Det var en infeksjon på balansenerven som skulle utløse alle symptomene. Jeg var konstant svimmel og fikk påvist nystagmus. Jeg var utrolig sliten, mye mer enn det som var normalt, tenkte jeg.
Utallige undersøkelser ble gjort, uten at prøvene ga meg noe godt svar. Det feilet meg altså ingenting. Etterhvert begynte jeg å miste tilliten til helsevesenet og følte at diagnostiseringen var overlatt til meg. Jo mer jeg lette etter svar, jo verre ble jeg. Jeg byttet fastlege flere ganger i håp om å få en diagnose, og møtte til slutt en som mente det var ME.
ME-foreningen og andre ME-forum omtalte sykdommen som en dødsdom, og jeg ble enda sykere.
Mens jeg ventet på utredning på sykehuset leste jeg meg opp på sykdommen. ME-foreningen og andre ME-forum omtalte sykdommen som en dødsdom, og jeg ble enda sykere. Aktiviteter utenfor hjemmet og sosialisering med venner var en illusjon. Alt som skjedde utenfor soverommets fire vegger var rett og slett for utmattende, og inntrykkene for overveldende.
Da jeg til slutt tilbrakte stort sett hele døgnet i sengen mistet jeg troen på at jeg noen gang skulle bli frisk. I 2014 deltok jeg på et tredagers kurs kalt Lightning Process. Instruktøren var streng, men fair, og det var akkurat det jeg trengte. Det var mange aha-opplevelser i løpet av kurset. Undervisningen var grundig, og jeg fikk en dypere forståelse for sammenhengen mellom hjerne og kropp. Jeg lærte en spesifikk teknikk for å avlære uhensiktsmessige mønstre i hjernen som var med på å opprettholde sykdommen.
Som kursdeltager var det nyttig å høre erfaringer fra andre deltagere. Plutselig var ikke mine symptomer unike lenger.
Som kursdeltager var det nyttig å høre erfaringer fra andre deltagere. Plutselig var ikke mine symptomer unike lenger, og det var helt greit. Allerede på dag 2 i kurset opplevde jeg merkbar bedring. Da tok jeg min første løpetur på ett år. Jeg var helt bestemt på at jeg skulle bli frisk.
Rett etter kurset ønsket jeg ikke å snakke om sykdom i det hele tatt. Det var viktig for meg å se meg selv som frisk og omgås friske mennesker. Jeg hadde familie og venner i ryggen hele veien, og jevnlig oppfølging fra instruktøren gjorde at jeg holdt meg på sporet. Jeg brukte mye tid på å bygge opp min egen selvfølelse og fokuserte på mestring. I motsetning til tidligere ble lista lagt lavt, og jeg kunne rose meg selv for ting som tidligere ble tatt som en selvfølge. Hver kveld skrev jeg ned minst 5 positive egenskaper ved meg selv. Jeg visste at jeg var kreativ og sta, noe som kom meg til gode hver gang jeg sto fast.
Jeg brukte kreativiteten til å finne nye metoder som kunne distrahere meg.
Jeg brukte kreativiteten til å finne nye metoder som kunne distrahere meg fra symptomene, og skrev ned hvordan jeg lyktes med det. Da kunne jeg gå tilbake i notatene neste gang jeg sto fast. Det er uunngåelig å stå fast i tilfriskningsprosessen og noen ganger kunne jeg gjøre prosessen sikkert hundre ganger om dagen uten at jeg glemte symptomene – da ga jeg til slutt beng og startet med blanke ark neste dag.
Når jeg kjente på manglende motivasjon observerte jeg nye kurs. På den måten kunne jeg sjekke inn se hva som var endret til det bedre, og hva jeg eventuelt måtte fortsette å jobbe med. Den største inspirasjonen var imidlertid å se de motiverte kursdeltagerne.
Den største inspirasjonen var imidlertid å se de motiverte kursdeltagerne.
I ettertid kan jeg enkelt se hvorfor det gikk som det gikk. I forkant av sykdommen førte jeg en livsstil som grenset til galskap. Hode og kropp var preget av en konstant uro, noe som førte til at jeg tok mange ukritiske valg. Jeg flyttet ofte og skiftet jobb ofte, men jeg var fremdeles utilfreds. Kravene til meg selv var skyhøye, var det ikke perfekt så var det ikke verdt noen ting.
I motsetning til mange andre kursdeltagere så ønsket jeg naturligvis ikke å få tilbake det livet jeg levde før jeg ble syk. Fundamentet mitt var bygd på leirgrunn, og det måtte jeg gjøre noe med. Dette innebar å ta mange tøffe, men nødvendige valg. Jeg hadde behov for en miljøendring og flyttet til en annen del av landet. Jeg begynte å ta opp fag og fikk meg etterhvert en deltidsjobb. I stedet for å gjøre ting jeg burde gjøre, gjorde jeg ting jeg ville gjøre. Prosessen er et verktøy av gull, men prosessen alene kunne ikke løse utfordringene jeg sto overfor.
Fordi kravene til meg selv har blitt senket opplever jeg en mye større grad av tilfredshet.
Det tok ca 4 år før jeg kjente meg trygg på at jeg var helt frisk, og i dag er jeg som de fleste andre. Jeg er i full jobb og har overskudd til å trene, gjøre husarbeid og være sosial. Veien hit har vært en gradvis prosess, og jeg har lært mye underveis. Fordi kravene til meg selv har blitt senket opplever jeg en mye større grad av tilfredshet. Jeg pleier forholdet til både meg selv og de relasjonene som er viktig for meg. Tilnærmingen til perfeksjonismen har tatt en ny form, og jeg anvender den som et verktøy av og til, som f.eks når jeg skal prestere i et fag. Den er ikke lenger den absolutte målestokken, men for all del, det er ikke sånn at jeg har blitt slurvete, jeg hadde jo litt å gå på.
Man kan si at møtet med sykdommen og kurset i Lightning Process ble en slags vekker for meg. Å finne veien til et liv jeg elsker ble på mange måter en konfrontasjon med meg selv og valgene mine. Det blir en klisje å si at møtet med sykdommen gjorde livet mitt bedre, men det er altså tilfellet. Min deltagelse på kurset er det smarteste valget jeg har tatt for meg selv.
