Jeg er ikke lenger redd for symptomer, eller noen dager med slitenhet, for jeg vet det går over!

Redselen for symptomene gjør det mye verre, sterkere, at de varer lenger og tar all fokus. I hvert fall gjorde det det på meg. Jeg ble mere sliten fordi det tok all fokus, og når man går og er engstelig hele tiden og venter på når man føler seg bedre igjen. Redselen gjorde symptomene mine mye sterkere.

Symptomene gjorde meg ofte stresset og engstelig, da jeg tolket dem som et varsel om at noe var galt med kroppen

For snart seks år siden merket jeg at noe var galt med kroppen min. Livssituasjonen min på denne tiden var stabil med samboer, studier og et nettverk av gode mennesker, og jeg var generelt fornøyd med livet. Men jeg som i årevis hadde vært glad i å trene fordi det ga meg energi og godt humør, fikk plutselig en merkelig «hangover» av trening, der jeg følte meg utmattet, fikk lett hjernetåke og ble irritabel i omkring en uke etter en treningsøkt.

Jeg skapte en situasjon hvor bevisene for det jeg var bekymret for, ble skapt av selve bekymringen

Det var i begynnelsen av tenårene jeg begynte å miste overskudd. Jeg gikk fra å være en aktiv jente til å få stadig mindre energi. Det tok meg over ti år med slit, sykdom og håpløshet, men i en alder av 26 år kan jeg endelig si at jeg ikke bare er helt frisk, men at jeg har kommet ut av det hele i pluss.

Opp av asken fant jeg min mening i livet

Fasaden sprekker. Høsten 2000 falt mitt «perfekte» liv totalt sammen. Jeg tålte ikke lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Harddisken var full. Batteriet var tomt. Jeg var en total fiasko. Jeg ville bare forsvinne, sove og ikke ha noen som forventet noe av meg, noen sinne. Jeg var overbevist om at jeg aldri ville kunne jobbe igjen.