Hjernen vår spiller en stor rolle i hvordan vi reagerer på virus og sykdommer

Forfatter: Alice Bowley

Så her er min tilfriskingshistorie: hvordan jeg ble syk, livet med kronisk sykdom og hvordan jeg kom på bedringens vei. Å skrive dette har vært emosjonelt for meg, siden det var en vanskelig del av livet mitt og noe man lett glemmer når man har det bra. Men så mange mennesker lider fortsatt hver dag, og jeg håper at dette hjelper noen, et eller annet sted, på en eller annen måte.

Livet med ME

Den første store bølgen av utmattelse traff meg da jeg bodde i Hellas og arbeidet frivillig for et senter som hjalp flyktninger. Jeg hadde vært der i flere måneder og jobbet tolvtimers dager seks dager i uka, da jeg plutselig en dag ikke klarte å komme meg ut av senga. Jeg begynte å sove 16 timer i døgnet og slet med å stå opp.

Kroppen min var tung og svak, som om den var gjort av bly.

Noen dager senere føltes alt normalt igjen, og jeg antok at jeg bare hadde hatt et virus. Men så begynte det å gjenta seg. Jeg skjønte at jeg hadde tøyd strikken for langt og trengte å hvile, men energien kom ikke tilbake, samme hvor mye jeg hvilte. Jeg forlot Hellas og reiste tilbake til livet mitt i Storbritannia, som grønnsakdyrker på en økologisk gård.


En stund så det ut som ting gikk bedre. Det føltes bra å arbeide ute, men etter hvert kom symptomene tilbake sammen med flere nye: hjertebank, numne hender, hjernetåke, muskelsmerter og søvnløshet. Det kom dager og etter hvert uker da jeg ikke klarte å jobbe, og hvis jeg kom meg i vei, trengte jeg kveldene og helgene på å komme meg. Jeg hadde gått fra å være en som gikk tur med hunden både før og etter fysisk krevende jobbdager til dette. En venn av meg spurte «kan det være ME?» Jeg visste ikke stort mer enn at det kunne være en invalidiserende sykdom, og jeg var skrekkslagen. Etter flere legebesøk og mange prøver fikk vennen min rett: Jeg ble diagnostisert med myalgisk encefalopati.

Symptomene fortsatte å bli verre, og resultatet var at jeg ble bedt om å gjøre mindre… og mindre… og mindre.

Legen min sa at det ikke fantes noen behandling og at jeg mest sannsynlig måtte leve med tilstanden resten av livet; jeg måtte lære å leve med symptomene. Med denne diagnosen og prognosen spant jeg videre, og symptomene ble enda verre. Jeg gikk glipp av stadig flere arbeidsdager og ble til slutt sykmeldt. Sjefen sa at det virket lite sannsynlig at jeg kunne utføre en så fysisk krevende jobb og foreslo at jeg burde begynne å tenke på en annen karriere. Jeg var knust. Jobben var min lidenskap og det som gav mening for meg. Legen rådet meg til å redusere det daglige aktivitetsnivået og finne en balanse der jeg levde innenfor min kapasitet.

Jeg lå i senga eller på sofaen; å kle på seg eller få i seg mat ble en prestasjon. Til vanlig ville jeg sett på TV eller lest en bok mens jeg var syk, men hjernetåken var for sterk det meste av tiden. Jeg klarte ikke en gang å se favorittprogrammene mine. Livet mitt forsvant foran øynene på meg.

Jeg hadde alltid vært en ressurssterk person: lidenskapelig, sosial og aktiv. Og nå strevde jeg med å lage frokost og hadde ingen mulighet til å ivareta menneskelige relasjoner eller beholde jobben min. Jeg hadde alltid ønsket meg barn, men nærmet meg slutten av 30-årene og tenkte på fremtiden: Det tikkende uret folk snakker om lød høyere og høyere. Jeg nådde bunnen og brukte det meste av tiden min på å stirre i veggen og sørge over tapet av livet mitt. Og det var fra dette dype, mørke stedet jeg innså at jeg måtte finne en vei ut. Heldigvis hadde jeg fremdeles noe av staheten jeg hadde hatt før jeg ble syk.

Jeg trodde sterkt, i tråd med det jeg var blitt fortalt av fagfolk, at tilstanden min var rent fysisk med rent fysiske årsaker. De forsto ikke tilstanden og visste ikke helt hva årsaken var, men sa det var 100% fysisk. Jeg spurte til og med om det kunne ha noe med gamle traumer å gjøre, og de sa «nei». På en måte var dette betryggende, siden det betød at alt lå utenfor min kontroll: Jeg hadde ikke forårsaket det, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det, jeg var hjelpeløs og kunne gi opp. Men da jeg hadde nådd dette dypet i meg selv, skjønte jeg at noe måtte skje. Jeg kunne velge å fortsette å tro alt jeg var blitt fortalt og resignere til et liv på sofaen: ingen hobbyer, ikke noe arbeid, ikke noe sosialt liv og ikke noe håp om å få barn – eller jeg kunne stille spørsmålstegn ved det jeg trodde jeg visste og prøve å finne en vei ut.

Starten på å bli frisk

Jeg har alltid kjent en sterk tilknytning til naturen, og jeg prøvde å komme meg ute hver dag. Det var ofte svært vanskelig, og jeg følte meg skrekkelig, men jeg forsøkte. Jeg prøvde å meditere, men kjente ikke annet enn symptomer. Jeg prøvde å lese bøker og alt jeg kunne finne om ME på nettet. Jeg tok akupunktur og prøvde alle slags urtemedisiner og vitaminer. Alt dette ledet meg sakte nærmere en forståelse av det jeg gikk gjennom, men jeg var fremdeles veldig syk og ute av stand til å gjøre noe av det som gjorde meg glad.

Noen måneder tidligere ble jeg fortalt om en venn av en venn som hadde blitt frisk av ME med MindBody Reconnect (eller forgjengeren Mickel Therapy), men jeg avviste det. På dette tidspunktet hadde jeg slitt med symptomene i mer enn tre år, og tanken på at det kunne kurere sykdommen min å snakke med noen, var bare provoserende. Hvis jeg kunne bli frisk på egen hånd uten medisinsk behandling, antydet det at ikke noen av dette var ekte, at jeg selv forårsaket det og at alt var min feil. Det kunne ikke være mulig å «tenke seg ut av dette», samme hvor hardt man prøvde! Og det stred fullstendig med det fagfolkene hadde fortalt meg, så det måtte jo være bare tull? Men jeg var blitt desperat og trengte å prøve noe nytt. Og straks jeg hadde lest om de grunnleggende konseptene bak metoden, var det mye som gav mening. Jeg var fortsatt skeptisk, for jeg klarte ikke å tro at noen ting kunne virke så bra, det føltes for godt til å kunne være sant, men tiden var kommet for å satse – eller gi opp.

Jeg møtte Clare Caldwell (som har utviklet MindBody Reconnect), og hun forklarte hvordan hjernene våre tolker hva kroppen trenger ut fra følelsene våre, men at traumer og stress kan forstyrre denne prosessen og forårsake symptomer.

Jeg skjønte at selv om følelser spilte en rolle i sykdommen, så betød det ikke at det
ikke var fysisk eller at alt bare var «oppi hodet mitt».

Hjernene våre er fysiske og spiller en stor rolle i hvordan vi reagerer på virus og sykdommer. Mine følelser, tanker, hjernen min og de fysiske symptomene er alle deler av ett system: meg. Å behandle dem som separate opprettholdt sykdommen og gjorde meg i realiteten verre.

Straks jeg skjønte hvordan symptomene mine oppsto, følte jeg meg også litt bedre, siden jeg visste at det var håp. Alle tar ulike reiser, men det første jeg ble rådet til å gjøre, var å roe ned nervesystemet og koble kroppen og sinnet ved å oppleve den følelsen som det vanligvis er enklest å finne: glede. Jeg hadde lenge følt meg emosjonelt nummen og skjønte ikke helt hva som kunne gjøre meg glad, så jeg måtte jobbe ganske hardt. Jeg tok en sjanse og sto opp tidlig en dag for å se soloppgangen sammen med hunden min, så bakte jeg en kake, gikk i skogen – og til slutt hoppet jeg på trampoline! Hver aktivitet gav meg litt energi sånn at jeg klarte å gjøre den neste. Takket være Clare følte jeg ikke lenger den konstante angsten for sykdommen, og jeg lærte meg å leve i øyeblikket, noe som lot meg føle på ordentlig for første gang på flere år. Jeg var i ekstase og kunne nesten ikke tro det.

Livet er ikke bare soloppganger og småkaker, og de fleste reiser går ikke i rett linje, så i fortsettelsen var det fremdeles mange symptomer og mye arbeid å gjøre, men jeg hadde fått bevist at jeg var på riktig vei. Dette arbeidet er enkelt, men det er ikke lett. Jeg lærte forskjellen mellom tanker og følelser og hvordan disse påvirker symptomer. Jeg lærte å føle hva kroppen sa til meg og sette grenser for å beskytte meg selv og skape et liv som møtte mine behov. Jeg lærte at det er flott å gi til og støtte andre, men at du selv må være fulladet for å ha energi til overs, sånn at du kan være fullstendig til stede uten å gå helt tom. Jeg lærte å ikke dømme meg selv og andre så hardt, og heller ha medfølelse for hvor hver av oss er, og hvordan vi har kommet dit.

Jeg sluttet å være et offer av fortiden min og fant meg i stedet rustet til å gjøre de endringene jeg trengte i livet mitt.

Alle disse endringene, bit for bit og over tid, kan ha enorm innvirkning på nervesystemet ditt og de beskjedene hjernen mottar. Og det viste seg at jeg gjorde rett i å være skeptisk til en «kur», siden det ikke finnes noen magisk kur eller overnaturlig helbreder: Det finnes kunnskap, selvgransking og hardt arbeid.

Alt dette tok meg langt forbi grensene til sykdommen min. Jeg ble fullstendig symptomfri, følte meg mer tilfreds og hel enn noen gang tidligere i livet mitt, utdannet meg til MindBody Reconnect-trener, ble gravid og har fått en fantastisk datter. Og jeg har til og med energi til å løpe rundt etter en smårolling!

«For en reise… og det er en reise jeg fortsetter på hver dag. Å være til stede og forbli tilkoblet meg selv er en livslang jobb, men det er en utfordring jeg omfavner helt og føler lidenskapelig for å dele med andre.