“Jeg måtte jobbe beinhardt for å ikke falle tilbake i utmattelsesmønsteret jeg hadde vært i”

Det er som en glidelås man langsomt, bit for bit lukker til å bli et hele igjen. Dette er en prosess som må læres og gjøres mens man vandrer fremover. Man må skape nye erfaringer med mestring. Det handler ikke om å tenke seg frisk, men forstå seg frisk.

← previous page

Kvinne og psykiatrisk sykepleier

Foto: Privat

Veien inn i utmattelsen 

Jeg er psykiatrisk sykepleier. Jeg jobbet i voksenpsykiatrien på en åpen døgnavdeling da jeg ble utbrent i november 2012. Årsaken til at jeg gikk på veggen var nok en god blanding av ekstrem belastning over tid på jobb, i kombinasjon med at jeg er veldig sensitiv og pliktoppfyllende. Jeg tok på meg mange oppgaver og fikk også tildelt oppgaver utover den vanlige driften. Jeg forsto ikke en gang at jeg kunne sette grenser. Og da jeg etterhvert prøvde det, så forsto ikke leder at jeg faktisk mente det. Jeg ble rett og slett utbrent i en jobb jeg elsket. 

Etter flere forsøk på å komme meg tilbake i jobb, først i min faste jobb, men etter hvert med arbeidsutprøving i andre bedrifter, så kollapset jeg helt. Det var en solid forkjølelse/halsbetennelse som stjal siste rest av energi. Utbrentheten gikk over i ekstrem utmattelse med lyd og lys sensitivitet, smerter, dårlig konsentrasjon, hjertebank osv. 

En dag i min utmattede tilstand kunne se slik ut. Stå opp. Spise frokost. Hvile. Tenke at jeg burde komme meg ut. Kle på meg ullundertøy. Hvile. Kle på meg yttertøy. Hvile. Kle på meg sko. Hvile. Ordne meg en termokopp med te og kjøre til en strand. Ta med sitteunderlag og koppen og gå ca 50 meter ut til brygga. Disse meterne var mer enn jeg egentlig orket. Jeg kunne sitte på brygga lenge og se floa stige. Etter hvert gå de ekstremt lange meterne tilbake til bilen og kjøre hjem. Hvile igjen. Lage en enkel middag, for eksempel steke fiskekaker og koke grønnsaker til. Noen ganger tok det så mye energi at jeg måtte hvile før jeg orket å spise. Måtte da varme maten i mikrobølgeovn. Jeg satt oppe og spiste, men måtte legge meg ned flere ganger under måltidet. Maten jeg spiste måtte være enkel å tygge.

Energinivået var så lavt at jeg måtte prioritere mellom å dusje og lage meg mat. Kokte jeg middag, kunne jeg bli liggende i dagevis etter det.  Jeg klarte ikke å se noen sammenheng med aktiviteten jeg gjorde og den enorme utmattelsen som kom i ettertid, ofte sammen med intense beinsmerter. Det var ingen logisk forklaring på det. 

Prosessen mot et liv som frisk

Jeg fikk veldig god hjelp av psykolog til å bearbeide depresjonen som kom sammen utbrentheten. Depresjonen slapp taket, men den intense utmattelsen ble ved. Etter hvert hadde ikke psykologen mer å tilby, og jeg opplevde at jeg ikke hadde mer å snakke om. 
Hun anbefalte ME utredning. I den forbindelse tok jeg en kartleggingstest hos henne. Her hadde jeg ikke utslag på noe spesielt. Altså, ”intet at bemerke”.

“Psykisk” var jeg avklart, men “fysisk” hang jeg igjen i en seig og intens utmattelse. 

Jeg hadde allerede bestemt meg for å ikke få ME-diagnosen da jeg dro til sykehuset for utredning. Jeg ser i ettertid at jeg underrapporterte symptomer, og jeg sa med det samme jeg kom dit at jeg ikke har ME. Jeg fikk mensen og var psykisk helt på tuppene. Dette informerte jeg heller ikke om.

Den samlede vurderingen ble at jeg på det tidspunktet ikke oppfylte kriteriene for diagnosen, og de tolket mine symptomer som psykisk betinget. De sa samtidig at jeg kan ha hatt ME tidligere, men at man egentlig ikke vet hva ME er. Jeg opplevde en enorm lettelse i IKKE å få diagnosen. Jeg tror også det bidro til at jeg ble frisk.
Uansett så fikk jeg råd og veiledning som om jeg hadde ME. Jeg skulle ikke bruke mer enn 70% av energien osv. De var nokså skeptisk til Lightning process (LP), og advarte meg mot å presse meg. 

Jeg opplevde at jeg i behandlingen fikk hjelp og støtte til å akseptere meg selv og livet mitt. På spørsmål fra venner og bekjente om hvordan det går, kunne jeg etter hvert med oppriktig ærlighet svare at; det går ikke så bra, men jeg har det bra. Tross den trasige situasjonen, så opplevde jeg at jeg hadde det bra. 

I tillegg til psykologbehandling jobbet jeg også med kostholdet. Via nettkurs lærte jeg meg å spise for et stabilt blodsukker og å dempe symptomene på en tarm i ubalanse. I forbindelse med utbrentheten og etter hvert utmattelsen, utviklet jeg store problemer med magen. Gjennom kurset fikk jeg en bedre fungerende tarm og mer energi. Men jeg hadde fortsatt en lang vei å gå for å bli frisk.  

Jeg hadde min egen leilighet, hadde ikke egne barn eller noen sosiale forpliktelser. Jeg hadde stabil økonomi og gode hjelpere rundt meg. Det var ikke noe som skulle tilsi at jeg skulle være så intenst utmattet. Allikevel klarte jeg ikke å komme meg ovenpå, ikke før jeg tok LP kurs. Da snudde det. 

Prosessen frem til jeg tok kurs var lang. Jeg googlet og leste om LP, forsøkte å finne ut om det kunne være til hjelp, men fant mest negative vinklinger på det. Jeg spurte ulike helsepersonell, men fikk ikke noen positiv respons på det. Jeg spurte flere om jeg tenker meg syk, men fikk til svar at jeg ikke er typen til det. Men etter at jeg kom i kontakt med en som hadde hatt diagnosen ME og som var blitt frisk med LP, så meldte jeg meg på. Jeg fant også motivasjon og håp i å lese historiene som etter hvert dukket opp på Recovery Norge. Jeg har tenkt mye tilbake på prosessen min og jeg har mange ganger klort meg fast i disse frisk-historiene.

Før jeg dro på kurs, forsøkte jeg å sette meg inn i hva LP er, og fant ut at det kunne minne om elementer fra behandlingen vi hadde på den psykiatriske avdelingen jeg jobbet på, men jeg hadde overhode ikke noe klart bilde av hva LP er. Det var uforståelig at et kurs kunne kurere alle mine fysiske symptomer, men jeg kjente at den første samtalen med kursholder gjorde meg optimistisk. Jeg hadde troen på at jeg skulle bli frisk, selv om jeg ikke forsto hvordan det skulle skje.

Hva skjedde på LP-kurset?

Jeg dro på kurs sammen med min søster desember 2017. På kurset fikk jeg lære om hjernen, nervene og kroppens stressrespons. Jeg fikk stadige ”aha-opplevelser” i at dette kjenner jeg jo igjen fra psykiatrien, spesielt det med triggere, hvordan det kan vekke minner og gi symptomer. 

Jeg lærte meg hvordan språket påvirker opplevelsen av symptomer. Jeg husker at jeg ikke forsto helt, og at jeg ble litt provosert. Samtidig så valgte jeg å ta det til meg, og oppdaget at det ga meg håp og frihetsfølelse. Tenk om jeg faktisk kan gjøre noe med disse symptomene selv?

Det å skille på fakta og antagelser var også et tema. Hva er sant og hva er en overbevisning? Jeg hadde mange overbevisninger om helsen min, blant annet at jeg ikke kunne konsentrere meg mer enn maks 30 minutter. På kurset oppdaget jeg at jeg kunne konsentrere meg og holde fokus fire timer tre dager på rad, kun med korte pauser. Jeg husker at jeg ble overrasket over at det faktisk gikk an. 

Avslutningsvis oppfordret instruktøren oss til å tenke over hvilke relasjoner vi har. Vi ble oppfordret til å omgås de som støtter og oppmuntrer oss i den krevende prosessen som rehabiliteringen er. Det er nå, etter kurset at den virkelige jobben starter. 

Tiden etter LP-kurs, rehabilitering og arbeidstrening

Ganske snart etter kurs, januar 2018 fikk jeg via NAV henvisning til en bedrift som hjelper folk ut i arbeid. Der fikk jeg en veileder som jeg samarbeidet med i ca 1,5 år. Det første halve året etter kurs var jeg mye syk. Jeg var veldig plaget med heshet, og måtte ofte avslutte møtene med min veileder fordi jeg ikke kunne snakke. Jeg hadde ofte vond hals og influensa lignende symptomer. Jeg måtte jobbe beinhardt for å ikke falle tilbake i utmattelsesmønsteret jeg hadde vært i. Ofte klarte jeg ikke å skille på hva som var ekte forkjølelse og hva som var ”utmattelses symptomer”, da symptomene var helt like. 

En av veilederne var også personlig trener, og jeg fikk tett oppfølging av ham også. Jeg fikk mulighet til å trene både styrke, balanse og koordinering, samtidig som han hjalp meg med å sortere på hva som er hva av symptomer. På grunn av sykdomshistorien så var jeg nokså forvirret av kroppens signaler, jeg slet med å tolke utmattelsen og om jeg skulle ta det med ro eller trene mer. Dette fikk jeg hjelp med. Jeg hadde mistet kontakten med meg selv og opplevde alle symptomer som like. Det å få tilbake den fysiske styrken og etter hvert større forståelse av kroppens signaler, ga meg selvtillit og mot til å fortsette rehabiliteringen. 

Jeg gjorde en stor og viktig oppdagelse i forhold til trening, og det var at jeg fikk symptomer på utmattelse av å gå en rolig tur der jeg hadde gått mye da jeg var syk. Jeg hadde mange ganger forsøkt å bygge opp styrken med å gå tur, og kunne noen ganger bli så utmattet at jeg ikke kunne begripe hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen. Noen ganger gikk jeg ikke mer enn 100 meter før jeg måtte snu og gå hjem. Disse områdene vekket så dårlige minner, at jeg måtte velge annen måte å trene på. Styrketrening med tunge vekter var bedre enn rolig gange i nærområdet, fordi sistnevnte skapte reaksjoner som smerter og utmattelse. Dette ble for meg et tydelig eksempel på hvordan triggere kan skape reaksjoner og symptomer, slik vi lærte på LP og slik jeg har lært i forhold til traumeteori. 

Jeg gjorde en stor og viktig oppdagelse i forhold til trening, og det var at jeg fikk symptomer på utmattelse av å gå en rolig tur der jeg hadde gått mye da jeg var syk.

Jeg forsøkte å komme tilbake til min tidligere jobb, men fant ut at det ikke gikk. Jeg møtte for mange triggere der. Jeg begynte derfor i arbeidspraksis i en brukthandel som er knyttet til den vernede bedriften jeg fikk oppfølging fra. Jeg var i praksis noen timer tre dager i uken. Nå ble jeg utfordret i det å forholde meg til kollegaer, arbeidstider og regler. Jeg fant ganske fort min plass inne på lageret i en krok. Der sorterte jeg i brukte gardiner og duker som kom inn. 

Samtidig som jeg trente opp arbeidskapasiteten min, så måtte jeg jobbe hardt med alle følelsene som jeg møtte på min vei. Kontrasten fra å ha vært en velfungerende sykepleier på psykiatrisk avdeling, til arbeidsutprøving i en vernet bedrift var stor. Der jeg sto i kroken på lageret fikk jeg mulighet til å tenke. Og jeg tenkte; Her står jeg utdannet sykepleier med spesialisering, og det jeg mestret er å sortere gardiner og duker. Jeg måtte stoppe opp, ta inn og akseptere det. Slik favnet jeg om og ble venn med nederlaget, før jeg klarte å snu det til mestringsfølelse. 

I jobben min på psykiatrisk avdeling fikk jeg ofte høre at jeg var så dyktig og flink, samtidig som jeg ofte fikk ekstra oppgaver. Dette førte til at ordet ”flink” skapte stress i meg, også mange år senere. Jeg oppdaget i arbeidspraksisen at jeg ikke tålte å få ros fordi det trigget pliktfølelsen i meg, og dermed også influensasymptomer. Da måtte jeg stoppe opp og reflektere over hva som skjedde. Jeg diskuterte dette med min veileder, som var klok og lot meg jobbe meg sterkere i egen takt uten for mye tilbakemeldinger.

Etter som tiden gikk ble arbeidsoppgavene mine utvidet, alltid i samarbeid med min veileder. 

Jeg opplevde perioder med tilbakefall hvor kroppen svitsjet over i stressmodus. Hadde jeg fulgt mitt tidligere mønster, så hadde jeg tatt sykedager og blitt hjemme for å hvile. Men kunnskapen fra både LP-kurs og erfaringene fra psykiatrien, sa at jeg må løse det på en helt annen måte.  Jeg snakket med veilederen min og vi ble enige om at jeg skulle ØKE arbeidstimene med en dag ekstra. Grunnen til det var at jeg hadde for mange triggere i det mønsteret jeg hadde skapt meg hjemme i min egen leilighet. Jeg trengte hjelp til å bryte med det. Samtidig som jeg økte arbeidstimene, avklarte jeg med veileder at jeg skulle jobbe rolig med mange små pauser. På den måten fikk jeg snudd stressresponsen og dermed også influensasymptomene. 

Jeg hadde av NAV fått tildelt et år med oppfølging med min veileder, og var blitt forespeilet et år ekstra hvis prosessen var god. Høsten 2018 skulle vi ha et møte med fastlege, veileder og saksbehandleren min på NAV. Til min overraskelse dukket det opp en helt ny saksbehandler fra NAV, en jeg aldri hadde møtt før. Hun informerte om at de på NAV hadde funnet ut at jeg skulle friskmeldes fra og med januar 2019, og at jeg deretter hadde et halvt år på meg å finne en jobb. På et øyeblikk var situasjonen min snudd fra at jeg hadde god tid på meg til å plutselig ha bare noen måneder.

Dette var den største stresstesten jeg sto over. Utmattelsessymptomene skyllet innover, og jeg opplevde et voldsomst ubehag ved å få en slik beskjed av en fullstendig ukjent person. Men jeg mobiliserte krefter ved å hente frem alt jeg hadde mestret det siste året. Jeg bestemte meg for at dette skal jeg klare, selv om jeg overhodet ikke forsto hvordan. 

De følgende ukene hadde jeg tettere oppfølging fra veileder. Jeg ble tvunget inn i den mentale prosessen mot å se etter en passende jobb. Fortvilelsen var enorm. Jeg ønsket bare å være i de trygge omgivelsene på den vernede bedriften, men måtte bryte med det. I prosessen kom jeg over en jobbannonse over en vikariatstilling i hjemmesykepleien. Jeg var veldig usikker på om jeg noen gang ville klare å jobbe i omsorgsyrket, men valgte å ringe til lederen der. Hun ble ikke skremt av min historie, men ønsket meg velkommen på en samtale. Jeg fikk begynne der i arbeidspraksis før jeg gikk over i vikariat på 60%. Etter hvert øket jeg til 70, 80 og nå 90% fast jobb. Det som bidro til å skape mestring, var den gode oppfølgingen fra leder. Jeg har hatt noen perioder med tilrettelegging når jeg har blitt overveldet av stress. Dialogen med leder har trygget meg i at jeg får være i min egen prosess midt i en stresset hverdag. Uten den dialogen og tilretteleggingen, kunne jeg fort ha falt av igjen. Forståelse og støtte er særdeles viktig i arbeidslivet, og jeg er både forundret og takknemlig for at leder ville gi meg fast stilling på tross av at hun kjente til både min historie og sårbarhet for stress. Hun viste meg tillit, og har valgt å legge til rette for at jeg skal bli sterkere og tryggere i jobben som sykepleier. 

Nå er jeg helt frisk og jobber 90% fast som sykepleier i en hektisk og ofte uforutsigbar jobb. Jeg tåler stresset godt, og har også kapasitet til aktiviteter på fritiden. Hvis jeg ønsker, tar jeg ekstravakter når det trengs. Det er fint kunne å ha den fleksibiliteten. 

Fra den dagen jeg kollapset i utbrenthet til jeg ble frisk, tok det ca syv år. Det er syv lange og læringsrike år som har gitt meg en dyp innsikt i samspillet mellom kroppen, psyken og ikke minst omgivelsene. 

Mine refleksjoner når jeg ser meg tilbake

Da jeg tok videreutdanning, skrev jeg om traume. Kunnskapen jeg fikk gjennom den prosessen men også gjennom jobben i psykiatrien, har jeg hatt god nytte av i min egen rehabiliteringsprosess.

Her er utdrag av noe av det jeg skrev i min avsluttende eksamen. Jeg opplever at det fortsatt står seg, og har fått en enda større personlig gyldighet.

”Som en innledning til teori om traume vil jeg presentere en filosofi som ofte brukes i forbindelse med traume. Det er Maurice Merleau-Pontys filosofi. Han påstår i sin filosofi at verden kun er tilgjengelig gjennom sansene våre, men sammenføyet med en kognitiv bevissthet får sansene betydning i form av selv opplevd handling og selvreflekterende erfaring. Disse til sammen utgjør en helt spesiell levd mening (Kirkengen 2009). 

Han tar utgangspunkt i at man eksisterer som kropp, og Merleau-Ponty framhevet at det er som kropp mennesket er rettet mot omverden, oppfatter og søker mening. Kroppen er av naturen en erfaren kropp, og man mener at persepsjon er en forutsetning for væren i verden (Gretland A 2007). Jeg forstår det slik at man opplever å være gjennom å sanse, og gjennom sansene danne seg et bilde som da tas inn som persepsjon, altså den måten man oppfatter sanseinntrykkene på.

Slik jeg forstår dette, så er kroppen sansene og sansene er kropp. Med det mener jeg at man kan se, høre, lukte, føle og smake, og alt dette gjør man med kroppen. Men de ulike sansepersepsjonene får ulik betydning, alt etter som hva man tidligere har erfart. Jeg kan illustrere dette med lukten av bål. To personer kjenner lukten av bål, den ene har mye erfaring med gode turer i fjell og mark, og lukten gir dermed gode assosiasjoner og minner. Personen kjenner velbehag og faller til ro. Den andre derimot har opplevd nesten å ha blitt brent inne i et hus, og bållukten oppfattes som en stinkende røyk som er farlig. Personen blir minnet om det vonde og kjenner frykt. Begge disse personene sanset det samme, men de oppfattet sansene ulikt og fikk dermed ulik persepsjon. Det levde livet har gitt mening til det vi sanser, og kroppen er levd med sine erfaringer.

Menneskets grunnleggende og felles livsbetingelse er altså at vi er til som kropp. For det finnes ingen kroppsløs tanke, heller ikke noen kroppsløs følelse (Kirkengen 2009). For vi vet at både glede og tristhet fyller kroppen vår så det kan kjennes ut som at vi bobler over, eller holder på å gå under. Erfaringene er kroppslige, og derfor vil en traumatisk opplevelse ikke bare påvirke våre tanker, men hele kroppen. Det gjør noe med hele det erfarende mennesket.”

Dette var noe av det jeg relaterte til under kursdagene, og noe jeg stadig hentet frem i rehabiliteringen. Det å forstå hvordan minner lagres har vært viktig for meg for å klare å bryte med alle hemmende symptomer. 

Det blir ofte sagt at man på LP lærer å tenke seg frisk, men det handler ikke om å tenke seg frisk men om å forstå seg frisk. LP sammenfaller med traumebehandling i det å gjenkjenne triggere, identifisere symptomene og stoppe de. Det å bli alvorlig syk er traumatisk. 

Det handler ikke om å tenke seg frisk men om å forstå seg frisk.

Jeg tror at kronisk utmattede utvikler et skille mellom en emosjonell del av personligheten og en «normalt fungerende» del, på samme måte som traumepasienter. 

For at en person med alvorlig traume skal kunne fungere i hverdagen, så kreves det at man spalter bort vonde minner. Mange fungerer tilsynelatende bra i hverdagen, så lenge man ikke blir innhentet av triggere og minner. Men så fort triggerne slår inn går det utover funksjonen i hverdagen, og man blir lammet av angst og depresjon. Det å oppleve triggere med påfølgende reaksjoner skaper ofte unngåelser, noe som har en tendens til å utvide seg.

Både ME-pasienter, utbrente pasienter og personer med kronisk utmattelse har erfaringer med at ulike aktiviteter skaper symptomer slik at man dermed velger å unngå mer og mer. Disse pasientene er positive og står på, de presser seg mer enn de orker og det gjør de syke. Noen sier at de ble «sykere etter LP» fordi de skulle overse symptomer og kjøre på. Med bakgrunn i den forståelsen jeg har, så tror jeg man får symptomøkning fordi man kjører på mens man fortsatt opprettholder skille mellom følelsene og funksjonen i hverdagen. Det er som om man setter på seg skylapper og kjører på, uten å ta inn over seg emosjonene som følger med. Og det er ikke dette vi lærer på LP.

Da jeg skulle begynne å prøve meg i jobb igjen etter LP, så definerte jeg meg som frisk ut mot omverden. Jeg var ikke frisk, men det var viktig å skape en ny merkelapp. Samtidig så tok jeg bort beskyttelsen i det å være syk/utmattet. Jeg måtte møte hverdagen og stress uten den beskyttelsen, og bare tanken på det kunne gi symptomer.

Som nevnt over så kunne jeg mens jeg fortsatt var veldig syk, si med oppriktighet at ”det går ikke så bra, men jeg har det bra”. Jeg tror at jeg kunne gjøre det fordi jeg hadde bygget opp en indre beskyttelsesmur mot sorgen over sykdommen, forventningene fra meg selv og fra andre. Det var en slags aksept og en helt nødvendig overlevelsesstrategi som hjalp meg å stå i den enorme fortvilelsen. Jeg ser på det som en form for unngåelse som også på dette området sammenfaller med en unngåelse som traumepasienter utvikler. De vanskelige emosjonene måtte holdes på en armlengdes avstand for at jeg i det hele tatt skulle våge å bevege meg  ut i samfunnet og møte venner og bekjente.

I min jobb som psykiatrisk sykepleier har jeg jobbet mye med å lære pasienter å handle motsatt av følelser. Dette brukte jeg aktivt selv når jeg kjente at kroppen ropte etter hvile. Jeg måtte stoppe opp, ta følelsene på alvor og plassere symptomene der de hører hjemme. Jeg måtte gradvis og steg for seg integrere følelsene i hverdagen. Og da tenker jeg på følelse av skam, forventning fra meg selv, forventning fra andre, følelsen av plikt og ansvar, følelsen av ensomhet i situasjonen. Alt dette måtte jeg forholde meg til mens jeg langsomt jobbet meg opp til et friskere nivå. Jeg er glad for at jeg fikk jobbe med dette på et trygt sted, i en vernet bedrift med en god veileder.

Jeg var heldig som hadde gode hjelpere rundt meg. Jeg har en leder jeg kan snakke med hvis jeg kjenner at stresset bygger seg opp, så får jeg tilrettelagt jobb en periode. Dette skaper en visshet og trygghet i at jeg blir ivaretatt hvis jeg trenger det. Jeg kan nå gå ut i verden, være naken og sårbar men trenger ikke å frykte for å bli overveldet av følelser. Jeg har fått integrert vanskelige følelser inn i meg, og kjenner ikke lenger på frykt for å f.eks. bli konfrontert med at jeg har vært ute av arbeidslivet. Skammen over dette er borte. 

Slik jeg ser det, så lærer man både i LP og traumebehandling å integrere følelsene inn i hverdagen. Det er som en glidelås man langsomt, bit for bit lukker til å bli et hele igjen. Dette er en prosess som må læres og gjøres mens man vandrer fremover. Man må skape nye erfaringer med mestring. Det handler ikke om å tenke seg frisk, men forstå seg frisk.

KvinneIrritabel tarmsyndrom (IBS)ME/CFS-lik tilstand inkl. ikke ferdig utredet ME/CFS og utbrenthetLightning processAnnen metode