«Åtte år som syk er historie. Sønnen min har fått en mamma, mannen min en kone, jeg et liv!»

Jeg heter Lotte, jeg er 35 år. Jeg klatrer høye fjell, jeg bader i havet uansett vær, jeg leker med sønnen min, jeg jobber, jeg henger med venner, jeg synger, jeg går på kino og konserter, på sene middager og elsker å lage middag og be gjester. Jeg LEVER!

← forrige side

Lotte Lockert Johansen

Men sånn har det ikke alltid vært. I åtte år var livet en uendelig nedadgående spiral. Jeg måtte hvile mellom 12 og 18 timer i døgnet, og hver gang jeg hadde utfordret det evige behovet for hvile og hensynet til meg selv, måtte jeg bøte med feber, vond hals, ekstrem sensitivitet for lys og lyd, med hovne lymfeknuter, muskler som pulserte og dunket, hodepine, vond og rød hals, og føtter som brant – selv de dagene jeg ikke hadde stått på dem.

Jeg valgte å jobbe i en liten grad, men måtte legge det opp sånn at de dagene jeg jobbet noen få timer var det det eneste som stod på planen. Alt annet var umulig å gjennomføre. Jeg hadde ME. Hva som utløste det er ikke helt tydelig for meg, og kanskje ikke så viktig, jeg tror ikke det var én enkel ting, livet skjedde. Det som er desto viktigere er at jeg har blitt frisk, fra noe jeg egentlig hadde innfunnet meg med at jeg måtte kjempe med hele livet. 

Det som er desto viktigere er at jeg har blitt frisk, fra noe jeg egentlig hadde innfunnet meg med at jeg måtte kjempe med hele livet.

Det startet med at jeg bare følte meg så enormt trøtt uansett hvor mye jeg hvilte. Tre år på rad var jeg hos legen for de samme symptomene, litt mer utslitt for hvert år, og til slutt gikk det ikke lenger. Jeg gikk inn i 100% sykemelding, og en lang og grundig utredning ble startet. Det første som ble gjort var å sjekke om jeg var deprimert. Jeg scoret veldig lavt på alle testene, som var veldig bra. Jeg tok utallige blodprøver, var innom søvnsenteret på Ahus, jeg var hos øre-nese-hals-spesialist, jeg tok røntgen og MR av hodet. Jeg var så på nevrologisk og psykonevrologisk senter i Oslo, hvor diagnosen til slutt ble stilt. Så ble jeg overlatt til meg selv. Det norske helsevesen kunne ikke gjøre mer for meg. 

ME-diagnosen må man bare lære seg å leve med, man få finne ut hva som funker og hva som ikke funker. Man må prøve seg fram for å finne tålegrensene sine før symptomene bare uler i hele kroppen. Det finnes ingen fasit. Som ME-syk har jeg prøvd ut det meste for å bli bedre. Jeg har forsøkt utallige dietter, levd helt uten sukker, forsøkt LDN, og homeopatisk medisin, gått til alternativ behandling, til kognitiv terapi, pacing, og å bare hvile det ut av kroppen. Ingenting av dette gjorde meg særlig bedre. Jeg kunne til en viss grad holde det litt i sjakk ved å gi meg med det jeg holdt på med før jeg var helt på felgen, men det resulterte selvfølgelig i en veldig liten grad av livskvalitet – alt dreide seg om å klare denne balansen, som innimellom funket greit mens den andre ganger ikke funket i det hele tatt. 

Alt dreide seg om å klare denne balansen

Nokså tidlig i mitt sykdomsforløp hørte jeg om Lightning Process og Live Landmark. På Facebook ble jeg med i ME-grupper hvor nettopp denne metoden for å bli frisk ble hånet, og Live Landmark ble omtalt som et kynisk menneske som hadde blitt millionær på å hjelpe «ME-syke». For virkelig syke kunne de aldri vært. De som hadde ordentlig ME, kan ikke bli friske, i hvert fall ikke av kyniske alternative kvakksalveri-metoder som LP representerer.

Jeg sjekket på nettet, fant siden til Live og til Recovery Norge, og leste historier til folk som hadde liknende sykdomshistorie – og bilde – som meg selv, og det ble tent et lite lys av et håp inni meg. Faktisk det største håpet jeg hadde hatt siden jeg ble syk.

Høsten 2018 var det likevel noe i meg som sa at jeg burde sjekke ut litt grundigere hva dette LP virkelig var. Jeg sjekket på nettet, fant siden til Live og til Recovery Norge, og leste historier til folk som hadde liknende sykdomshistorie – og bilde – som meg selv, og det ble tent et lite lys av et håp inni meg. Faktisk det største håpet jeg hadde hatt siden jeg ble syk.

Mange ME-pasienter har i det norske helsevesenet blitt mistrodd, symptomer har blitt betvilt og fnyst av. Mange har fått beskjed om å skjerpe seg, tenke positivt og ta seg sammen. Dette tror jeg har resultert en fortvilet pasientgruppe som har blitt veldig opptatt av at «ME sitter ikke i hodet, det sitter i kroppen!» For meg personlig har det aldri vært noen fanesak om hvorvidt sykdommen min har vært psykisk eller somatisk. Det har absolutt kjentes ut som at den er 100% kroppslig, men hjernen er da virkelig en del av den fysiske kroppen, så hvorfor skal man skille på det? 

Lotte, fra Vesterålen.

Etter å ha lest på nettet om LP bestemte jeg meg for at jeg måtte lese boken til Live. Det var som å lese om meg selv! Hennes beskrivelse av å være syk var det som jeg satt midt oppi, og da siste kapittel var lest ferdig, sendte jeg henne mail samme kveld. I utgangspunktet syns jeg det virket kostbart å gå på kurs, men jeg vet at hvis jeg kunne tatt en pille i visshet om at den skulle gjøre meg frisk, kunne jeg tatt opp uendelig store summer i lån for å få den pillen. Og siden dette var det mest logiske jeg hadde lest om å bli frisk helt siden jeg ble syk, bestemte jeg meg for at dette måtte sjekkes ut! Noen få uker senere var jeg på kurset hos Live. Mannen min ble med meg som støtte, og der lærte vi helt basic nevrologi, og om hvordan hjernen fungerer. Hvordan hodet påvirker kroppen og omvendt. Og viktigst av alt – jeg lærte hvordan jeg skal klare å stoppe negative koblinger og signaler hjernen sender til kroppen, og erstatte dem med positive. Det handler ikke om å tenke positivt, det er langt mer finurlig enn det. Etter tre dagers kurs var jeg ikke frisk, jeg var faktisk helt på felgen – all informasjonen hadde vært vanvittig mye å ta innover seg! Men alt var logisk og jeg hadde fått et verktøy som skulle få meg og kroppen min ut av gamle mønstre. 

Men alt var logisk og jeg hadde fått et verktøy som skulle få meg og kroppen min ut av gamle mønstre.

Vi hadde flere oppfølgingssamtaler og jeg visste at med en gang jeg slet eller mistet fokus stod Live klar til å få meg på sporet igjen. Jeg brukte metoden mange ganger om dagen, og enkelte dager mange ganger i timen. Jeg forstår om denne metoden ikke funker for alle. Man må være villig til å ta fullt og helt ansvar, og det er kun du selv som kan gjøre jobben. Jeg er utrolig fascinert over hjernen vår, hva den er i stand til, hvordan vi selv kan styre kroppene våre, i mye større grad enn den menige mann nok egentlig er klar over. Hjernen er så kul, den er helt magisk, men noen ganger kan den kjøre seg fast i spor som ikke ganger oss helt, til og med uten at vi er klar over det. 

Nå er åtte år som syk historie. Sønnen min har fått en mamma, mannen min har fått en kone, jeg har fått et liv! 

Jeg lever mye mer bevisst nå enn jeg gjorde før jeg ble syk, jeg bruker så lite tid som mulig på ting – følelser, tanker og situasjoner som ikke gagner meg. 

Jeg har så mye jeg har lyst å gjøre at jeg har ikke tid til å ikke ha det bra.

VoksneKvinneME/CFSLightning process