“Jeg ble frisk da jeg tok kontroll over mine ubevisste tankemønstre”

For snart tre år siden sa kroppen min stopp. Som ja-menneske og flink pike med høye ambisjoner har jeg stilt opp litt for mye for andre og litt for lite for meg selv, og samtidig har jeg hatt en indre tyrann som har pushet meg langt over mine tålegrenser.

← previous page

Hilde Søndrol

Allerede fem år tidligere merket jeg symptomer som svimmelhet og noe som kjentes som elektrisitet i kroppen når jeg prøvde å slappe av, men dette overså jeg. Det siste året før kroppen satte på håndbrekket eskalerte derimot symptomene og innerst inne skjønte jeg nok at dette ikke kom til å gå bra, men jeg gjorde fremdeles ikke noe med det.

Jeg fortsatte som før. Ved siden av en hektisk jobb klatret jeg fire ganger i uken, syklet Grenserittet og Birken, pusset opp leiligheten, og var sosial. Men etter hvert måtte jeg begrense hva jeg gjorde i helgene – jeg orket ikke lenger tanken på å ha avtaler. Behovet for bare å ligge på sofaen ble større og større. Da det nærmet seg påsken 2018 fikk jeg mer å gjøre på jobben. Jeg hadde allerede mer enn nok, men bet tennene sammen og jobbet ekstra lange dager for å rekke alt. Det var som om jeg hentet energi fra en ukjent kilde og fikk gjort ufattelig mye.

Tyin, påsken 2018. (Foto: Privat)

Så kom påskeferien, endelig, og jeg og ei venninne gikk på fjellski fra hytte til hytte på Tyin. Med mellom 25 og 35 km og flere hundre høydemeter hver dag var det ekstremt fysisk krevende, men også vanvittig flott! Er det noe som gir meg energi er det naturopplevelser, så da ferien var over tenkte jeg at nå burde jeg ha fått hentet meg inn igjen.

Men der tok jeg feil. Tilbake på jobb var jeg fryktelig sliten. Jeg klarte ikke lenger å jobbe effektivt. Jeg trakk meg unna for å unngå forstyrrelser fra kollegaene mine, jeg trengte hjelp med hver minste lille beslutning og orket ikke delta i samtalene under lunsjen. I løpet av de neste ukene spurte sjefen meg flere ganger om jeg ikke skulle sykmelde meg. Men nei, det var helt uaktuelt. Hver morgen var jeg kvalm og uvel, og jeg hadde ikke lenger overskudd til å trene eller være sosial. Jeg hadde ingen livsgnist igjen. Hjemme kunne jeg stå gråtende med en stekepanne i den ene hånden og en kjele i den andre uten å klare å beslutte hva jeg skulle bruke for å lage middag. Omsider skjønte jeg at jeg ikke lenger hadde noe valg, jeg dro til legen og fikk en sykmelding.

I starten sov jeg mye, men etter å ha hvilt ut en ukes tid fortsatte jeg å gjøre de aktivitetene som ga meg glede. Jeg klatret én gang i uken, møtte venner og dro på hytteturer, selv om jeg etter hver aktivitet måtte hvile i flere dager etterpå. Etter hvert ble det tyngre og tyngre å gjøre ting, bare det å handle mat var et ork og den intense utmattelsen var overveldende. Likevel fortsatte jeg å pushe på, for jeg trengte de gode opplevelsene. 

Jeg hadde hele tiden fokus på å bli frisk. Jeg begynte med meditasjon og yoga, gikk på streng diett uten sukker, korn- og melkeprodukter, tok tilskudd av aminosyren Tryptofan og fulgte et treningsopplegg hos fysioterapeut. Jeg var sunnere enn noen gang. Nå skal jeg trene meg frisk, sa jeg optimistisk til meg selv. I stedet gikk det raskt nedover, og til slutt endte jeg opp sengeliggende. Det dirret voldsomt inni meg og det føltes som om jeg hadde melkesyre som sved i musklene. Jeg hadde en hvilepuls på over 90 og klarte så vidt å spise og å gå på do. Hele dagen lå jeg musestille i senga og var livredd. Heldigvis ble jeg raskt litt bedre og kunne tilbringe mer tid i sofaen og gjøre aktiviteter som å lese og å se på tv. Likevel, det neste halvåret var jeg så dårlig at jeg ikke gikk ut av leiligheten min, med unntak av når jeg skulle til legen, og jeg trengte hjelp med hårvask, matlaging og husarbeid. Jeg klarte meg ikke selv lenger.

På denne tiden brukte jeg mye tid på å forstå kroppen min, hva som skjedde og hvorfor. I en kalender noterte jeg alle symptomer, søvn, puls og energinivå. Jeg prøvde å se sammenhenger mellom de få aktivitetene jeg gjorde og reaksjon, og ukene ble nøye planlagt med hviledager før og etter aktiviteter. Slik ble livet mer og mer begrenset.

Etter et halvt år med hvile innså jeg at jeg ikke ble bedre av å hvile, jeg var fremdeles like utmattet. Derimot fikk jeg en forståelse av at det som skjedde i kroppen min var en slags opphengt stressrespons. Alt var blitt stressende. Å dra til legen var stress, å dusje var stress, å spise var stress og å bli engasjert i en samtale var stress. Det ga meg høy puls og en følelse av å være hektisk og anspent, og jeg klarte ikke å slappe av, ikke engang når jeg bare lå på sofaen og gjorde ingenting. Dette var jo ting som i seg selv ikke var stressende så jeg begynte å lure på om kanskje det var slik at hjernen min mistolket de kroppslige signalene og tolket alt som stress. Uansett følte jeg at jeg var havnet inn i en ond spiral som jeg måtte bryte. Jeg sluttet å notere symptomer, sluttet med pulsklokke og ba de rundt meg om å slutte å si ting som: «hvis du orker» og «er du sliten?». 

Det gikk opp for meg at jeg ikke bare kunne vente på å bli frisk, jeg måtte selv ta grep. Jeg begynte å undersøke mer rundt Lightning Process. Første gang jeg fikk høre om kurset var rett etter at jeg ble sykmeldt, men selv om det virket interessant så jeg ikke helt hvorfor jeg skulle koste på meg et slikt kurs når jeg uansett kom til å bli frisk igjen snart. Men to år senere innså jeg at jeg trengte hjelp for å komme meg videre. Det jeg leste om LP passet godt overens med min egen forståelse av hva som foregikk med meg, så jeg meldte meg på kurs med Live Landmark. Kort tid før kurset fikk jeg diagnosen ME, etter å ha vært igjennom utredninger i 1,5 år. Det føltes litt dumt å få diagnosen nå, for nå var jeg jo helt sikker på å bli frisk.

En måned før LP-kurs vs. to uker etter kurset. (Foto: Privat)

Stresset i kroppen min slapp taket umiddelbart etter første kursdag. Jeg erfarte at jeg klarte å holde fokuset de fire timene kurset varte uten å bli «fyllesyk» og jeg kunne stå og prate med de andre kursdeltakerne uten å bli superstressa over ikke å kunne sette meg ned. Andre kursdag gikk det opp for meg at jeg kunne gjøre det jeg ville – jeg trenger faktisk ikke dra rett hjem og legge meg. Tredje kursdag gikk jeg opp på Operataket. Jeg brukte lang tid, tok flere pauser og brukte teknikkene jeg hadde lært på kurset for å coache meg selv opp. På vei hjem gråt jeg av glede. Jeg hadde fått friheten og livet tilbake.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å rydde vekk alle hjelpemidler, nå skulle jeg klare meg selv. Jeg begynte gradvis å trene meg opp igjen. I stedet for å fokusere på hvordan jeg hadde det fokuserte jeg på fremgang og alt som var bra. Sakte men sikkert kunne jeg gjøre mer og mer, samtidig som symptomene ble mindre og mindre, og jeg oppdaget at aktivitet faktisk ga meg energi. 3 måneder senere gikk jeg en 4-timers fjelltur og nå, et halvt år etter kurset, kan jeg gjøre det jeg vil uten å måtte planlegge eller ta spesielle hensyn. Jeg anser meg som helt frisk fra ME. Riktignok er jeg fremdeles under opptrening til å kunne fungere i arbeidslivet igjen. Men jeg er på vei.

Jeg har hele tiden vært optimistisk og visst at jeg skulle bli frisk igjen, og fikk høre fra familie og venner at de beundret at jeg klarte å holde håpet og motet oppe. Men selv om jeg hadde en positiv innstilling hadde jeg havnet inn i en negativ spiral av frykt og ubevisste tanker som hindret meg i å bli frisk, og det er disse jeg har klart å snu med kunnskap og verktøy jeg lærte på LP-kurset. 

På en måte vil jeg si at løsningen for meg ut av ME har vært enkel, men samtidig har det vært ekstremt krevende – jeg har måtte jobbe med meg selv og mine ubevisste tankespor 24/7. Det har vært to skritt frem og ett tilbake, og tilliten til meg selv og prosessen har virkelig blitt satt på prøve, men når jeg da har minnet meg selv på alt jeg faktisk har oppnådd og hvor mye bedre jeg har blitt, har tryggheten og mestringsfølelsen kommet tilbake. Og nå, et halvt år etter kurset, ser jeg jo virkelig at den harde jobben jeg gjorde har gitt fantastiske resultater.

Endelig kan jeg leve et aktivt liv igjen. (Foto: Privat)

Snart 3 år er gått siden jeg ble sykmeldt og jeg har titt og ofte vært frustrert over at livet ble satt på pause, men nå ser jeg at det kanskje var det som måtte til for at jeg skulle gjøre de nødvendige endringene i livet mitt. Tiden har ikke vært bortkastet, jeg har lært så ufattelig mye disse årene, både om meg selv og hvordan hjernen og kroppen henger sammen og påvirker hverandre. Nå skriver jeg en bok om alt jeg har lært og prosessen med å gjøre meg frisk fra ME, og jeg håper at mine erfaringer kan gi håp til de som er syke og motivasjon og støtte til de som er i tilfriskningsprosessen selv. Dere kan også klare det!

VoksneKvinneMild/moderat ME/CFSLightning process