“For meg har det vært viktig å stimulere den biten av hjernen som er engasjert og glad”

Jeg er øyelege og har alltid hatt mange jern i ilden, både yrkesmessig og privat. I september 2014 fjernet jeg det som vi trodde var en godartet kul i det ene brystet, for sikkerhets skyld.

← previous page

Tina Dale Brauti

Foto: Privat.

Denne kulen viste seg å være ondartet, av typen som ikke responderer på hormonbehandling og den var grad 3 (mest aggressiv av denne typen brystkreft). Jeg gikk rett i kjelleren og regnet med å være død om 6 mnd. Hvorfor skulle jeg være så heldig å få leve og hva slags liv skulle jeg få etter behandlingen?

Jeg lever fortsatt, og på mange måter vil jeg si at jeg har et bedre liv nå enn før jeg fikk kreft. Det er en klisjé, og jeg misliker sterkt at jeg måtte igjennom noe så ille for å få et bedre liv, men det har tvunget meg til å lære meg mye om meg selv. Før jeg fikk kreft var det på mange måter alt annet enn meg livet mitt handlet om. Jeg ble heller ikke syk av sykdommen, det var behandlingen som gjorde meg syk. Jeg fikk fatigue etter 6 måneder med regelmessig cellegift og deretter stråling hver ukedag i 5 uker. Jeg følte en sånn smerte og slitenhet at det tok over hele livet mitt. Uansett om jeg sov i én eller tre timer så var jeg ikke det snev av uthvilt.

Det ble min største utfordring å få hodet og gjerningene i livet til å henge sammen med at jeg er frisk. Jeg ville gi meg selv sjansen til å lære hjernen å koble bort fra det tunge som kom etter behandlingen. Jeg tror hjernen min var gått i vranglås og ville passivisere meg.

Jeg tror hjernen min var gått i vranglås og ville passivisere meg.

Foto: Privat

Under behandlingen ble jeg fortalt av en behandlende kollega at hun håpet at jeg ikke skulle få prikkinger i fingrene (nevropati), slik at jeg måtte slutte å jobbe. Jeg ble veldig urolig etter det og når jeg kom hjem etter denne samtalen begynte prikkingen i fingertuppene. Da var jeg fem måneder ute i cellegiftperioden. Jeg dro i stallen og stelte hesten min, og bortsett fra at jeg hadde vondt i fingertuppene pga løse negler så klarte jeg å børste og kose med henne. Da jeg kom hjem, spiste jeg is og så på TV, og plutselig gikk det opp for meg at prikkingen i fingrene var borte. Jeg begynte å tenke mer på dette og fant ut at hjernen min trengte hvile fra fokuset på smerte og slitenhet. Det var derfor jeg responderte så godt på å være med hesten. Det er jo ikke mulig å tenke på annet enn hesten når man er i stallen.

Under behandlingen ble jeg fortalt av en behandlende kollega at hun håpet at jeg ikke skulle få prikkinger i fingrene (nevropati), slik at jeg måtte slutte å jobbe. Jeg ble veldig urolig etter det og når jeg kom hjem etter denne samtalen begynte prikkingen i fingertuppene.

Jeg snakket med en venninne og sa at jeg trengte hjelp til å «omkoble» hjernen og vi ble enige om å melde oss på et grunnkurs i havkajakk. Jeg tenkte at det var lurt, for jeg er jo redd for vann og når jeg er redd for å drukne vil hjernen få noe annet å tenke på. Så vi dro til Stokkøya på Fosenhalvøya og lærte å padle. Jeg padlet og sov.

“Jeg begynte å tenke mer på dette og fant ut at hjernen min trengte hvile fra fokuset på smerte og slitenhet”. Foto: Privat.

Jeg kjente etterhvert at livet ble litt lettere for hver dag som gikk, når jeg ga hjernen og kroppen mulighet til å koble helt bort hvor sliten jeg var. Jeg ble derfor mer og mer sikker på at jeg trengte en kombinasjon av hvile og også å stimulere andre deler av hjernen enn den som fokuserte på hvor slitsomt alt var. Jeg startet å trene regelmessig, ulike aktiviteter flere dager pr uke (yoga, pilates, jogging).

Jeg jobber nå fullt, og i 2018 fulgte jeg drømmen om å kjøpe en gård. Det hadde jeg nok aldri gjort før jeg fikk kreft, for det var så mye jeg skulle gjøre for fellesskapet – og fordi jeg var for redd for prosjektet. Nå har jeg lært at jeg kun lever en gang, og jeg kan ikke være redd for å mislykkes og dermed ikke gi meg sjansen til å lykkes. Jeg har fullført utdanningen voksen-agronom på lokal landbruksskole og ble agronom våren 2020, samtidig som jeg startet med hogst i skogen på gården og har planlagt husbygging. Dette ved siden av full jobb, med ansatte og pasienter. Venner og familie er mer prioritert enn før og alt må ikke være perfekt rundt meg. Veien blir til mens man går og jeg skal ikke si at jeg aldri er trøtt, men det er ikke mer enn hva andre også opplever iblant. Behandlingen har lært meg å prioritere hva jeg bruker krefter på.

I dag opplever jeg meg selv som frisk. Jeg tenker ikke på hva jeg har vært igjennom mer enn noen få ganger pr måned, og det er i sammenheng med å akseptere hva jeg har vært igjennom. Jeg vet at jeg får til det jeg vil og det er en fantastisk følelse å få tilbake. Jeg sparte meg lenge i treningssammenheng etter behandlingen, men nå tør jeg å gå «i kjelleren» igjen. Jeg opplever det slik at bivirkningene etter behandlingen prøvde å lure meg til passivitet og resignasjon. Jeg opplevde også at jeg hadde fått veldig mye støtte om jeg hadde valgt å fortsette å ta det med ro, men jeg tror ikke noen kan hvile seg ut av fatigue. For meg har det vært viktig å stimulere den biten av hjernen som er engasjert og glad, fordi da har jeg det best. Behandlingen jeg var igjennom skulle ikke ta det fra meg. Jeg har lyttet til kroppen og tatt ett steg ad gangen for å finne rett vei for meg.

VoksneKvinnePost-cancer fatigueAnnen metode