“Jeg var en skeptiker som oppfylte ME-diagnosen etter Canada-kriteriene – i dag er helt frisk”

Du vet følelsen av å endelig kunne puste gjennom nesen igjen etter en lang og hard forkjølelse? Det er litt sånn det føles å bli frisk igjen etter 3 år som stort sett ble tilbrakt i sengen. Bare multiplisert med sånn 1000000 fordi hele kroppen var som den tette nesen – helt ubrukelig.

← previous page

Karen Undheim

Livet mitt har alltid vært travelt. Jeg har vært speider, spilt cello, sunget i kor, gått turer, svømt, jobbet og vært med venner. I tillegg har jeg alltid vært pliktoppfyllende og gjort alt som ble forventet av meg på skolefronten pluss litt til. Mamma har i senere tid fortalt at hun innerst inne ble litt glad når ting jeg skulle i helgene kræsjet, så jeg ikke fikk gjort alt. Jeg elsket å ha det travelt, og jeg elsket alt jeg gjorde, men kanskje ble det litt for mye…

Etter et år på friluftslivsfolkehøyskole, startet jeg som 20-åring på barneskolelærerstudiet med musikk som hovedfag. Jeg elsket både klassen, studiet og det travle sosiallivet som fulgte med studentlivet.

Det første semesteret på studiet ble jeg influensasyk i praksis. Fordi vi ikke kunne ha noen fraværsdager fra praksis, var jeg likevel i praksis hver dag. Etter dette følte jeg at jeg aldri kom meg skikkelig, men jeg fungerte helt greit frem til samboeren min fikk kyssesyken og jeg ble overbevist om at jeg var smittet. Ved testing hos lege viste det seg imidlertid at jeg hadde hatt kyssesyken tidligere, og at jeg ikke var syk. Jeg trodde dermed at jeg kom til å bli frisk snart, men slik ble det ikke. I stedet ble jeg bare sykere. Et halvt år senere fikk jeg ME-diagnosen. Informasjonen fra sykehuset var at mange ble bedre over tid, men informasjonen jeg fant på internett sa noe annet. Jeg måtte lære meg å leve med sykdommen. Jeg trodde på internett. 

Etterhvert brukte jeg nesten hele døgnet i sengen, hadde rullestol med hjelpemotor, dusjkrakk og arbeidsstol.

Det var vanskelig å akseptere, men jeg satte meg raskt inn i aktivitetsavpassing, energiøkonomisering, total hvile og alt annet jeg leste var bra for oss med ME. Etterhvert brukte jeg nesten hele døgnet i sengen, hadde rullestol med hjelpemotor, dusjkrakk og arbeidsstol. Jeg brukte all min energi på å komme meg gjennom 50% studiebelastning, og hadde derfor nesten ikke energi til å dusje, lage mat, bruke tid med venner og familie og å gjøre ting jeg hadde lyst til. 

Det er nå litt over et år siden jeg ble frisk fra ME. 

Da samboeren min først nevnte at han i julen hadde møtt en gammel kamerat som nettopp var blitt frisk fra ME gjennom Lightning Process, ble jeg egentlig sint og lei meg. Hvor mange ganger hadde jeg ikke sagt at jeg ikke turte å prøve det? De neste dagene brukte jeg på å lete etter «ammunisjon» mot at jeg burde reise. Det rare var bare at jeg i løpet av denne prosessen fant ut at det var mange flere grunner til at jeg burde reise enn at jeg ikke burde gjøre det. Etter kanskje to uker der jeg brukte nesten all min energi på å google alt som fantes av informasjon om kurset, bestemte jeg meg for at jeg MÅTTE reise. Desperasjonen etter å bli frisk var blitt større enn frykten for å bli sykere.

Det viste seg å være det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. 

Jeg var en såkalt skeptiker de første årene som syk. En av de som trodde sykdommen min måtte være 100% fysisk. Det kjentes jo sånn ut. Jeg kunne ikke benekte at det fungerte for noen, for bevisene var jo at veldig mange var blitt friske. Likevel syntes jeg det var så vanskelig å tro på at det kunne fungere for meg. Jeg hadde tross alt trodd at jeg var på vei til å bli frisk flere ganger i starten av sykdomsperioden min, men så ble jeg det ikke likevel. Jeg trodde at dette i så fall burde ha vært nok til å bli frisk hvis tankene var involvert. Så feil kan man altså ta. Etter å ha vært på kurs vet jeg at det skal mer til enn som så. Det er ikke nok å bare tro det, for da vil man gå rett tilbake til gammelt tankemønster med en gang man kjenner et symptom eller begynner å tvile. 

Det er ikke nok å bare tro det, for da vil man gå rett tilbake til gammelt tankemønster med en gang man kjenner et symptom eller begynner å tvile. 

For min del var alt jeg trengte et verktøy – et verktøy jeg kunne bruke hver gang jeg kjente et symptom. Og det var OFTE i starten. Første dagen på kurs måtte jeg bruke metoden nesten hele veien. Det var utrolig tungt arbeid, men gevinsten kom raskt siden dette førte til at jeg endret tankemønster veldig raskt. Den vanskeligste delen av kurset for min del var å akseptere at jeg selv opprettholdt sykdommen min, og at jeg derfor kunne bli frisk ved å gjøre endringer selv. Det føltes liksom som om det var min feil at jeg var syk. Heldigvis fikk jeg god hjelp av instruktør og de andre deltakerne til å forstå at det ikke kunne være min feil når jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre for å bli frisk. Jeg manglet verktøyet. 

Heldigvis fikk jeg god hjelp av instruktør og de andre deltakerne til å forstå at det ikke kunne være min feil når jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre for å bli frisk.

De første månedene etter kurset var jeg i konstant lykkerus. Det var så utrolig deilig å være omtrent frisk igjen! Litt over en måned etter kurset skulle jeg bare prøve meg litt på å gå i bakker, men endte opp på toppen av Løvstakken (479 moh). Det var definitivt viljestyrken og lykken, og ikke kondisen og musklene som tok meg til toppen, men jeg tror aldri jeg har kjent på en større mestringsfølelse enn jeg hadde der jeg stod i gledestårer på toppen. Tiden etter dette bestod av mestring etter mestring. 

Etter hvert ble det å være frisk normalen. (Det er rart hvor fort man glemmer hvordan det er å være så syk og venner seg til noe nytt!) Da måtte jeg begynne å jobbe litt mer igjen. Likevel har jeg ikke hatt et eneste skikkelig tilbakeslag, og jeg tror heller ikke det kommer til å skje. Da jeg startet i 100 % studier igjen i høst, et halvt år etter kurset, var jeg spent på hvordan jeg kom til å takle overgangen fra å gjøre hva jeg ville når jeg ville til å måtte bruke åtte timer av dagen på forelesninger og selvstudie. Jeg hadde lest at mange hadde opplevd tilbakeslag ca. på denne tiden, men for meg har dette gått overraskende bra. Jeg har klart å studere 100 % igjen. Uten problem. 

Foto: Privat

Det er rart hvor fort man glemmer hvordan det er å være så syk og venner seg til noe nytt!

Jeg har endelig fått livet tilbake. Jeg kan være den samboeren, vennen og studenten jeg har lyst til å være. Jeg trenger ikke planlegge hvile i forkant og etterkant (og helst underveis) av ALT jeg gjør. Jeg kan være spontan! Jeg har begynt i kor og har igjen et sosialt liv. Rullestol, dusjkrakk og arbeidsstol er levert tilbake, og jeg trener flere ganger i uken. Høsten jeg startet i 100 % studier igjen var jeg i London med studiet. Vi var kun innom leiligheten vi bodde i noen timer om natten, og var ute på ting resten av døgnet. Ja, jeg ble sliten, men jeg ble ikke mer sliten enn alle de andre. Egentlig følte jeg at jeg hadde en fordel ved at jeg brukte Lightning Process til å hente frem ekstra glede og energi når vi var slitne hele gjengen. 

Rullestol, dusjkrakk og arbeidsstol er levert tilbake.

For meg har det vært veldig viktig å øke belastningen gradvis, slik at jeg aldri måtte stresse over om det ble for mye og dermed grave meg selv ned igjen. Jeg startet derfor med nettstudier om høsten før jeg var tilbake i klasserommet til våren. Til sommeren har jeg skaffet meg jobb, og fra neste høst er planen å ha ekstrajobb i tillegg til studiene. 

Denne perioden med koronavirus, der alle må holde seg hjemme, har overbevist meg enda mer om at jeg er helt frisk. Situasjonen minner mye om det å bare være hjemme fordi man er syk, og jeg var spent på om jeg kom til å måtte arbeide med meg selv for å ikke dras tilbake til gamle tankemønstre. Dette har ikke vært et problem, og jeg er like frisk som før koronatiden. Jeg har ingen tvil om at jeg kommer til å holde meg frisk, for om jeg skulle oppleve tilbakeslag, er det bare å reise på oppfriskningskurs. Har jeg fått det til en gang, får jeg det til igjen. Det har også vært en stor trygghet å vite at jeg kunne ta kontakt med kursholder når som helst om jeg trengte det. 

Har jeg fått det til en gang, får jeg det til igjen.

I ettertid av kurset har jeg forstått at jeg må ta mer hensyn til meg selv og kroppen min. Kanskje det faktisk er lurt å bli hjemme når man har influensa. Kanskje det er greit å levere en innleveringstekst som bare er helt ok når den ikke er en del av karaktergrunnlaget. Kanskje det er lov å si nei til å bli med på en sammenkomst om jeg føler jeg trenger en kveld i sofaen med strikketøyet. Det er så mye viktigere at jeg har det bra og er frisk.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten til å bli frisk. Livet mitt er så mye bedre nå! Fremtiden ser lys ut, og jeg gleder meg så veldig til alt som skal skje de neste årene. Historiene til andre som hadde blitt friske var avgjørende for at jeg selv reiste på kurs, og jeg håper derfor at min historie kan gjøre det samme for noen andre. Jeg sier ikke at Lightning Process er løsningen for alle, for det har jeg ingen grunnlag for å si. Det jeg sier, er at jeg – en skeptiker som oppfylte ME-diagnosen etter Canada-kriteriene – i dag er helt frisk. For meg var kurset som en lysbryter. Plutselig kunne jeg se hvordan jeg kunne bli frisk.

KvinneAlvorlig ME/CFSME/CFSLightning process