“Hver dag har ikke vært enkel, og det har tatt tid å bryte ut av gamle mønster og overbevisninger om at kroppen er syk. Men sakte men sikkert har jeg blitt bedre og bedre”

Det hele startet på nyåret 2000. Jeg gikk i tiende klasse og etter en tids sykdom fant legen ut at jeg hadde kyssesyke. Tiden gikk og jeg ble liksom aldri bedre.

← previous page

Kristina Haujord

Jeg hadde vanskelig med å følge med på skolen, orket ikke å være så mye sammen med venner og måtte slutte på fotball, som jeg hadde spilt siden jeg var seks år. Hver dag etter skolen måtte jeg sove. Jeg husker min mor tok meg med til legen flere ganger, og tilslutt ble jeg henvist til Haukeland sykehus. Etter utredning på nevrologisk avdeling, fikk jeg diagnosen kronisk utmattelse.

Årene gikk, og jeg lærte etter hvert å leve med utmattelsen, og jeg fungerte greit i perioder. Jeg klarte å fullføre treårig videregående skole, og tenkte at jeg må vel bare hvile litt mer enn de andre, sånn er det bare. Etter hvert begynte jeg å jobbe på sykehjem og fikk to barn med to års mellomrom. Da yngste datter var liten var hun mye syk, og vi var mye på sykehus. Jeg ble også mer og mer sliten. Det som hadde hjulpet før, det å bare måtte hvile litt ekstra, hjalp ikke lenger. Jeg gikk også gjennom et samlivsbrudd på denne tiden. Etter et vannkoppevirus sa kroppen igjen stopp. Denne gangen litt verre enn tidligere.

Men jeg var aldri redd for at jeg skulle bli værende sånn. Jeg hadde jo blitt bedre før, og kom nok til å bli det denne gangen også.

Utrolig nok ble jeg kontaktet av Dr. Harald Nyland ved nevrologisk avdeling på Haukeland sykehus akkurat da dette skjedde. Han holdt på å gå gjennom gamle journaler og ville ha meg opp igjen for ny vurdering. Jeg fikk da diagnosen ME. Jeg ble sykemeldt, og brukte tiden på å sove mens jentene var i barnehagen, for så å bruke det lille jeg hadde av krefter til middagslaging og litt leking med barna etter barnehagen. Men jeg var aldri redd for at jeg skulle bli værende sånn. Jeg hadde jo blitt bedre før, og kom nok til å bli det denne gangen også. Og sakte men sikkert ble jeg litt og litt bedre.

Jeg var noen år ute av arbeidslivet før jeg bestemte meg for å begynne på skole igjen. Jeg var fortsatt alenemor, og årene gikk med til utdanning, oppfølging av barna. Jeg startet egen bedrift og bygget hus. Jeg følte meg sterk, og tenkte at det verste var bak meg. Høsten 2017 ble jeg på nytt sendt til Haukeland, denne gangen på revmatologisk avdeling. Jeg hadde fått leddgikt. Jeg husker jeg tenkte at dette kan jeg jo få medisiner for, så dette er ikke noe problem. Jeg gikk en stund på medisiner, og ble kvitt betennelsene i leddene. Etter hvert kunne jeg slutte på medisiner, og prøve meg en stund uten. Jeg jobbet mer enn noen gang, både på sykehjemmet og som terapeut i min egen bedrift. Jeg var en engasjert mamma som var med på skolearrangementer, danseoppvisninger, treninger osv. Jeg traff også en ny mann som ble min samboer.

Jeg kjente på kroppen at nå var det ille, det var som om jeg ikke hadde kontakt med kroppen i det hele tatt.

Sommeren 2019 begynte jeg igjen å kjenne meg utmattet. Jeg hadde hyppige anfall med skyhøy puls, og måtte sove mye. Jeg var da sykemeldt fra sykehjemjobben, men prøvde så godt jeg kunne å holde ut i terapeut-jobben. Det måtte jo bli bedre. Men det gjorde det ikke. Det bare ble verre og verre. Jeg orket svært lite. I desember 2019 fikk jeg hevelser i noen fingerledd og ble satt på kortisonkur. Jeg var så sliten og utmattet den julen, men tenkte at over jul, da skal jeg hvile og ha fokus på meg selv. Da blir det nok bedre. Januar 2020 kom, og jeg ble først forkjøla, etterfulgt av en infeksjon. En infeksjon som skulle vare lenge. Jeg kjente på kroppen at nå var det ille, det var som om jeg ikke hadde kontakt med kroppen i det hele tatt. Jeg prøvde å gå turer, og gjøre yoga men formen ble bare verre. I mars 2020 sa det helt stopp.

Jeg tålte ikke lyder eller lys, så jeg lå i mørket med hørselsvern og kom meg akkurat til og fra toalettet før beina sviktet.

En dag våknet jeg og kom meg ikke ut av sengen. Hele kroppen var tung som bly, hele meg dirret og jeg hadde intense smerter. Jeg skjønte at dette ikke var bra. I starten hadde jeg noen dager hvor jeg klarte å være litt oppe med resten av familien. Jeg var også hos min fastlege og tok masse prøver for å utelukke alt annet. Men etter hvert ble jeg 100 prosent sengeliggende. Jeg tålte ikke lyder eller lys, så jeg lå i mørket med hørselsvern og kom meg akkurat til og fra toalettet før beina sviktet. Jeg slet veldig med søvnen, og på det verste sov jeg 2-3 timer i døgnet. Jeg tålte lite stimuli og inntrykk, og det føltes som om nervesystemet mitt var i høygir. Det gikk lenge mellom hver dusj, og håret ble ikke børstet.

Dagene gikk med til å bare ligge der med en vanvittig bunnløs sorg over hvordan livet føltes som om det bare var revet vekk fra meg. Det eneste jeg ønsket meg var å bare kunne være sammen med jentene mine igjen. De var nå 13 og 15 år gamle og måtte klare det meste selv. Jeg hadde heldigvis god hjelp fra min samboer og familien rundt oss. Sommeren gikk, og jeg fulgte med livet utenfor gjennom mobiltelefonen når jeg orket det. Jeg som alltid har satt friheten min høyt, og elsket å ta med meg hundene i skog og mark, eller være nær havet. Nå føltes hver dag som en tvangstrøye, fanget i min egen kropp. Jeg begynte å tvile på om jeg noen gang kom til å bli bedre. Jeg hadde jo i alle år hørt at man måtte hvile, og at det ikke fantes noe garanti for å bli bedre.

Jeg kom også over Recovery Norge, og kom litt i kontakt med et av medlemmene, Anette Lie.

Jeg hadde alltid tenkt at jeg var så glad at jeg i det minste ikke var så dårlig at jeg bare lå der, som de skrekkhistoriene jeg hadde lest om. Men nå var jeg en av dem, og det gjorde meg veldig redd. Jeg hadde hørt om Lightning Process tidligere, men ikke satt meg så veldig inn i hva det var. En dag sa samboeren min til meg at mine foreldre ville betale LP kurs for meg hvis jeg ønsket å prøve det. Jeg var skeptisk og tenkte at man kunne ikke delta på et kurs så dårlig som jeg var. Men så leste jeg litt om kurset og hørte om flere og flere som hadde tatt kurset og hadde hatt god effekt. Jeg kom også over Recovery Norge, og kom litt i kontakt med et av medlemmene, Anette Lie. Det vil si at jeg jeg sendte henne melding på Instagram, for jeg måtte høre henne fortelle direkte at hun var frisk. Og så leste jeg flere av de andre historiene. Da tenkte jeg at hvis de kan bli friske, så kan jeg. Jeg begynte å visualisere at en dag skal jeg bli en av disse historiene. Det ga meg håp. Et håp jeg ikke fant andre steder. Tilslutt bestemte jeg meg, jeg måtte prøve. Det føltes som om det var den eneste utveien jeg hadde. Jeg tok kontakt med Live Landmark august 2020, og ble påmeldt kurs i oktober. 

Etter dette stengte jeg all annen informasjon ute, for eksempel det de sier i ME-foreningen, og andre steder, der de sier at LP kurs handler om å overse symptomer, mens det egentlig er noe fysisk galt med kroppen og at du må hvile og tilpasse aktivitet. Jeg valgte vekk dette, fordi jeg merket at denne informasjon gjorde meg ikke godt, det ga meg ingen god følelse, fordi det tar håp.  

Datteren min skulle konfirmeres i september og selvfølgelig ønsket jeg mer enn noe annet å kunne delta, men jeg fikk laget en liten videotale hvor jeg avsluttet med at når jeg er frisk, så skal vi feire hver eneste dag. Det var nå en måned til kurs, og jeg følte meg klar. Jeg måtte reise til Oslo for å ta kurset, og jeg var veldig redd for hvordan reisen skulle gå da jeg knapt kom meg ut på do. Samboeren min og jeg ble enige om at det beste ville være å kjøre til Oslo, og at jeg skulle ligge i baksetet på bilen. Sånn fikk det bare bli, for til Oslo skulle jeg. Dagen for avreise kom, og jeg var klar. Nå var det bare å gjøre det. Reisen gikk mye bedre enn forventet, og jeg klarte å sitte fremme i bilen, med hørselsvern og solbriller. Vi hadde bestilt hotell, og kom frem på kvelden.

Dagen etter var første kursdag. Allerede etter første dag kjente jeg en ro i kroppen. En ro som jeg hadde lengtet etter alle disse månedene. Vi gikk på restaurant den ettermiddagen og på kvelden så jeg på tv. Det hadde jeg ikke gjort på åtte måneder. De to neste kursdagene gikk også fint, og jeg begynte å få troen på at dette skulle gå bra. Da vi kom hjem igjen fra Oslo, kjøpte vi med oss sushi hjem til jentene og det var den beste følelsen å kunne sitte sammen med dem og spise igjen. Fire dager etter kurs var jeg i bursdagsbesøk. På kurset lærte jeg hvordan hjernen kan bli stående i vedvarende stress og at dette kan gir plagsomme symptomer, og ved hjelp av en enkel metode kunne jeg trene hjernen min til å fremkalle andre typer følelser. På den måten opplevde jeg å  få kunnskap nok til å få hjernen tilbake på et bedre «spor». Jeg hadde i alle år trodd at jeg var syk, og at det eneste som hjalp var å hvile.

Hver dag har ikke vært enkel, og det har tatt tid å bryte ut av gamle mønster og overbevisninger om at kroppen er syk. Men sakte men sikkert har jeg blitt bedre og bedre. Jeg har hatt fokus på det i livet som gir meg den gode følelsen, slik som å være i naturen, være rundt dyr, god mat og å være blant familie og venner. Etter en måneds tid kjørte jeg bil igjen, gikk på butikken og på besøk til venner og familie. Jeg mistet mye muskelmasse den tiden jeg var sengeliggende, og det tar tid å bygge opp igjen. Jeg kjenner nå at både balanse og muskler blir bedre og bedre, og jeg blir sterkere og sterkere. Jeg kan nå gå turer igjen, gjøre yoga og være mamma og kjæreste. Når jeg ser tilbake på hvordan det startet i 2000 er det ganske tydelig for meg nettopp det vi lærte på kurset, jeg ble syk og selv om jeg var kvitt viruset fortsatte hjernen min og stresse og på den måten opplevde jeg signaler som jeg tolket som at jeg var syk. Jeg tenkte at det må være noe galt med kroppen, og fikk bekreftelse på dette av leger og de ga meg beskjed om å hvile og tilpasse aktivitet. Dette var min sannhet i 20 år, men ved hjelp av kunnskap og forståelse som jeg lærte på LP er jeg nå tilbake i førersetet på livet, og har fått et verktøy jeg alltid kommer til å ha med meg.

VoksneKvinneAlvorlig ME/CFSLightning process