“Jeg har gått fra å på et punkt måtte sitte i rullestol når vi dro på ferie, til nå å kunne være aktiv og trene”

Jeg har alltid vært ei jente som har likt å være aktiv. Jeg reiste til USA og var Au Pair i et år rett etter at jeg hadde fullført videregående skole. Når jeg kom hjem sommeren 2016 tok det ikke mange uker før jeg startet å jobbe igjen. I nesten tre måneder hadde jeg til og med to jobber.

← previous page

Vilde Thorsen

Januar 2017 var ganske bra. Jeg var veldig fornøyd med å jobbe på SFO og fikk mye vikararbeid som assistent i skoledelen. Etter jobb var det rett på treningssenter hvor jeg løftet vekter for å bygge muskler. Jeg dro også ut på skiturer med hunden når vi hadde vær for det. Så med andre ord var jeg veldig aktiv og likte å gjøre ting

I februar fikk jeg en liten forkjølelse som varte en liten uke. Etter forkjølelsen følte jeg meg fortsatt litt sliten, men tenkte ikke særlig over det. Jeg dro tilbake på jobb. Min første treningsøkt etter forkjølelsen var dårlig. I en øvelse hvor jeg til vanlig lett klarte 10 kilo var det så vidt at jeg fikk løftet 5 kg.

Jeg følte meg veldig fortvilet. For meg var trening viktig. Det var noe jeg gledet meg til i løpet av dagen. Jeg tenkte at neste økt ble det å gå bedre, men den var bare verre enn den forrige. Slik fortsatte det. Jeg nektet å tro at jeg var annet enn frisk. 

Jeg følte meg veldig fortvilet. For meg var trening viktig. Det var noe jeg gledet meg til i løpet av dagen.

Sakte men sikkert måtte jeg trappe ned med trening. Jeg fortsatte på jobb og gikk tur siden det ikke var like tungt. Jeg ble bare verre og verre og siste arbeidsdag før sommerferien var jeg så sliten at jeg kollapset på jobb. Jeg fikk beskjed om å slappe av i sommerferien og til høsten ville jeg sikkert føle meg bedre. Jeg hadde bare jobbet litt for mye.  Når høsten kom og jeg fortsatt ikke følte meg på topp bestemte jeg meg for å kun jobbe SFO-delen som tilsa 45% jobb. Nå hadde legen begynt å tenke på utredning av ME. 

Legen var en viktig person gjennom alt som skjedde… Hun ga aldri opp håpet om at jeg en dag skulle bli frisk.

Jeg var en av de heldige når det kom til lege. Hun var svært forståelsesfull og støttende. Hun hjalp meg gjennom alt. Hun var en viktig person gjennom alt som skjedde. Hun var veldig ærlig på at de ikke visste hva ME var eller hva som skulle til for å bli frisk, men hun ga aldri opp håpet om at jeg en dag skulle bli frisk. Legen min var opptatt av at jeg skulle få en fullgod utredning og derfor skulle jeg til et sykehus i en annen by hvor de kunne gi en diagnose. Dette ble ikke å skje før desember.

Så i ventetiden ble jeg bare verre og verre. Jeg klarte ikke lenger å gå opp trappene på jobb og var helt avhengig av å bruke heis. Foreldrene mine måtte også hente meg på jobb hver dag. Det eneste livet mitt besto av var jobb og soving. Tilslutt var tiden kommet og jeg reiste med pappa til sykehuset for å bli utredet. Etter en lang og slitsom uke kom jeg endelig hjem. Jeg hadde ME.

Jeg var helt utslitt etter sykehusoppholdet og var blitt verre enn jeg var før jeg dro.

Jeg var helt utslitt etter oppholdet og var blitt verre enn jeg var før jeg dro. Jeg var sykemeldt fra jobb og brukte tiden min hjemme i senga eller på sofaen hvor jeg enten sov eller så på TV. Jeg måtte planlegge når jeg skulle dusje og hadde ikke energien til vanlig personlig hygiene. På et punkt var jeg så sliten at jeg ikke engang klarte å kjøre bil. Familien min måtte kjøre meg til legen og andre avtaler. Jeg hadde også på dette tidspunktet fått reseptbelagt ernæringsdrikke fordi jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å ta til meg næring. 

Slik fortsatte det med mye opp og ned. Jeg var kun ute av huset når jeg følte meg sånn passe og folk som ikke kjente meg så godt trodde jeg var blitt bedre siden jeg var ute av huset. I løpet av 2018 prøvde mamma og finne flere løsninger på hvordan jeg kunne bli bra igjen. Vi hadde sett litt om noe kalt LP-kurs, men tenkte ikke så mye mer om det da mange sa de ble verre og at dette bare var tull. 

Mange sa de ble verre og at LP bare var tull. 

I september 2018 skulle jeg være tre uker på rehabilitering på et sykehus. Dette gledet jeg meg til for når man drar på rehabilitering så skal man jo bli bedre. Jeg tenkte at legene der skulle lære meg masse og at når jeg kom hjem kunne jeg kanskje få starte å leve litt igjen. Men når jeg kom dit fikk jeg beskjed om å ikke gjøre for mye og her skulle jeg lære å leve med denne såkalte sykdommen. Jeg kom aldri til å bli frisk, men kunne nok klare å bli grei nok til å ha et lykkelig liv. De fortalte meg at jeg ikke måtte bruke mer enn 70% av energien min og at det var viktig å lytte til kroppen min. Jeg endte opp med å måtte reise hjem en halv uke før oppholdet var over. Jeg var blitt skikkelig syk igjen. Mye verre enn da jeg kom dit. 

Jeg var blitt skikkelig syk igjen. Mye verre enn da jeg kom til rehabilitering. Det å bli fortalt av disse såkalte ekspertene at jeg ikke kunne bli frisk igjen gjorde noe med meg. Jeg begynte å tro på dem.

Det å bli fortalt av disse såkalte ekspertene at jeg ikke kunne bli frisk igjen gjorde noe med meg. Jeg begynte å tro på dem. Jeg hadde hatt håp så lenge, men nå merket jeg at det sakte men sikkert forsvant. Når de sier at jeg er syk og ikke vil bli frisk, da må det jo være sant.

Jeg lå i senga mange måneder etter oppholdet hvor jeg hadde på meg hodetelefoner selv når jeg ikke så på serier på iPaden min. Kun fordi at det ble for mye bråk når mamma og pappa laget mat eller pratet. Alle vennene mine trente, festet, gikk turer og studerte. Slik som vanlige 21-åringer. Jeg følte meg veldig alene.

I mars 2019 fant vi ut at vi skulle lese boka “Vekk meg når det er over” av ei som het Live Landmark. Hun holdt disse såkalte LP-kursene i Oslo etter at hun hadde blitt frisk fra ME. Jeg var fortsatt usikker på dette da jeg hadde hørt at det bare var tull. Men det kunne ikke skade og lese boka. Når mamma var ferdig å lese for meg satt jeg med et sterkt inntrykk. Live hadde gått gjennom det samme som meg og i dag var hun frisk. Det hørtes helt fantastisk ut. Likevel ventet jeg helt til mai med å ta dette LP-kurset i Oslo.

Før jeg dro på kurs nevnte jeg dette for min fantastiske fastlege. Hun var veldig støttende til at jeg skulle dra. Flyreisen til kurset var helt forferdelig. Alt var ubehagelig. Jeg hadde på meg solbriller for jeg tålte ikke lys. Jeg hadde også på meg lyddempende headset for jeg klarte ikke mye bråk. Det var så vidt jeg ville avlyse alt fordi reisen virket uoverkommelig. Rett før kurset skulle starte satt jeg med mamma og følte meg skikkelig syk.

27-29 mai var tre dager som endret livet mitt totalt. Første kursdag var over og jeg kunne kjenne denne energien inni meg. Det var en merkelig følelse jeg ikke hadde kjent på noen år. Det ble shopping og mye gåing. Etter andre kursdag kjente jeg på enda mer energi. Det ble mye gåing denne dagen også. Så var siste kursdag over. Energien var bare enda høyere enn de to første dagene. Flyreisen hjem var helt fantastisk. Vi gikk masse på flyplassen og både headset og solbriller var av. Ubehaget som jeg hadde følt på disse årene var borte. Jeg hadde fått håpet mitt tilbake. 

Ubehaget som jeg hadde følt på disse årene var borte. Jeg hadde fått håpet mitt tilbake.

Jeg kunne gjøre så mye mer nå. Jeg følte at jeg fikk energien sakte men sikkert tilbake. Da høsten 2019 startet, var jeg rastløs. Jeg hadde nesten hatt for lite å gjøre i løpet av sommeren. I løpet av høsten har jeg startet å prøve meg ut på jobb igjen og jeg er tilbake på treningssenteret og løfter vekter slik jeg gjorde før. Jeg har fått livet mitt tilbake. I januar starter jeg endelig opp studiet og kunne ikke vært mer glad. Jeg har gått fra å på et punkt måtte sitte i rullestol når vi dro på ferie, til nå å kunne være aktiv og trene. Mamma klarer nesten ikke holde følge med meg på tur. 

LP-kurset og Live Landmark åpnet døren til livet mitt igjen. Det har vært mye arbeid og vil fortsatt være arbeid å gjøre, men det er så verdt det når jeg nå føler meg som en vanlig 23-åring. Jeg er FRISK.

Barn og ungeVoksneKvinneAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process