Hva om jeg ikke kjenner meg igjen i at jeg er redd for eller fokusert på symptomer?

Her svarer medlemmer i Recovery Norge på et spørsmål fra en som er syk: «Jeg kjenner meg dessverre ikke igjen at jeg er redd for symptomer, teller symptomer, forventer symptomer, kjenner etter etc».

← forrige side

Recovery Norge

På vår Facebook-side fikk vi følgende spørsmål fra en leser:

Spørsmålet er brukt med tillatelse.

Vi syntes dette var et så viktig spørsmål at vi stilte det til alle våre medlemmer. Vi spurte: 
«Har dere erfaringer med at dere, mens dere var syke, tenkte at dere ikke var redd for symptomer, ikke telte symptomer, ikke forventet symptomer eller kjente etter symptomer? Og at dere tenkte at dere derfor kanskje ikke ville ha utbytte av kurs/terapi som fokuserer på disse tingene? Og at dere eventuelt fant ut at Lightning process (LP) eller annen tilnærming likevel kunne hjelpe?«.

Her er svarene våre medlemmer ga:

Medlem 1 (kvinnelig)

«Jeg trodde ikke jeg var redd for symptomer, og i hvert fall ikke at jeg ‘leta etter dem’. Men på kurs ble jeg bevisst på hvordan hjernen min ubevisst og automatisk gjorde dette..😏.

I forhold til å være redd for symptomer: Jeg trodde ikke jeg var redd. Jeg var lei av å være syk, og jeg hadde en frykt for at jeg skulle bli sykere og sykere, som jeg de siste årene hadde blitt. Men at jeg gikk rundt og var redd – det tenkte jeg likevel ikke at jeg var. Når jeg på kurset ble bevisst hvilken frykt jeg hadde, og fikk kunnskap om hva som skjer i nervesystemet når man blir redd – så forsto jeg hva som skjedde, og hvordan den frykten forverret symptomene.

Litt etter kurs ringte jeg instruktøren og sa jeg var redd jeg ikke var frisk nok til å være med på en USA-tur med en vennegjeng. Da minnet hun meg på: Hva skjer i hjernen når du er redd? Hvordan reagerer kroppen når du er redd? Så enkelt egentlig – men man må få kunnskapen, og gjerne hjelp til å bli bevisst egne tankemønstre. Det var i hvert fall en stor hjelp for meg!
Og det å lete etter symptomer? Hehe, jeg ble nesten litt fornærmet, og pappa skjønte ikke stort da det ble tatt opp på kurs. Som pappa sa: Du er jo alltid blid og positiv. Han opplevde ikke at jeg hadde fokus på det. Og jeg var jo vant til å bare bestemme meg for at det var en god dag, og å gjøre dagen til den beste. Så jeg trodde ikke jeg leta etter symptomer. Men på kurset skjønte jeg at det ofte kom noen ubevisste og automatiske tanker som jeg bare skjøv bort – men da ble signalene fortsatt sendt til hjernen – og symptomene kom. Der tror jeg det er en viktig forskjell jeg lærte ved å være på kurs: Det handler ikke om å skyve bort symptomene – men å trene opp hjernen til noe nytt».

Medlem 2 (mannlig)

«Nettopp, akkurat det som skrives over. Jeg ville nok ikke gått med på at jeg var verken redd for eller forventet eller kjente etter symptomer. Den ubevisste forventningen lå i det jeg så på som nøytral og faktisk kunnskap om meg selv og hvordan kroppen min fungerte. Jeg VISSTE at jeg hadde ME og at dette førte til at jeg ikke tålte visse former for belastning. Dette gikk sin gang i bakhodet mitt uten at jeg trengte å aktivt forvente eller kjenne etter. 

I de tidlige fasene av forløpet mitt hendte det også ganske ofte at jeg «skeit» i symptomene og durte på med ting jeg hadde lyst til å gjøre, men som en del av meg (på en annen dag kanskje?) ville vurdert som «for mye». Noen ganger gikk det bra. Andre ganger ikke. Jeg ble mer restriktiv og strengere med meg selv om det jeg opplevde som grensene mine etter hvert som jeg ble verre. (Jeg tenkte da at forverringen kom først, og derfor måtte jeg være mer nøye. Nå vil jeg nok snu på det.)».

Medlem 3 (kvinnelig)

«Kjenner meg igjen i det som blir skrevet her (svarene over). Som syk syntes jeg ikke jeg gjorde det, men det var jo nettopp de ubevisste mønstrene som måtte oppdages og brytes. Nå har ikke jeg tatt LP, men svarer likevel siden jeg har blitt frisk»😊. 

Medlem 4 (kvinnelig)

«Jeg merket overhodet ikke at jeg var redd for, sjekka eller forventet symptomer. Og ble skikkelig sur på LP-kurs da dette ble presentert. Instruktøren måtte jobbe litt ekstra med meg på dette mener jeg å huske. Jeg vurderte faktisk å droppe dag to av kurset fordi det var så vanskelig for meg å forstå. Hjalp med telefon fra instruktøren på kvelden etter første kursdag (heldigvis).

Medlem 5 (kvinnelig)

«Kjenner meg også igjen i det første svaret over. Jeg telte ikke symptomer, men «safet» nok mye mere enn jeg forstod.»

Medlem 6 (kvinnelig) 

«Jeg var ikke redd for symptomer… Og jeg tenkte at jeg kunne jo ikke finne opp dette selv… Det kom jo uten at jeg noen gang hadde hatt disse symptomene før.. Husker jeg sa til nevrologen på sykehuset at ‘Det går ikke an å finne opp slike symptomer… simpelthen umulig at folk har så god fantasi…’ Og han var enig.. Han hørte jo de samme historiene fra alle… Men etter mange år ble jeg jo vant til hva jeg kunne vente meg, så da sjekket jeg, planla og «visste» hva som ville komme…».

Medlem 7 (kvinnelig)

«Nei, jeg var ikke redd for symptomer. Jeg kjørte på, til tross for symptomene. Men ble obs på at for å kjenne symptomer, så må du kjenne etter symptomer. Jeg skjønte at jeg gjorde dette helt automatisk, og ble ikke bevisst dette før jeg gikk på LP-kurs».

Medlem 8 (kvinnelig)

«Jeg har aldri tenkt at jeg bevisst lette etter symptomer, de var jo bare der. Hvis du er syk så har symptomer, tenkte jeg. Men jeg merker at det er helt annerledes nå, feks så tenker jeg nesten aldri at jeg har vondt i hodet, lenger. Noe som kunne skje innimellom før jeg ble syk. Jeg kan jo fortsatt bli forkjøla ol, men tar da litt tid før jeg skjønner at jeg er syk».

Medlem 9 (kvinnelig)

«For meg var det slik at jeg ikke la helt merke til symptomene som varslet at jeg var på vei inn i utmattelsen, det er først i ettertid jeg har husket og forstått alle tegnene som burde alarmert meg. Men da utmattelsen var et faktum, med full kroppslig kollaps, ble jeg overfokusert på, og livredd for symptomene, og tok det som tegn på at jeg var livsfarlig syk. Det at respirasjons-muskulaturen var så utmattet at det kjentes som jeg ville slutte å puste hvis jeg ikke passet på, var spesielt skremmende og gjenstand for stort fokus lenge. Jeg sluttet egentlig aldri å fokusere på symptomer, men med kunnskap og forståelse for sammenhengene, sluttet jeg å være redd for dem. Jeg begynte å tenke på dem som tegn på at noe hadde vært for mye, og at de kom fordi jeg ikke hadde vært helt tilstede i meg selv og derfor ikke hadde oppfanget signaler underveis om at jeg ble sliten. Jeg begynte å betrakte symptomene som «vennlige» tegn fra kroppen, at den ville lære meg å ta hensyn til meg selv. Det å akseptere utmattelsen med alle sine symptomer, var i seg selv stressreduserende for meg. Ikke i betydningen «akseptere for å bli værende i sykdommen», men akseptere for å finne et nullpunkt å jobbe meg opp fra.»


Etter at vi publiserte våre medlemmers svar, fikk vi følgende svar fra personen som hadde sendt oss spørsmålet: