«Lite visste jeg at en ny måte å tenke på skulle gjøre meg frisk!»

Som 15-åring fikk jeg påvist dyp venetrombose (blodpropp) i det ene benet. Dette var i 2005. I etterkant merket jeg fort at kroppen ble mer sliten enn vanlig, og det tok tid før jeg klarte å være i aktivitet igjen.

← forrige side

Malin Hansen Strande

Da jeg så først følte at jeg hadde kommet meg tilbake i toppform, fikk jeg en ny blodpropp i bekkenet litt over ett år etter den første. Jeg var da blitt 16 år, og orket ikke så mye som jeg skulle ønske. Det ble mye fravær fra skolen, og jeg gjorde mye stress ut av situasjonen. 

Jeg er pliktoppfyllende av natur, så det var ingen god mestringsfølelse å ha. I denne fasen opplevde jeg mest utmattelse. Jeg følte jeg slet meg gjennom tre lange år på videregående skole, og jeg gikk ikke akkurat ut med gode karakterer.

Opp og ned

Etter VGS startet jeg å jobbe. Det var mye vikar- og deltidsjobber i noen år fremover. Jeg følte i denne perioden at formen gikk veldig opp og ned. Heldigvis hadde jeg flest gode dager sammenlagt på denne tiden, men det kom alltid en smell eller to hvis det hadde vært litt mye. Når jeg gikk på en smell, var jeg stort sett sengeliggende. Jeg sov veldig mye og orket ingenting. Var bare veldig sliten. Men disse smellene gikk over etter noen dager med ro.

I 2008 hadde jeg flere småplager i tillegg til å stadig være utmattet. Jeg kunne bli kvalm og kaste opp i forbindelse med aktivitet. 

Kunne det være ME?

Blodprøver hos fastlege var normale. Jeg fikk høre om ME rundt denne tiden, og oppsøkte en lege som hadde hatt ME-pasienter, privat for å få noen svar. Der ble det skrevet et langt brev til fastlegen min om at jeg burde utredes for ME. I samråd med fastlegen min valgte jeg ikke å ta det videre på dette tidspunktet. Jeg var selv ikke så opptatt av å få konstatert en diagnose. Jeg klarte meg jo tross alt greit foreløpig.

Årene gikk og jeg startet å jobbe fulltid. Smellene kom oftere og oftere, og de varte lenger og lenger. Jeg hadde en del ansvar i jobben min. Og var nok veldig flink til å stresse meg selv opp. Når jeg sier at jeg «gjorde stress» mener jeg blant annet at jeg var mye redd i situasjonen for at jeg ikke klarte det jeg ville. Redd for å bli sykere. Stresset for at jeg ikke skulle ha ett normalt liv.

Kjempesmell og ME-diagnose

Til slutt, i 2014/2015 kom det en kjempesmell. Med det mener jeg en periode der det tok lang tid å føle seg bedre igjen. I denne fasen var det flytting og nyåpning av butikk. Jeg jobbet som daglig leder. Jeg tenker det ble for mye på en gang, og jeg var dårlig form i flere måneder. Jeg tenkte at trivsel med jobben min kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg valgte derfor å bytte jobb til noe helt annet. 

Jeg fikk en liten god periode igjen etter at jeg byttet jobb, men formen fortsatt likevel å svinge veldig opp og ned. Den litt bedre perioden skulle heller ikke vare så lenge.

Den andre store smellen startet i 2016. Jeg orket mindre og mindre etter jobb. Jeg begynte å se for meg ett liv der jeg ikke var i stand til å være i 100% arbeid. Bare det å handle middag i butikken etter jobben var ikke lenger noe jeg klarte. Det begynte å komme til et punkt der jeg hadde flere dårlige dager enn gode. Og det gikk utover jobben min. Men mest av alt gikk det ut over livet mitt. Det endte med både delvis sykmelding og til slutt 100% sykmelding. Enda var ikke formen på topp. I denne fasen i 2016 ble jeg utredet og fikk diagnosen ME. 

Ville ta ansvar

Jeg var så lei av å ha det sånn og følte meg desperat. Det var tungt å oppleve at folk ikke forsto. Jeg hadde det ikke bra med meg selv lenger. Det var så mye negative tanker i hverdagen. Det var kanskje mest det jeg var lei av.

Samtidig er jeg så glad for at jeg kom til dette punktet. For det ledet også til et punkt der jeg tenkte at jeg ikke orket å ha det slik mer og til en tanke om at jeg faktisk kunne gjøre noe med det selv. At jeg kunne ta ansvar for eget liv og gjøre en innsats for å bli frisk.

Ja, jeg tror ikke jeg hadde vært klar for en forandring før det ble så ille. Eller for å si det litt annerledes: Jeg måtte bli syk nok/desperat nok til å begynne å tro på at noe kunne hjelpe! Jeg fant et sterkt ønske om å bli frisk! 

Kjempeskeptisk til LP

Det som fikk meg til å tenke at jeg kunne gjøre noe, var også kanskje håp og overbevisninger fra andre som har hatt en positiv effekt. Jeg hadde også googlet litt, og lest om andre som hadde blitt friske etter Lightning Process-kurs. Det var et håp der om at jeg også kunne bli en av dem.

Men jeg kunne nesten ikke bli noe dårligere uansett, følte jeg. Så det var ikke noe tap i å prøve

Jeg var selvsagt kjempeskeptisk til at det faktisk kunne fungere. Jeg trodde alt var fysisk. Og kunne ikke helt forstå at et kurs kunne gjøre meg frisk. Selv om jeg meldte meg på, så hadde jeg mine tvil. Men jeg tenkte at jeg i hvert fall ikke blir frisk av ikke å prøve. Så har man selvsagt lest om andre som omtaler LP som negativt. Men jeg kunne nesten ikke bli noe dårligere uansett, følte jeg. Så det var ikke noe tap i å prøve.

Etter mye google-søk fant jeg navnet på ei som hadde blitt frisk etter kurset, så jeg kontaktet henne. Etter samtale med henne kastet jeg meg bare ut i det! Ett kurs kunne jeg vel ha bruk for uansett… 

Fikk hjelp til å fokusere positivt

Dette var mitt siste lille håp om at ting kanskje kunne bli litt bedre. Så jeg valgte LP-kurs hos Live Landmark etter anbefaling fra en tidligere deltager. Jeg forsto ikke helt hvordan ett kurs skulle kurere meg, men etter tre fullførte dager, var det ikke lenger så vanskelig å forstå.

Få hjelp til å fokusere på de positive tingene i hverdagen. Å takle stress/sinne på en ny måte. En ny teknikk jeg må bruke hver dag. Altså, det var alt jeg trengte!

Jeg gikk Trolltunga tur/retur 3 måneder etter kurs!

Bare noen uker etter kurs kunne jeg gjøre ting jeg aldri hadde sett for meg i forkant av kurset. Jeg gikk Trolltunga tur/retur 3 måneder etter kurs! Det er en tur på 28 km!! Det er jo helt rått!

Det opplevdes som fysisk

Det er ikke lett å si hva ME er. Mine helseplager opplevdes nokså fysiske: Kvalme, hjertebank, øm hud/muskulatur, svimmel, melkesyre-følelse. Men alle disse plagene var noe jeg dag inn og dag ut fokuserte veldig på. Jeg kom hjem fra ett eller annet og la meg ned å kjente på alle symptomene. Jeg skjønner jo i dag at det var det som gjorde meg sykere! Jeg har sluttet å ha fokus på alle plager og sitter i dag med en frisk kropp. Jeg har nå selv erfart at det psykiske var vel så vesentlig på mine helseplager. ME handler mye om tankegangen. Jeg har selv gravd meg lenger og lenger ned, og trengte bare litt hjelp for å komme meg opp igjen.

Jeg har sluttet å ha fokus på alle plager og sitter i dag med en frisk kropp

Jeg er i dag 28 år. Jeg er i full jobb igjen og har startet helt på nytt. Jeg gjør akkurat det jeg har lyst til. Vil jeg ha en rolig dag hjemme i sofaen, så gjør jeg det. Vil jeg ut og være sosial etter jobb, så gjør jeg det. Det er en vanvittig god følelse å kunne bestemme over sitt eget liv igjen! Jeg har ikke hatt det så bra på mange år! Endelig kom lykkefølelsen tilbake!


Denne teksten ble først publisert i 2018 på Recovery Norges Facebook-side.

Barn og ungeVoksneKvinneME/CFSLightning process