Hvordan jeg kom inn i ME-tilstanden

Jeg har de siste årene stadig tydeligere sett sammenhenger mellom livshendelser, spesielt hendelser i barndommen, som har påvirket min helse.

← forrige side

Kvinne

Innsikten jeg har fått gjennom mange år i terapi, gjennom fagkunnskap jeg har tilegnet meg gjennom Lightning Process-kurs, fra høyskolestudiet mitt og gjennom en interesse for feltet generelt, gjør at jeg i dag tenker det er ganske klart hvordan jeg kom inn i en ME-tilstand. Nå leser jeg en bok om utviklingstraumer av Dag Nordanger, og den bekrefter nok en gang hva jeg tenker om saken.

Trusler, vold og krenkelser

Jeg har vokst opp med en mor som er psykiatrisk syk. Hun fikk aldri noen diagnose, ettersom hun nektet å ta i mot hjelp og klarte å snakke seg ut av alle situasjoner hvor vi hadde fått henne til helsepersonell. Jeg vet ikke hva som har skjedd de aller første leveårene mine, men jeg har minner fra svært tidlig alder, hvor mamma truet med selvmord og å drepe meg. Disse truslene, samt mange krenkelser, var nesten daglige, selv om det var gode og dårlige perioder. Det var både materiell, psykisk, latent og noen ganger fysisk vold. Jeg fikk ikke hjelp til å regulere følelsene og frykten som kom på grunn av traumatiske hendelser. Jeg og nær familie søkte hjelp mange steder, men ble ikke hørt av de instansene som skulle hjelpe. Først som ung voksen fikk jeg hjelp; da kom jeg til psykolog for første gang.

Denne barndommen tror jeg i stor grad har påvirket mitt nervesystem. Jeg har gått konstant i beredskap over flere år, og i liten grad fått hjelp til å regulere følelser. «Fight or flight» – som er poenget med stressresponsen – var ikke mulig, og det endte opp med «freeze» og en stor grad av dissosiasjon siden tidlig barndom. (Ordet dissosiasjon betyr å koble fra eller å skille elementer som hører sammen, og kan skje når belastninger blir for store. Man kobler for eksempel følelser fra kroppslige reaksjoner).

Kroppen klarte ikke presset

Jeg har slitt med ryggplager og mageplager siden barneskolen. I tenårene fikk jeg kreft og deretter kyssesyken. Selv tenker jeg at kroppen min ikke klarte mer av presset. Det finnes forskning som viser hvordan krenkede barn blir syke voksne (for eksempel ved den norske legen Anna Luise Kirkengen), og jeg tror det er en sammenheng her. Jeg ble aldri i form etter dette. Til tross for at kroppen var langt nede, opplevde jeg ikke selv å ha depresjon, angst eller noen særlige psykiske plager. Psykologen bekreftet også det samme: Kroppen min ble dårligere og dårligere, selv om jeg opplevde at jeg fikk det bedre og bedre med meg selv mentalt. Sett i ettertid tenker jeg også at opplevelsen av å ha det mentalt bra gjennom disse årene, handler om en overlevelsesstrategi jeg lagde meg som barn: Det er ikke noe jeg kan gjøre med saken, jeg må vente til det går over. Men jeg må fokusere på det positive, ellers overlever jeg ikke!

Surr på signalene

Den frykten jeg har vokst opp med, gjennom traumer og uten hjelp til å regulere følelser, tror jeg har vært avgjørende for hvordan mitt nervesystem og alarmsenter i hjernen har reagert fra jeg var helt liten, og at jeg derfor etter hvert havnet i en tilstand hvor diagnosen ble «ME, alvorlig grad». Jeg tror kroppens «harddisk krasjet», at det ble surr på nevrobiologien. Surr på signalene som hjernen sendte til kroppen, og at jeg derfor fikk mange uforklarlige, kroppslige symptomer, hvor jeg stadig ble dårligere. Gjennom LP-kurset har jeg lært mer om hvordan jeg kan «omprogrammere» disse strukturene i hjernen som jeg (basert på anerkjent forskning) tror har blitt påvirket ved å vokse opp med slike traumer. Det jeg lærte på LP-kurset om hvordan å trene hjernen til å sende riktige signaler har fungert, og jeg har ikke lenger ME-symptomene som i mange år har redusert kroppen og livskvaliteten min i svært stor grad.


Medlemmet som har skrevet denne historien ønsker å være anonym av personlige årsaker.

Barn og ungeVoksneKvinneAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process