«Mitt største ønske var å bli frisk! Men frykten var der. For kravene, ville jeg mestre dem?»

Ville jeg takle et normalt liv, etter det jeg anså som en lengre periode som syk? Jeg var blitt vant til en hverdag der det var en prestasjon å spise frokost med familien. At jeg tok alt i mitt tempo. Det var ingen som stilte krav til meg lenger.

← forrige side

Susanne Thollefsen

Etter russetiden var jeg så utrolig sliten. Jeg ble testet for kikhoste hos legen, men testen var negativ. Så jeg tok meg sammen. Hadde to jobber denne sommeren, og naturligvis et sosialt liv. Da høsten kom, begynte jeg på folkehøyskole. I november var vi på studietur til Bangladesh. På 19-års dagen min fikk jeg så dengue-feber. Det er en tropesykdom man kan få via mygg. På sykehuset i Bangladesh fikk jeg beskjed om å holde sengen en uke og ta det med ro den neste. Videre fikk jeg beskjed om, at hvis jeg ikke fulgte disse rådene kunne jeg få en sykdom som heter ME. Skal love dere jeg lå i ro, ikke at kroppen orket noe annet heller. 

Videre fikk jeg beskjed om, at hvis jeg ikke fulgte disse rådene kunne jeg få en sykdom som heter ME.

Da vi kom hjem, kom ikke energien tilbake. Hadde i grunn ikke hatt så voldsomt med energi siden russetiden. I ettertid har blodprøver vist at det var kyssesyke som gjorde meg så sliten den sommeren og tiden etter. Med antagelig både kyssesyke og dengue-feber i kroppen, gikk dagene i bølger med overskudd og utmattelse. Jeg hadde fått beskjed av legen om å holde meg borte fra fysisk aktivitet. I én av mine gode perioder hadde vi akedag på skolen. Siden jeg ikke anså aking som fysisk aktivitet, ble jeg med på dette. Det straffet seg. Denne kvelden ble jeg økende lyssky, fikk en fryktelig hodepine og en enorm utmattelse som ikke ville gi slipp.

Alle mine drømmer ble tatt fra meg.

Alle mine drømmer ble tatt fra meg. Jeg fikk diagnosen ME, og måtte leve et liv med alt for lite energi, store smerter og lite søvn. Ettersom tiden gikk ble jeg bare dårligere og dårligere. En seng i et mørkt rom ble hverdagen. Jeg som skulle bli sykepleier, få familie og komme langt i konkurranseverden med hundene mine.

Dette skrev jeg i januar 2011: 

«Så ligger jeg her da, i sengen min. Nok en dag i det mørke rommet med solbriller på. Lyset er ikke til å holde ut. Mat er noe jeg får i meg lite av. Skulle ønske noen bare kunne gi meg det intravenøst. Da hadde jeg sluppet å bruke krefter på å føre maten til munnen og tygge. I går hadde jeg nok en ekstrem nedtur. Hele kroppen min verket, leddene mine dreper meg. Jeg kryper meg sammen under dyna i stadig kramper fra smertene. Kroppen er alt for tung, det er umulig å holde den oppe. Halsen snevrer seg og jeg får knapt puste. Jeg er faktisk glad for minusgradene og den tynne luften som trenger seg ned i lungene mine. En hånd rekker meg en sovepille og et glass vann. Jeg løfter hodet så høyt jeg klarer og får til slutt ned tabletten. En tåre renner nedover kinnet mitt. Mamma kler av meg og brer dynen over den skrøpelige kroppen min. Ah, det er slitsomt å leve. Jeg venter på at søvnen skal ta bort smertene mine. Kan ikke noen la meg sove til alt er over?». 

Kan ikke noen la meg sove til alt er over?»

Da jeg hadde det slik, fikk vi høre om en familievenn som hadde prøvd lightning process med god effekt. Jeg hadde hørt om dette fra fastlegen min tidligere, men da tenkt at dette ikke var noe for meg. Nå var jeg blitt så dårlig at jeg ønsket å prøve absolutt alt for å bli bedre. Hvis familievennen var blitt frisk, kunne vel jeg også det? 

Samtidig som jeg ønsket å bli frisk, var jeg redd for hvordan jeg ville håndtere å bli stilt krav til igjen.

Samtidig som jeg ønsket å bli frisk, var jeg redd for hvordan jeg ville håndtere å bli stilt krav til igjen. Ville jeg takle et normalt liv, etter det jeg anså som en lengre periode som syk? Jeg var blitt vant til en hverdag der det var en prestasjon å spise frokost med familien. At jeg tok alt i mitt tempo. Det var ingen som stilte krav til meg lenger. Jeg gjorde kun det kroppen min tillot meg å gjøre. Det er kanskje uforståelig, men jeg opplevde det som å ta et valg om å gå ut av komfort-sonen min. Og det kan være ganske skremmende. Misforstå meg rett; mitt største ønske var å bli frisk! Men frykten var der. For kravene, ville jeg mestre dem? Om jeg skulle være så heldig å bli frisk og mestre kravene, er frykten der for å bli syk igjen. Tanken på å skulle bli fratatt drømmene mine igjen, holdt jeg ikke ut. Nederlaget. Både for om jeg ikke ble frisk, men også for om jeg ble frisk for en periode, så syk igjen. Kanskje det bare var bedre å godta situasjonen jeg var i?

Tanken på å skulle bli fratatt drømmene mine igjen, holdt jeg ikke ut. Nederlaget.

Heldigvis dyttet staheten min disse tankene til side.

Det ble en telefonsamtale med Live Landmark; jeg hadde bestemt meg. Jeg skal bli frisk! Og jeg er villig til å prøve alt! Mamma ble med meg på kurs. Etter første kursdag, gråt jeg på vei hjem. Dette virket jo ikke. Hvorfor hadde jeg trodd at alt skulle bli bra? Likevel bestemte jeg meg for å fullføre. Jeg måtte prøve litt til. Og vet dere hva?! Dagen etter klarte jeg å dusje og føne håret etter hverandre! Pluss at jeg orket å sette meg i bilen og bli kjørt til kurset. Nå hadde jeg troen på at dette ville gå veien! 

Jeg ble frisk! Livet bestod av turer, trening og å samle godfølelser. (Foto: Privat)

Jeg ble frisk! Livet bestod av turer, trening og å samle godfølelser. Skuffelsen var enorm da jeg kjente ME-symptomene snike på igjen noen måneder senere. Hadde jeg trent for mye? Presset kroppen for mye? Pollensesongen var kommet, og jeg er allergisk. Taklet jeg ikke den lille motgangen allergien ga meg? Jeg opplevde dette nederlaget jeg nevnte tidligere. Forskjellen fra da jeg ble syk første gang og nå var at jeg nå visste hvem som kunne hjelpe meg. Jeg tok kontakt med Live og Vibeke igjen. Kom inn på et oppfriskningskurs. Det er 8 år siden og jeg er fortsatt frisk!

Forskjellen fra da jeg ble syk første gang og nå var at jeg nå visste hvem som kunne hjelpe meg.

Hvorfor jeg ble dårlig igjen vet jeg ikke. Men jeg skal ærlig innrømme at de neste årene i pollensesongen, roet jeg ned trening og krav. Samtidig som jeg prioriterte det som ga meg godfølelse. Dette har fungert for meg. Det har hendt et fåtall ganger at jeg har blitt så utrolig sliten, nesten utmattet. Som da jeg var gravid og jobbet 100%. De gangene dette har skjedd stopper jeg opp, og tenker på meg selv. Hva trenger jeg? Deretter gjør jeg tiltak som gjør at jeg får det bra. Sykdommen og kurset har lært meg å lytte til kroppen min. For jeg vet at den evner å gjøre meg sengeliggende om jeg ikke hører på hva den har å si. Dette ser jeg på en styrke i hverdagen. Kroppen og jeg er på lag, vi jobber sammen.

Kroppen og jeg er på lag, vi jobber sammen.

Susanne etter at hun ble frisk. (Foto: Privat)

Nå lever jeg et aktivt liv. Jeg fullførte sykepleien, som jeg så vidt begynte på da jeg var syk. Ett år etter fullført studie, begynte jeg å ta fagbrev som ambulansearbeider. Samtidig som jeg jobbet langt over 100%. Jeg er aktiv med hundene igjen. Nå jobber jeg 100% som ambulansearbeider. Har en fantastisk familie og en datter på 1 år, som jeg har med på fjellturer og andre morsomheter. Sykdom er ikke noe tenker på, og godfølelser samles. Etter å ha vært syk over en lengre periode lærer man å få godfølelse av de små tingene. Det setter jeg stor pris på i dag!

KvinneForeldreAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process