Året er 2015. Jeg var en veldig aktiv 24-årig jente, med full jobb og trening. Jeg hadde livet jeg elsket. Men så begynte kroppen ikke å henge med på alt jeg ville gjøre. Jeg hadde ingen belastninger verken på jobb eller hjemme, eller blant venner. Jeg hadde det faktisk veldig bra.
Jeg hadde vel lagt merke til at jeg var mere sliten enn før, men fortsatte med det jeg pleide, jeg var jo ikke syk? Helt til jeg en dag ikke klarte å stå opp av sengen. Det gikk ikke. Jeg, som aldri hadde vært borte fra jobb, skulle ringe å si jeg var syk!? Fordi jeg var sliten? Jeg var en JA-person. Pliktoppfyllende, elsker å jobbe, mye! Jeg er rask og effektiv og jobber ofte fortere enn andre, fordi jeg liker det. Men det har jeg lært at ikke fungerer i lengden og det går helt fint å roe ned tempoet så kroppen ikke stresser når den ikke trenger. Kanskje kjørte jeg på for mye den tiden? Kanskje var kroppen lei av så mye som skjedde uten å få nok hvile? Jeg vet ikke. Jeg hadde hatt kyssesyken en gang mellom 2012-2015 da jeg tok blodprøver i 2012 og 2015, hvor jeg i 2012 ikke hadde hatt det, men i 2015 viste de seg at jeg har gjennomgått det. Men jeg kan ikke huske å ha lagt merke til det selv.
Det var helt forferdelig å ringe og si at jeg ble langtidssykemeldt. Det var vanskelig siden det var fordi jeg var sliten. Og de hadde bare opplevd meg som en sprudlende og aktiv jente på jobb, men ikke den som la seg i senga når ho kom hjem for å orke jobb dagen etter. Men! Jeg bestemte meg tidlig for å gi faen. Jeg orka ikke bry meg om at andre fikk vite det eller hvorfor jeg ikke var med på ting lenger. Jeg var åpen om det, så de aller fleste visste det. Jeg hadde nok med meg selv og redsel for å bli sånn her i mange år. Så hva andre tenkte la jeg liten energi i. Så jeg fokuserte på mitt og hva jeg kunne gjøre for å bli frisk.
Jeg ble sykemeldt i to uker, og trodde jeg skulle være oppe å hoppe etter hele to uker med fri! Men de to ukene ble til 1,5 år! Jeg var sliten; jeg var utslitt. Jeg klarte ikke være ute av huset, ikke være med venner, ikke trene, ikke lage mat og noen ganger var det å pusse tennene ett maraton.
Det var ikke mulig at dette skjedde med meg. Jeg hadde hørt om ME-pasientene, og hadde en venninne som hadde vært syk i 8 år, sengeliggende. Jeg googla noe vilt på nettet. Og jeg ble livredd! Det var jo ikke håp for dem? Jeg prøvde alt, endret kostholdet, gikk til alternativ behandling, alt som fantes der ute av råd gjorde jeg. Men like utslitt og med alle symptomene.
Legen min utredet meg for alt, fant ingenting galt, verken psykisk eller somatisk. Legen så på meg, skulle vi sende meg til Oslo for å ME-utredes? Jeg nektet å få den diagnosen, så jeg sa nei, selv om jeg visste at det var dit det bar.
Så kom søsteren min en dag med en bok til meg, «Vekk meg når det er over». Jeg leste den og gråt, det var akkurat som å lese om meg! Men forfatteren hadde blitt frisk!! Jeg googlet henne og fant ut at hun hadde det samme kurset i Oslo som hun selv skrev om.
Jeg ba også venninnen min lese den. Hun hadde hørt så mye negativt, så hun var sterkt imot. Mente det ikke var en psykisk sykdom. Jeg spurte, hva taper du? Tenk om det fungerer da? Psykisk eller ikke psykisk, målet er å bli frisk, samme hva det er? Se på alle som har blitt friske!
Vi dro begge på kurs like etter. Venninna mi, som var ufør og hadde hjemmehjelp i en alder av 28 år, ble nå raskt veldig mye bedre og ble så og si helt frisk i løpet av få uker/måneder. Med meg gikk det ikke like fort. Og jeg slet litt med å ikke sammenligne meg. Men jeg brukte det jeg hadde lært, fokuserte på meg selv, jeg skulle bli frisk jeg også! Sakte men sikkert klarte jeg mer og mer. Jeg brukte det jeg hadde lært, selv om jeg ikke alltid følte det gikk, men jeg gjorde det.
Jeg lærte om nevroner og banene som er laget i hjernen, nervesignalene som sendes når man feks ser, kjenner, lukter noe. Disse kan være ‘fakka opp’, og sender «feil signaler» eller signaler som man selv har hatt overbevisning om. For eksempel hadde jeg overbevisning om at hvis jeg hadde på meg stramme bukser, så fikk jeg brenninger og stikkinger i beina. Det skjedde hver gang. Når jeg tenkte at hjernen sender feil signaler, og overså symptomene selv om de kom, og sa stopp hver gang, og endret fokus..etter noen uker glemte jeg å tenke på det og la ikke merke til symptomene og brukte stramme bukser igjen. Slik jobbet jeg med ulike overbevisninger jeg hadde, om at hvis jeg gjør det, så skjer det. Det skjedde jo, men det er jo ikke normalt, så jeg stoppet meg selv, sa høyt stopp, endret fokus. I starten var det ofte og hyppig, så litt lenger avstand for hver gang. Jeg tror at det ville fungere fordi jeg allerede hadde lest litt om hjernen, og at jeg hadde lest veldig mange historier fra lightning process kurs som hadde blitt friske. Det var motivasjon. Og jeg så det også på venninnen min som det gikk raskere for enn meg. Samtidig opplevde jeg det mer og mer selv, så jeg ble trygg på egne erfaringer.
Noen måneder senere begynte å jobbe igjen i 50% stilling.
Jeg ble sykemeldt i april 2015, dro på kurs i jan 2016, begynte å jobbe i mars 2016. Begynte på sykepleien i august 2016. Jeg ble sosial, jeg orket å handle, gå turer, leve mer. Det var fremskritt og noen tilbakeskritt, men det gikk alltid fremover. Det vanskeligste var å ikke miste troen og håpet når de dagene kom hvor man kjente på slitenheten og symptomene smelle tilbake på deg. I starten var jeg redd. Redd det ikke virket, redd jeg hadde fått tilbakefall. Instruktøren min lærte meg å ikke bry meg om det. Jeg godtok at de kom, fokuserte på det som var bra og tenkte det bare er kroppen som er forvirra. Og så ga det seg! Jeg tok hver periode slik, jobbet med tankemønstrene og fikk fokuset bort fra symptomene. Periodene med «slitenhet/symptomer» ble kortere og med lengre og lengre avstand. Nå kan jeg merke de 1-2 ganger i året, men det gjør meg ingenting, da jeg vet de varer en kort stund og jeg kommer tilbake til normalen igjen.
Jeg har klart, med alt jeg lærte på kurset og forstå hvordan hjernen fungerer og hvordan kroppen reagerer etter tankemønstre. Jeg er ikke lenger redd for symptomer, eller noen dager med slitenhet, for jeg vet det går over! Redselen for symptomene gjør det mye verre, sterkere, at de varer lenger og tar all fokus. I hvert fall gjorde det det på meg. Jeg ble mere sliten fordi det tok all fokus, og når man går og er engstelig hele tiden og venter på når man føler seg bedre igjen. Redselen gjorde symptomene mine mye sterkere. Når jeg fikk fred og ro fra det, er symptomene mye mindre, jeg gir det liten oppmerksomhet, og har fokus på alt annet. Da blir perioden jeg før kunne tenkt «Å nei, nå kommer det igjen (redd)» til en periode hvor bare jaja, heihei..og så er jeg allerede et annet sted med tankene.
Jeg tok kurset i 2016 og begynte i fulltidsstudium på sykepleien det samme året. Jeg fullførte et krevende studium, med mye praksis og med en deltidsjobb ved siden av. Jeg jobber i dag 100% som sykepleier på et hektisk akuttmottak, i tredelt turnus, det vil si med nattevakter! Noe som var helt utenkelig for meg. Jeg klyper meg i armen og skjønner det nesten ikke selv. Hadde det ikke vært for det kurset, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det har hjulpet meg og fått meg ut av NAV og til et liv jeg ELSKER! Det gikk ikke super-fort i starten, men jeg ga meg ikke tross litt startvansker, og med det har det gitt meg livet tilbake!