Sommeren 2005 og akkurat ferdig med niende klasse. Jeg hadde lagt bak meg et aktivt år med skole og lekser, fotballtreninger og fjellturer, kor og revy. En sosial hverdag der jeg følte meg glad og energisk. Men så våkner jeg en morgen med en svimmelhet som ikke avtar. Legens diagnose var “trolig virus på balansenerven”.
Da skolen begynte igjen, merket jeg at ting ikke var som de skulle. Jeg begynte å føle meg utmattet, slet med konsentrasjonen og brukte ordet «sliten» i situasjoner som før var “piece of cake”. Jeg gråt oftere og følte på en fortvilelse. Det ble time hos helsesøster som var rask med å kontakte BUP, og dermed ble også foreldrene mine involvert. Parallelt med samtaleterapi bestilte vi time hos nye leger, og det ble tatt prøver etter prøver. Psykologen konkluderte med mild depresjon, og legene fant ingen svar på hvorfor jeg manglet energi.
Mot mine foreldres ønske flyttet jeg til Bodø for å gå på musikklinjen,Det fungerte ikke lengre enn 6 måneder. Jeg hadde ikke noen diagnose som forklarte hvorfor jeg var så mye borte fra skolen, hvorfor jeg gråt så mye, hvorfor jeg var så sliten, svimmel, kvalm, kald og slapp. Jeg måtte flytte hjem, og i stedet for å fortsette med samtaleterapi, som jeg også hadde gjort i Bodø, ville jeg nå prøve noe annet. Det nye ble hesteterapi, en behandling der du gjennom observasjon og samhandling med hester skal få det bedre med deg selv. For meg var dette nytteløst – jeg var kun redd hestene.
Men så skjedde det noe. Mamma hadde lest om ME og syntes de symptomene jeg hadde, samsvarte med den informasjonen hun hadde om sykdommen. Vi hadde en forståelsesfull lege som mente dette var verdt å finne ut av, og jeg ble straks henvist til Haukeland sykehus i Bergen. Der ble jeg møtt med kunnskap og forståelse. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke var deprimert eller lat, men hadde ME – et utmattelsessyndrom. Å få diagnosen ble på mange måter en lettelse.
Jeg var nå 17 år, men hva nå? Jeg følte sterkt på at dette ikke kunne være livet mitt, en hverdag hvor jeg ikke orket noe. Igjen var det mamma som fant en løsning. Hun hadde kommet over en artikkel om Lightning Process, Aktiv prosess, og at det kunne ha god effekt på ME-syke. Juni 2007 fikk jeg delta på et helgekurs i Trondheim i Lightning Process. Det “jobbet” jeg i tre dager med tankesettet mitt og fikk verktøy til å skifte fokus. ME ble plutselig ikke noe som var min identitet, men noe jeg kunne velge å tenke på at jeg “hadde”. Og i det lå en kraft til å prøve å ta tak i meg selv og livet mitt. Men det var tøft – jeg gråt meg gjennom hele kurset. Dette var slettes ikke noe hokus-pokus, men hard jobbing. Lightning Process er omstridt, og det var det også da, men for meg ble kurset i Trondheim et veiskille. Allerede på dag tre hadde noe skjedd. Jeg følte meg bokstavelig talt lettere og kunne kjenne på glede og fremtidshåp.
Vel hjemme igjen fortsatte arbeidet med å integrere aktiv prosess i hverdagen og å bruke det jeg hadde lært i de daglige utfordringene. Gradvis kjente jeg på en større mestring. Jeg hadde fått verktøy, og parallelt med god tilrettelegging på skolen og hjelp til å økonomisere energiforbruket, klarte jeg mere og mere å leve et normalt liv. Ingen “quick fix”, videregående ble tatt over 6 år, men jeg fullførte.
I dag kan jeg ta meg selv i å “kjenne etter” på hvordan jeg har det, som i det gamle ME-mønsteret jeg var så lenge i. I underbevisstheten ligger en liten engstelse for å falle tilbake, men 9 av 10 ganger så har jeg stålkontroll og god tro på at ME er et tilbakelagt kapittel.
Charlotte Gjertsen fortalte i 2020 sin historie til NRK. Les den her. Hun har også deltatt i debatten Lytring («Kan man tenke seg frisk?») som kan ses her.