Etter noen uker smalt det igjen, denne gangen med en bronkitt. Jeg fikk en ny runde med antibiotika, og tok et par-tre dager fri fra jobb. Så var jeg back in business. Men jeg var overhodet ikke som før. Jeg var sliten. Pussig sliten.

Holdt det gående

Jeg kan huske at jeg var på jobb i Ålesund og skulle intervjue kulturministeren, og måtte hvile en time på hotellrommet før møtet. Jeg tilbragte også en dag med kommunalminister Erna Solberg, der jeg måtte hvile på en sofa i hotellobbyen, mens hun var inne og holdt et foredrag jeg selvsagt burde fått med meg. Det hele var merkelig, men jeg holdt meg gående gjennom sommeren og høsten. Jeg løste det hele ved å forsøke å trene, spise sunnere og legge meg tidlig. Men jeg ble ikke bedre.

Det var som om jeg hadde løpt maraton, fått influensa og hadde tidenes bakrus – hver dag!

Jeg hadde verdens beste liv, en fantastisk mann, to herlige gutter, mange venner, trygg økonomi og en jobb jeg digget på alle mulige måter. Men kroppen sviktet. Jeg hadde sår hals, verkende muskler, dårlig søvn – og jeg ble bare verre. Etter jul sa det stopp. Da var det som om jeg hadde løpt maraton, fått influensa og hadde tidenes bakrus – hver dag!

Jeg gikk endelig til bedriftslegen, men hun fant ikke noe på prøvene sine. Så dermed gikk jeg tilbake til jobb – og jeg klarte å holde det gående ved å legge meg rett etter jobb og stå opp neste morgen og så gå på jobb. I dag skjønner jeg ikke helt hvordan, men jeg presset meg og mobiliserte og kollapset hver ettermiddag. Noen måneder senere sendte sjefen min meg til sin fastlege, og han begynte på en omfattende utredning, samtidig som jeg gikk ut i sykemelding.

Noen måneder senere hadde vi funnet; ja nettopp: Ingenting. Og jeg begynte å lure på om det kunne være noe med jobben, så jeg søkte jobb i kommunikasjonsavdelingen i UD. Jeg ble kalt inn på intervju, og var veldig optimistisk, samtidig som jeg begynte å jobbe i VG igjen. Etter et par uker kastet jeg inn håndkleet, det fungerte ikke. Jeg måtte ringe til UD og si at jeg ikke var aktuell likevel, og jeg kjente fortvilelsen og frustrasjonen økte.

De neste månedene jobbet jeg 50%, samtidig som jeg begrenset alle andre aktiviteter. Det fungerte akkurat så passe dårlig som man skulle kunne tro, men jeg holdt ut, for hva annet skulle jeg gjøre?

«Du kan aldri bli frisk»

I hodet mitt surret spørsmålet: Hvorfor var jeg så sliten? Jeg var kvalm, svimmel, lyssky og utmattet. Jeg hadde muskelsmerter og noe som minnet om influensasymptomer. Vi trodde jo hele tida at jeg skulle bli bra snart. I morgen. Neste uke. Neste måned.

Sommeren 2004 satt jeg hjemme og leste min egen avis, VG. Der kom jeg over en artikkel om en sykdom som het Myalgisk Encefalomyelitt – ME, og jeg kjente; ja, akkurat sånn er det. Et par måneder senere var jeg ferdig utredet hos psykolog, som sa at det ikke var noe i veien med hodet mitt. Og dermed kom jeg til professor Nyland. Jeg var utmattet og full av influensafølelse, hodet dundret, kroppen verket, kvalmen var uutholdelig, hjernen min fungerte ikke lenger, jeg klarte ikke de enkleste oppgaver, jeg ble svimmel når jeg reiste meg, var kald på hender og føtter. Og beskjeden var: ”Det finnes ingen kur!”.

Jeg gråt fordi jeg følte meg så elendig. Og jeg gråt fordi det ikke var håp å spore

Jeg hadde fått en nevrologisk sykdom, på linje med MS: ”Du kan aldri bli frisk, men du kan bli mye verre om du gjør for mye. I verste fall kan du bli liggende på et mørkt rom uten å ta til deg næring på egenhånd i årevis”. Hvis jeg sparte på energien, og skjermet meg for all belastning, så kunne jeg kanskje lære meg å leve med tilstanden. De neste dagene var jeg dårligere form enn noen sinne. Jeg gråt og gråt. Gråt over livet som var borte. Jeg gråt for barna mine og mannen min. Jeg gråt for jobben jeg mistet. Jeg gråt fordi jeg følte meg så elendig. Og jeg gråt fordi det ikke var håp å spore.

Overbevist om fysisk sykdom

I flere år forholdt jeg meg til disse skremmende og udokumenterte ”sannhetene”, og jeg avviste kategorisk all behandling som ikke støttet opp under denne forståelsen. Jeg var sterkt overbevist om at de kroppslige symptomene mine måtte bety at det var en fysisk feil, skade eller sykdom som måtte behandles med medisin. Psykologiske tilnærminger var uaktuelt siden både leger og psykologer hadde avkreftet at jeg hadde psykiske problemer. Det var kroppen som var syk, ikke tankene. Jakten på en medisinsk kur ble derfor et reelt hinder for å forsøke annen type behandling.

Psykologiske tilnærminger var uaktuelt siden både leger og psykologer hadde avkreftet at jeg hadde psykiske problemer

Lightning Process

Offerrollen som dukket opp etter hvert er noe herk. Jeg ble veldig selvmedlidende. Jeg var sint og frustrert, og når fortvilelsen tok overhånd, var jeg ikke særlig rasjonell. Etter hvert var jeg så nedkjørt og desperat at det ikke lenger spilte noen rolle om symptomene mine var fysiske, psykiske eller en blanding av disse. I denne perioden lå jeg for det meste i senga med øyemaske på. Jeg hadde hjernetåke, feber og ekstremt sensitiv hud. Jeg ville bare vite hvordan jeg kunne komme meg ut av det. Jeg hadde nesten gitt opp å bli helt frisk, da en bekjent tipset om et kurs i London som kostet 15 000 kroner for tre dager. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Så jeg dro. Og allerede etter første dag på kurset så ringte jeg hjem til barna mine og sa: Mamma er frisk!

Hva hadde skjedd? Jeg lærte at hjernen min kunne sette i gang kroppslige reaksjoner, som kunne gi plagsomme symptomer, som igjen trigget negative tanker, som jeg ikke var klar over. Og jeg lærte teknikker for hvordan jeg kunne påvirke de kroppslige symptomene mine. Etter noen måneder var jeg sånn noenlunde som før, og jeg utdannet meg i London og ble Norges første instruktør i Lightning Process. Siden 2008 har jeg møtt omtrent 1400 personer med tilsvarende problemer som meg. Flere av dem er blitt helt friske og har begynt å dele sine erfaringer til beste for andre her i Recovery Norge.

Du kan lese hele historien min her.


Denne teksten er også basert på innlegg i Fedrelandsvennen og intervju i Dagbladet (2012).


VoksneKvinneAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process