«Symptomene gjorde meg ofte stresset og engstelig, da jeg tolket dem som et varsel om at noe var galt med kroppen»

For snart seks år siden merket jeg at noe var galt med kroppen min. Livssituasjonen min på denne tiden var stabil med samboer, studier og et nettverk av gode mennesker, og jeg var generelt fornøyd med livet. Men jeg som i årevis hadde vært glad i å trene fordi det ga meg energi og godt humør, fikk plutselig en merkelig «hangover» av trening, der jeg følte meg utmattet, fikk lett hjernetåke og ble irritabel i omkring en uke etter en treningsøkt.

← forrige side

Kvinne i 30-årene

I begynnelsen tenkte jeg at dette sikkert ville gå over, og at det bare var å hvile litt mer og å trene litt lettere i en periode. Så enkelt var det ikke. Den ekle reaksjonen fortsatte å komme etter trening, selv når jeg nesten ikke hadde tatt i. Til slutt ga jeg opp å trene.

Den ekle reaksjonen fortsatte å komme etter trening, selv når jeg nesten ikke hadde tatt i

Jeg var hos fastlegen, som tok blodprøver av meg, men fant ingenting. Jeg ble sendt hjem med beskjed om at jeg var frisk. Etter hvert som tiden gikk var det som om symptomene som først kun hadde kommet etter trening, nå begynte å sive inn i hverdagen.

Redd av å lese om ME

Jeg kom raskt over beskrivelser av symptomer på ME på ulike nettsider med helseinformasjon, og det var ikke oppløftende lesning. Selv om jeg skjønte at jeg antakelig ikke ville fått den formelle diagnosen, da funksjonsnivået mitt ikke var redusert med 50% (selv om det i perioder nærmet seg), kjente jeg igjen mange av symptomene. Og det jeg leste, blant annet på ME-foreningen sine sider, gjorde meg livredd for at jeg aldri ville bli bra og for at symptomene bare ville bli verre og verre hvis jeg ikke tok nok hensyn. 

Og det jeg leste, blant annet på ME-foreningen sine sider, gjorde meg livredd

Årene gikk og jeg ble ikke bedre. Symptomene kunne svinge fra dag til dag i et uforutsigbart mønster, men de lå alltid på lur. I perioder orket jeg ikke stort mer enn å jobbe og å være litt sosial i helgene. Symptomene gjorde meg ofte stresset og engstelig, da jeg tolket dem som et varsel om at noe var galt med kroppen. De kunne også gjøre meg nedtrykt hvis jeg måtte avlyse eller si nei til ting jeg egentlig hadde lyst til, men ikke turte eller orket å delta på av frykt for å bli verre.

Trodde ikke på mentale teknikker

Med tiden kom jeg over anekdoter på nettet om folk som hadde blitt bra, men jeg klarte ikke å relatere dem til meg selv. Særlig gjaldt dette historier om folk som hadde brukt mentale teknikker og fått rask bedring, for jeg tenkte at utmattelsen, som kjentes annerledes enn vanlig slitenhet, ikke kunne ha en sammenheng med hvordan jeg tenkte eller følte. For jeg var ikke deprimert, mediterte jevnlig, og trodde at jeg ikke var spesielt stresset.

Jeg tenkte at mine kroppslige symptomer umulig kunne skyldes psykologiske mekanismer

Heldigvis kom jeg over boken til Live Landmark og ble nysgjerrig nok til å lese den. For første gang som jeg kan huske i sykdomsperioden kjente jeg et rush av håp. Hvis hun som hadde vært SÅ dårlig i SÅ lang tid kunne bli bra av et mentalt treningsprogram, hvorfor skulle ikke dette også kunne gjelde meg? Det gikk opp for meg at hjernen kunne sitte fast i «utmattelsesmønstre» i en selvforsterkende loop, på samme måte som jeg har lært i jobben min at kan skje med smerter.

Vendepunktet

Noen måneder etter jeg hadde lest boken, innså jeg at jeg ville behøve støtte, inspirasjon og tips for hvordan omsette dette i praksis. Da valgte jeg å melde meg på et kurs i Lightning Process med Live Landmark. Det var vendepunktet. 

Det gikk opp for meg at hjernen kunne sitte fast i «utmattelsesmønstre» i en selvforsterkende loop, på samme måte som jeg har lært i jobben min at kan skje med smerter

Live forklarte på en klar og lettfattelig måte hvordan jeg ubevisst opprettholdt symptomene, ved å stadig være oppmerksom på dem og ved å reagere på symptomene med negativt følelsesmessig stress som engstelighet, nedtrykthet, irritasjon etc. Symptomene var reelle, men de var «skapt og tolket» av sentralnervesystemet, altså hjernen.

Det fine med hjernen er dens evne til å lære, og vi lærte på kurset hvordan vi kunne trene hjernen til å flytte oppmerksomheten bort fra symptomer og negativt stress og over på språk og kroppslige tilstander som var forbundet med glede, håp, ro, energi etc. Dette medførte ikke bare at symptomene gradvis kommer sjeldnere, men at frykten for symptomene sank dramatisk og håpet om bedring blomstret. Endelig hadde jeg visshet om at jeg selv kunne ta kontroll over symptomene og min egen bedring. 

Live hadde en humoristisk og inspirerende måte å formidle kursinnholdet på, som i seg selv ga positive assosiasjoner til det videre arbeidet med å mentalt trene meg ut av utmattelsen. Det hadde også stor verdi å delta på kurs med andre som hadde lignende plager, og se de positive effektene de fikk på symptomer og livskvalitet.

Livskvalitet

I dag er jeg virkelig glad for at jeg tok sjansen på å melde meg på kurset. Livskvaliteten min er betydelig bedre, jeg jogger, danser og driver med yoga, og jeg har mer overskudd til å treffe venner og familie. Ikke minst er hverdagen fylt med betydelig mer positive følelser enn tidligere. Når jeg ser tilbake, tror jeg utmattelsen min ble utløst av en kraftig infeksjon jeg hadde en liten stund før symptomene begynte, i kombinasjon med at jeg antakelig hadde en personlighetsmessig sårbarhet i bunn med hang til grublerier og medfølgende negativt følelsesmessig stress, som antakelig hadde belastet kroppen over tid. Selv om jeg helst skulle vært sykdomsperioden foruten, kommer jeg ut på andre siden med kanskje høyere livskvalitet enn jeg ellers ville hatt.


Medlemmet av Recovery Norge, som har fortalt denne historien, er en kvinne i 30-årene og ønsker å være anonym av personlige grunner. Bildet er ekte.

 
VoksneKvinneME/CFSLightning process