En mor svarer en mor: «Hva kan vi som foreldre gjøre? Når skal vi pushe og når skal vi lytte til barnet som ikke orker og/eller vil?»

Vi fikk inn dette spørsmålet fra en av våre følgere som er mor til et barn med ME-diagnose. Her er svarene hun fikk av en mor i Recovery Norge som har en sønn som i dag er frisk.

← forrige side

Mor til mor

En mor svarer

Hva gjorde syk? Veldig komplisert spørsmål. Man har gjort seg antagelser, men mange spørsmål står ubesvarte.

For vår sønn: Var en aktiv speider og fotballgutt. Startet med store fordøyelsesvansker høsten 7. Klasse. Var dette første symptom? Eller var det å være sliten av å ha vondt i magen med på å sette i gang utmattelsen? Vi vet ikke.

En uvanlig kraftig influensa i januar. Vi pushet jo etterhvert på for å komme seg på skolen igjen. Men influensa-følelsen satt i videre.

Januar i 7. klasse: Han startet med Beta-blokkere pga en hjertetilstand. Har tenkt på om dette var med på å gi en følelse av å være « syk». En slags rolle som pasient? Vissheten om å ha startet på en medisin han må bruke resten av livet; kan det ha spilt inn?? (Sønnen min tror ikke selv dette hadde betydning).

Mai i 7. klasse. Ble lyssky, orket lite, vond hals, tungt å puste, vondt i ledd og muskler, glemte masse. Han som hadde elsket skole, klarte ikke lese i det hele tatt, for da ble han veldig utmattet.

Så leste jeg en artikkel på nettet om hvordan foreldres tilrettelegging og sykdomsangst spilte inn.

Juni 7. klasse: Helt krise. Holdt på å bli liggende på rommet med gardinene trukket for. Så leste jeg en artikkel på nettet om hvordan foreldres tilrettelegging og sykdomsangst spilte inn. Vi bestemte oss for å dra på sommerferie. Gi litt impulser. Bevege oss litt. Ha litt humor. Med det kommuniserte vi nok at utmattelsen ikke var livsfarlig…

Ha litt humor. Med det kommuniserte vi nok at utmattelsen ikke var livsfarlig…

Fikk også tips fra en pårørende som hadde vært på LP-kurs: rommet til barnet skal være soverom/tenåringsrom. Ikke sykerom. Vi er utrolig glad for dette tipset.

Rommet til barnet skal være soverom/tenåringsrom. Ikke sykerom.

Vår gutt var i stand til å bevege seg litt, selv om kroppen verket. Vi oppmuntret til små spaserturer hver dag. I ettertid er vi svært glade for dette også. Da han i mai 8. klasse var på LP-kurs og startet en rask tilfriskning etter dette, trengte han ikke starte helt «på bånn» i forhold til fysisk kondis osv. Gikk derfor raskere å leve mer normalisert enn om han måtte ha bygget seg opp fra å være helt sengeliggende.

Jeg er klar over at det er store forskjeller her! For noen vil selv en kort spasertur virke umulig! Men oppmuntrer til å prøve. 😀For det kan gjøre veien tilbake enklere. 

Etter LP: Vi ble oppmuntret til å ikke spørre spørsmål daglig som «…hvordan går det med magen i dag….» Huff, det var hardt for Mammaen!! Men det er jo viktig å få fokuset bort fra vondtene!

Nå: «n helt frisk gutt i første videregående. For vår gutt gikk veien tilbake til friskhet svært fort etter LP. For andre er det en lengre prosess. 

Føler veldig med dere som foresatte, som står i det vanskelige spennet mellom å vise omsorg og å ikke tilrettelegge FOR mye! Håper dere får god hjelp i deres prosess! 🌸

Føler veldig med dere som foresatte, som står i det vanskelige spennet mellom å vise omsorg og å ikke tilrettelegge FOR mye!

Barn og ungeForeldrePårørendeME/CFSIntervju