«Det har vært viktig for meg å eie min egen prosess. Jeg har vært min egen coach»

Jeg ble syk i 2008 og fikk ME-diagnosen i 2009. Jeg var da 39 år, var skilt, hadde to barn og var i full jobb. Jeg levde før dette et aktivt liv. Jeg satt i styrer, var foreldrekontakt, trente både på treningssenter og med aktiv sykling.

← forrige side

Torill Sorkmo

Jeg ble skilt høsten 2006. Sommeren 2007 brakk jeg kravebeinet i et sykkelritt. I samme periode flyttet jeg, og i løpet av høsten hadde jeg to operasjoner. Vinteren 2008 fikk jeg så kyssesyken, men tenkte det var en vanlig forkjølelse og tok ikke hensyn til det. Utover våren og sommeren 2008 gikk jeg deretter konstant og «brygget på noe», hadde sår hals og var tung og sliten. Jeg var helt eller delvis sykmeldt på grunn av stress-symptomer flere ganger i løpet av dette året. Likevel gjennomførte jeg tre sykkelritt den sommeren. 

Kjempet imot

Jeg kjempet imot tilstanden med nebb og klør, men jo mer jeg kjempet, bekymret meg, heiste opp skuldrene og sto på, jo verre ble jeg. Jeg strevde etter hvert med søvn, konsentrasjon, hukommelse og kvalme. Jeg fikk først diagnosen utbrenthet, jeg gikk hos gestaltterapeut og ble sendt til psykolog for å vurdere om det var depresjon. Jeg ble erklært psykisk frisk, hvilte, ble bedre og dro på jobb igjen og igjen. Hver gang jeg ble litt bedre, økte jeg på med jobb, litt skamfull over å lage så mye oppstyr og å være så svak. 

Jo mer jeg kjempet, bekymret meg, heiste opp skuldrene og sto på, jo verre ble jeg

Men så, i mars 2009, ble det verre. Jeg var så dårlig på jobb at jeg ikke forsto hva kollegene mine sa til meg. Da dro jeg hjem og krøp under dyna. Kvalm, svimmel, influensakropp og hjernetåke. Diagnosen ME ble satt i desember 2009 av dr. Paul Kavli i Oslo. 

Ville fikse det selv

Jeg ble sendt hjem fra fastlegen uten noe tilbud om behandling, lite kunnskap om diagnosen, dårlig statistikk og ingenting å håpe på. Jeg ønsket ikke at mine to barn skulle oppleve meg som syk, og jeg ønsket jo ikke å være syk, og det var nok det som motiverte meg til å lete etter en vei ut. Jeg innså at jeg hadde to alternativ; å gi opp og bare «ha ME» eller å kjempe imot. Ikke f… om jeg gidder å bli sittende hjemme resten av livet tenkte jeg, og dermed startet min vei tilbake. 

Det eneste jeg kunne finne om ME på nettet virket på meg den gang enten deprimerende (ME-foreningen) eller mirakuløst (LP) – det var liksom ingenting imellom. Jeg bestemte meg dermed for at «dette må jeg fikse selv» og begynte å lese bøker. Jeg leste alt fra selvhjelpsbøker til psykologi. Jeg leste også Live Landmarks bok om hennes sykdom og vei tilbake. 

Jeg kjente kroppslig hvordan jeg kunne tappe eller fylle på med energi

Etter hvert syntes jeg å se et mønster i de ulike teoriene. Spesielt en øvelse i én av bøkene gjorde inntrykk: Her skulle jeg tenke på alt som er trist i verden og så på alt som er godt. Jeg kjente kroppslig hvordan jeg kunne tappe eller fylle på med energi. Min løsning ble å bruke tankens kraft og å selvmedisinere meg selv med endorfin – lykkehormoner.

Det vil si: Jeg måtte gjøre meg selv glad. Jeg prøvde å hele tiden fylle på med glede, latter og positivitet. Etter hvert fant jeg også mindfulness som en teknikk som hjalp for å jobbe stresset ut av kroppen. Jeg kom meg på denne måten gradvis tilbake i jobb, og våren 2010 var jeg i full jobb igjen og la kjapt hele ME-problemet bak meg.

Tilbake i gamle mønster

Men jeg oppdaget «the hard way» at det å holde meg frisk var ferskvare. I februar 2014 fikk jeg bihulebetennelse og endte med å være sykemeldt i over én måned på grunn av ME-symptomer. I oktober 2015 ble jeg delvis sykemeldt, i mars 2016 gikk jeg tilbake i full jobb da jeg følte meg litt bedre og hadde konstant dårlig samvittighet for jobben. I mai 2016 ble jeg igjen 100% sykemeldt for ME, og denne gangen ble jeg enda dårligere. I tillegg til kvalme, svimmelhet, influensakropp og hjernetåke hadde jeg nå også muskelsmerter.

Jeg prøvde derfor å være en flink ME-pasient

Jeg hadde ikke merket at jeg sakte men sikkert hadde glidd tilbake til de samme tankemønstrene etter bihulebetennelsen. Jeg tenkte at «denne gangen har jeg fått ‘skikkelig ME'». Jeg prøvde derfor å være en flink ME-pasient, jeg meldte meg inn i ME-foreningen, ME-forum på nett og meldte meg på ME-kurs. Jeg heiet på legene Øystein Fluge og Olav Mella og deres forskning på medisinen rituximab i håp om at en pille skulle kunne hjelpe meg ut av sykdommen.

Når sykdommen definerer deg

Jeg prøvde likevel å gjøre det beste ut av situasjonen og å ha så mange gode øyeblikk som mulig. Jeg ble derfor sakte, men sikkert, litt bedre og smertene slapp. 

ME-forumene på nett bidro til å definere meg som syk

Etter hvert som jeg ble litt bedre, ble jeg også stadig mer bevisst på at ME-foreningen og ME-forumene på nett bidro til å definere meg som syk. Og i det «å være syk» ligger det mye av det jeg oppfatter som «offer-energi». Du «blir» sykdommen din, sykdommen styrer alt, den definerer deg. Du er passiv, maktesløs, redd og du gir med denne holdningen fra deg aktørrollen og ansvaret for eget liv. Denne måten å forholde seg til sykdom på opplever jeg som svært energi-tappende, nesten lammende. All form for lysbetont aktivitet skulle man være veldig forsiktig med for det kunne gjøre deg verre. 

All form for lysbetont aktivitet skulle man være veldig forsiktig med for det kunne gjøre deg verre

Jeg ble etter hvert veldig frustrert over denne følelsen av maktesløshet. Når jeg ble bevisst på dette, visste jeg at jeg må gjøre dette på min måte igjen.

Ble mer bevisst

I juli 2017 tok jeg grep. Jeg sluttet på ME-kurs, jeg sa opp mitt medlemskap i ME-foreningen. Jeg nektet å bli behandlet som, eller definere meg som, syk lenger.

Nok en gang hentet jeg frem meditasjon, mindfulnes, visualisering og enda mer lykkehormoner. Men jeg innså også at det hjelper ikke å bare kunne teknikken for å komme seg bort fra ME-tilstanden, hvis du hver gang går tilbake til den samme måten å leve på. Jeg ble mye mer bevisst på hvordan jeg behandlet og tenkte om meg selv.

Samfunnet forventer at man «gønner på»

Min vei inn i ME ser i ettertid ikke unik ut. Lavt stoffskifte og høyt stressnivå i kroppen toppet med kyssesyke som jeg ikke tok hensyn til. Jeg forsto ikke den gang at jeg hadde et høyt stressnivå i kroppen; jeg så ikke selv at jeg i en periode sto i mye som førte til en konstant alarmberedskap som «satte seg fast» i kroppen. Jeg tror aldri det falt meg inn at jeg ikke skulle tåle alt hva livet sendte min veg. Da jeg ikke fungerte 100%, opplevde jeg å bli veldig skuffet over meg selv. Skuffet over at jeg ikke strakk til, fungerte som jeg skulle og ikke orket alt jeg burde. Alle andre fikset det jo. Dette opplevde jeg allerede i perioden 2001-2005 da jeg gikk med tomme jernlagre og lavt stoffskifte etter siste fødsel, uten at min daværende lege oppdaget det. Jeg tok et ekstra år med permisjon og sov på dagen samtidig med sønnen min. Jeg trodd jeg var blitt lat. Min løsning var å «ta meg sammen» og «gønne på», det var den holdningen jeg oppfattet at samfunnet rundt meg anså som den korrekte.

Aksept uten å dømme

Viktige friskfaktorer for meg ble å akseptere det som hadde skjedd uten å dømme meg selv, å virkelig forstå hva høyt stressnivå i kroppen kan gjøre, å sortere mine egne verdier og prioriteringer, og ikke lengre gå på akkord med meg selv på noen områder. Det ble viktig for meg å kunne unne meg selv å ha det godt, uten dårlig samvittighet. Høsten og vinteren ble også flittig brukt på å gå lange turer for rett og slett få i gang kroppen igjen etter to passive år. I mars 2018 begynte jeg å jobbe igjen, og jeg startet etter hvert også med både dans og volleyball, aktiviteter som gir meg mye glede.

Det ble viktig for meg å kunne unne meg selv å ha det godt, uten dårlig samvittighet

Ville eie egen prosess

I etterpåklokskapens navn kan det hende jeg hadde spart mye tid og penger på å ta et Lightning Process-kurs for ti år siden, men det har vært viktig for meg å eie min egen prosess. Min måte har ikke vært noen quick fix, og jeg har måttet være min egen coach hele veien. Det har vært en lang, ressurskrevende, men lærerik reise, og jeg lærer stadig mer om meg selv og hvordan disse mekanismene virker.

Det er veldig viktig at Recovery Norge fortsetter å fortelle historier om folk som blir friske. Det gav meg veldig mye inspirasjon og håp i min prosess. På samme måte håper jeg min historie kan gi håp og forståelse hos de som trenger det.


Denne teksten ble første gang publisert på Recovery Norges Facebook-side i desember 2018. Torill Sorkmo var da 49 år.

VoksneKvinneME/CFSMindfulness/meditasjonStressmestringAnnen metode