Forkjølelsen avtok til en viss grad, og etter ferien reiste jeg tilbake til London, hvor jeg allerede hadde studert psykologi ett år. Jeg gledet meg til å komme i gang med mitt andre år, men var samtidig veldig slapp og sliten og tung i kroppen. Jeg våknet uten være uthvilt og følte behov for å sove på dagtid. Jeg var samtidig overfølsom for lyd, lys, kulde og varme (for eksempel sterk sol). Jeg opplevde smerter i kroppen, sår hals, trykk i ansiktet og svie i øynene. Jeg var også irritabel – og samtidig opplevde jeg dårlig samvittighet over å fungere så dårlig.
Jeg prøvde å slappe av samtidig som jeg gjorde litt skolearbeid, men ble bare dårligere og dårligere utover høsten.
Da jeg i november ikke orket å stå opp fra senga, tok jeg den vanskelige avgjørelsen om å reise hjem og flytte tilbake hos foreldrene mine. Der ble jeg liggende i nesten et år uten å orke å gå utenfor døra eller snakke med noen andre enn familien. Legene jeg søkte hjelp hos tok alle mulige tester, men fant ingenting galt, og sendte meg hjem med beskjeden om at det ikke var noe mer de kunne hjelpe meg med. Jeg fikk ingen diagnose, men søkte meg frem til på flere ME-forumer og ME-foreningen sine nettsider at det måtte være ME jeg led av. I juni 2016 dro jeg til en lege i Oslo i et siste desperat forsøk på å få hjelp. Denne legen sa han hadde hatt ME-pasienter som med symptombilde som mitt. Det å tenke at jeg hadde diagnosen gjorde ting bare enda verre for meg, da jeg ikke fant noe sted hvordan man blir frisk fra ME.
Denne legen sa han hadde opplevd at flere av hans pasienter med ME-lignende symptomer fikk utskrevet en kortisonkur som de tok en uke, og syntes fungerte veldig bra. Jeg tenkte ikke to ganger, jeg tenkte bare at dette bare måtte fungere, og dro hjem med det største smilet om munnen. Jeg tok kuren, og merket stor forskjell allerede andre dagen. Jeg fikk mye energi og følte raskt at jeg var så godt som frisk. I juli gikk jeg Trolltunga og følte meg så bra.
Forverring
Jeg flyttet så den høsten til Bergen for å fortsette psykologistudiene og tenkte at det var nå livet skulle begynne igjen. Fadderuka var helt fantastisk og jeg følte meg helt på topp. Men så kom et symptom etter det andre tilbake. Jeg var ofte sensitiv for lyder og lys, jeg våknet som oftest med hodepine, vondt i muskler og ledd og følelsen av å være utbrent. Jeg begynte å trekke meg tilbake fra skolen, sosiale sammenkomster og egentlig alt som innebar å være borte fra leiligheten. De gangene jeg prøvde meg på å gjøre normale ting, som å være med venner, gå en tur eller ha en god skoleøkt fikk jeg betale dyrt mange dager etterpå, med enda lavere energinivå enn vanlig, sterk hodepine og vond nakke, og selvfølgelig, som et resultat av alt dette ble jeg også veldig lei meg.
Jeg var ofte sensitiv til lyder, lys, jeg våknet som oftest med hodepine, vondt i muskler og ledd og følelsen av å være utbrent
Dette pågikk i to år, og i starten tenkte jeg at jeg var heldig som var friskere enn jeg hadde vært, og at dette var så frisk som jeg kom til å bli. Jeg hadde jo blitt mye bedre, og jeg kunne i alle fall være med på noe. Likevel var det noen dager som var så vonde både fysisk og psykisk, og det eneste jeg kunne gjøre var å følge de rådene jeg hadde lest på ME-foreningen sine nettsider: Ikke trene, ikke sitte direkte i solen, sov mye, ikke gjør mer enn man absolutt må og en rekke andre ting jeg IKKE måtte gjøre.
Fikk håp
Men en dag på sensommeren i 2018 sendte bestemoren min meg et innlegg i et blad som handlet om en ME-pasient som hadde vært på Lightning Process-kurs og blitt frisk, samt litt om hva kurset innebar. Det første foreldrene mine sa da vi snakket om dette, var at de ville jeg skulle prøve. Etter litt frem og tilbake kontaktet jeg Live Landmark, som holdt slike kurs på Lysaker, og fortalte om min situasjon. Jeg fikk være med på kurs noen få dager senere. Hun anbefalte å lese boken hun hadde skrevet, «Vekk meg når det er over», som handler om hennes sykdomshistorie, før kurset, samt lytte til en lydfil. Det var disse som i stor grad ga meg et håp, for jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var helt sikker på hva jeg hadde meldt meg på før jeg hadde lest boken.
Det første foreldrene mine sa da vi snakket om dette, var at de ville jeg skulle prøve
Det var så mange likheter mellom min og hennes historie, og hun hadde blitt frisk på noen få dager, og merket stor forskjell allerede første kursdag. Var det virkelig mulig? Jeg fikk svaret ganske kort tid etter, cirka ti minutter etter at jeg hadde satt meg ned på en stol i et konferanserom med fem andre deltakere og Live Landmark stående foran meg. På de tre dagene jeg var med på kurs lærte jeg mye nytt om meg selv, og egentlig om mennesker generelt.
Ønsker flere skal bli friske
Nøyaktig hva Live sa for å endre livet mitt kan jeg ikke huske, men det jeg satt igjen med etter kurs og som har vært nøkkel til alt godt etterpå har vært at jeg i veldig stor grad kan bestemme hvordan jeg vil ha det, og at hodet og resten av kroppen påvirker hverandre i aller høyeste grad. Det har nå gått seks måneder siden jeg var på kurs, og jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, og jeg er lykkelig. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så lykkelig noensinne.
Hodet og resten av kroppen påvirker hverandre i aller høyeste grad
Jeg vil så gjerne at flere skal kunne bli friske og få livet sitt tilbake slik som meg. Jeg vil at flere skal forstå at ting ikke alltid er som man tror, og stole på at når vi sier vi har blitt friske etter Lightning Process, så snakker vi helt sant. Jeg har lært at tankene vi har ikke alltid er fakta, og selv om man tror at man aldri igjen vil bli frisk, så betyr det ikke at det nødvendigvis stemmer.