Sensommeren 2010 begynte jeg på medisinstudiet sammen med min bror. Et nytt kapittel i våre begges liv var i ferd med å utfolde seg, og jeg hadde en hellig overbevisning om at verden lå for mine føtter. Sannsynligvis skyldtes dette primært alderen min på den tiden. Slutten av tenårene og starten på tjueårene er vel den eneste perioden av livet man så vidt kan slippe unna med et snev av stormannsgalskap. I alle tilfelle var jeg sikker på at fremtiden så lys ut. Borte var kvisene, den hengslete kroppen og usikkerheten rundt hva man skulle gjøre med livet sitt. Skjegg (i alle fall tendenser), muskler (i alle fall ifølge min egen hukommelse) og visshet (eventuelt skråsikkerhet) var mine våpen på vei inn i den nye verden.
Fantastisk på alle fronter
Starten på høsten som fulgte kan egentlig oppsummeres med ett eneste ord: mye. Jeg festet mye, trente mye, møtte mange folk, leste mye og ikke minst, prøvde mye. Jeg prøvde hardt. Livet som jeg var i ferd med å tre inn i skulle bli fantastisk på alle fronter, og da kunne jeg ikke ligge på latsiden. Der og da opplevde jeg at jeg hadde det bedre enn jeg noengang hadde hatt tidligere, men med i etterpåklokskapens navn var jeg nok også mer stresset enn jeg hadde vært tidligere. Det er alltid vanskelig å vurdere seg selv. Selvinnsikt er en kunst. Vi mennesker er gode på mye, men å bullshitte oss selv må vel være noe av det vi er aller beste. «Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsmenneske«, og alle de greiene der. Det kan av og til være lurt å «fake it ’til you make it«, men som med det meste annet kan det også med dette bli for mye av det gode. Forsøket med å være en utgave av meg selv, som nærmest skulle være uten feil og mangler, var nok et slitsomt prosjekt. Jeg måtte nok late som at mange ting som jeg egentlig syntes var tøft, vanskelig, ubehagelig eller annet, ikke kunne ha brydd meg mindre. Derimot skal jeg ikke late som at jeg i all hovedsak hadde det bra i denne tiden, men jeg tror nok at negativt og positivt stress ble blandet sammen til et bilde, hvor det ikke lenger var så lett for meg å skille hva som var hva. Videre har jeg nok også et snev av aleksitymi (vansker med å identifisere og sette ord på følelser), noe som gjorde, og sikkert gjør, at detaljene i følelseslivet kan forsvinne litt. Mange av elementene som medførte et høyt tempo, tror jeg ikke var skadelig for meg, men det blandet seg nok inn en del som ikke var like heldig, uten at jeg la merke til det.
Jeg har nok også et snev av aleksitymi (vansker med å identifisere og sette ord på følelser).
Mørke skyer og frustrasjon
Lykkelig uvitende om at det kanskje var en del aspekter av livet mitt, som jeg burde ha stoppet opp og vurdert nærmere nytteverdien av, fortsatte jeg videre i samme spor som tidligere. Utover høsten begynte derimot noen mørke skyer å dukke opp i horisonten. De øvre luftveisinfeksjonene begynte å komme tettere og tettere. Det tok ikke lang tid før jeg var ferdig med en forkjølelse, før den neste hoppet fra. Dette gjorde selvfølgelig ingenting med tempoet mitt, men det gjorde nok at trykket på gasspedalen ble noe mer innbitt enn det som hadde vært tilfellet tidligere. Frustrasjonen begynte å øke på i intensitet over at jeg ikke bare kunne føle meg like pigg og fin som jeg hadde gjort de forutgående månedene. Jeg skal ikke kjede dere med tidslinjen for infeksjonene, men på et eller annet tidspunkt sa det stopp. Det nyttet ikke lenger å presse seg gjennom en treningsøkt, sosial sammenkomst eller flere timer på lesesalen; det sa stopp.
De øvre luftveisinfeksjonene begynte å komme tettere og tettere.
Jeg gikk til fastlegen og fikk etter hvert beskjed om at jeg nok hadde en cytomegalovirusinfeksjon, som kan gi et kyssesykeaktig sykdomsbilde. Etter noen uker med svært rolig tempo, kom jeg meg og satte i gang igjen, men ting fungerte ikke som det hadde gjort tidligere. Alt var tyngre og hvis trykket på gasspedalen hadde vært innbitt tidligere, var det nå krampeaktig. Sakte, men sikkert var det på vei mot en ny stopp og denne gangen fremstod det permanent. Symptomene begynte å spinne ut av kontroll. Var det ikke hodepine, var det svimmelhet. Var det ikke feberfølelse, var det kvalme. Var det ikke smerter, var jeg garantert sliten og kraftløs. Frykten for hva i alle dager det var som var galt med meg, begynte å krype innunder huden på meg og i løpet av noen måneder hadde jeg gått fra å føle meg som kongen på haugen til å føle meg redd, sliten og utmattet.
Symptomene begynte å spinne ut av kontroll.
Jeg hadde svært lite obligatorisk undervisning i 2. semester på medisin, og jeg klarte så vidt å krabbe opp til fakultetet ved Rikshospitalet de få gangene jeg var nødt til å møte opp for ikke å bli dumpet ned et kull. Resten av tiden var jeg i sengen, på sofaen eller hos fastlegen. Jeg kan ikke påstå at jeg ikke ble undersøkt, men alle svar kom tilbake uten at de ga noen forklaring på hvorfor jeg følte meg så elendig som jeg gjorde. Det være seg blodprøver, bildeundersøkelser eller overvåkning av hjerte-/karsystemet. Postviral utmattelse ble etter hvert nevnt, men hvordan jeg skulle bli frisk igjen, var det ingen som kunne fortelle meg. Månedene som fulgte var nyanser av ingenting. Eller, jeg vet ikke om ingenting blir en for positiv beskrivelse av hvordan jeg opplevde den perioden, men det var i alle fall ikke mye som skjedde. Litt kunnskap er en farlig ting, er det noe som heter og det er nok ikke uten grunn. Både medisinstudentkolleger og mitt eget hode var mer enn villige til å komme med forslag på alvorlige diagnoser som kunne forklare symptomene jeg hadde, slik at bensin til et bekymringsbål, var alltid tilgjengelig. Dette gjorde nok neppe ting bedre, men hvor mye dette aspektet hadde å si, er jeg usikker på. Videre er det jo slik at de rasjonelle delene av hjernen vår ofte må vike for sterke følelser. Ønske om å bli frisk og frykten for å fortsette og være syk, trumfet prinsipper og overbevisninger, slik at jeg fikk mine møter med alternative behandlingsformer. Tro det eller ei, men ingen av disse viste å ha noe for seg.
Bensin til et bekymringsbål var alltid tilgjengelig.
Etter en tids frustrasjon med hvor lite som skjedde, byttet jeg fastlege. Der og da var det nok delvis urettferdige årsaker som gjorde at jeg byttet fastlege, slik som at vedkommende ikke klarte å finne ut av hva som var galt, at han sikkert hadde oversett noe alvorlig og at intensiteten i oppfølgingen var altfor dårlig. I ettertid har jeg forståelse for at jeg tenkte slik, men ikke enig at det var rimelig. På tross av at begrunnelsen for bytte ikke var den beste, viste det seg likevel å være et svært godt valg.
Fastlegen og ansvarliggjøringen
Jeg hadde én time med den nye fastlegen, før ingentingfasen gikk mot slutten. Beskjeden jeg fikk fra denne legen, som jeg fortsatt har den dag i dag (dog sees vi ikke så mye lenger), var at jeg selv var den eneste som kunne finne en vei ut av min postvirale utmattelse. Den nye fastlegen henviste meg gjerne til hva som helst av undersøkelser og spesialister, slik at vi kunne legge død de ballene som var i luften som bekymret meg, men budskapet var at på et eller annet tidspunkt måtte jeg selv finne ut hva som ville gjøre meg frisk. Da jeg gikk ut døren derfra etter første møtet, var jeg selvfølgelig svært misfornøyd og tenkte at jeg aldri skulle ha byttet fastlege, men i ukene som fulgte begynte tankene mine å gå i en annen retning enn de hadde gjort i månedene før.
Jeg selv var den eneste som kunne finne en vei ut av min postvirale utmattelse.
Jeg hadde blitt ansvarliggjort. Ikke for å ha blitt syk, men for å bli frisk igjen. Dette er jo et kontroversielt tema, men etter måneder med maktesløshet, er det ingen tvil om at jeg responderte særdeles godt på å få tildelt en porsjon ansvar. Budskapet var at fastlegen visste om folk som hadde funnet en vei ut av postviral utmattelse, CFS/ME og alt i den gata der, og hans erfaring var at de alle hadde funnet det som hadde hjulpet dem på egenhånd. Altså, ikke nødvendigvis på egenhånd, men det var ikke et resultat av noe han hadde henvist dem til. «Dette kommer ikke til å gå over av seg selv. Du kan ikke sitte å vente på at det skal gi seg. Du må aktivt finne ut hva du skal gjøre for å komme deg ut av denne sirkelen her.» Det var en ganske brutal beskjed å få, særlig for en som nettopp har ventet i et halvt år på at det skal gå over av seg selv, men denne beskjeden ble starten på slutten.
Fastlegen visste om folk som hadde funnet en vei ut av postviral utmattelse
Min fastlege og jeg ble etter en ny runde enige om at jeg skulle til to ulike spesialister, før vi skulle konstatere at jeg var ferdig utredet. Ingen av spesialistene fant noen ting, men mentalt var jeg allerede i gang med planleggingen av hvor veien skulle gå videre, så det kom ikke som noen overraskelse, slik jeg husker det nå.
En viktig telefonsamtale
Jeg hadde hørt om Lightning Process (LP) før jeg ble syk, men det var først etter møtet med den nye fastlegen, ble det etter hvert tydelig at det var dette jeg kom til å forsøke, på tross av at forståelsen for hva dette egentlig gikk ut på var særdeles begrenset. Det var ikke det eneste alternativet jeg vurderte. Jeg snakket også på telefon med en lege som hadde gode referanser på å hjelpe folk til å bli friske med en variant av noe som vel må kalles samtaleterapi, men det ble aldri til at vi møttes. Derimot var telefonsamtalen med ham særdeles viktig likevel, og mye av det vi snakket om har jeg tatt med meg videre. Jeg husker telefonsamtalen som om den skulle ha funnet sted i går. Også herfra fikk jeg beskjed om at jeg måtte gjøre noe selv for å bli frisk igjen. Videre sa denne legen at jeg måtte begynne å gjøre ting annerledes i livet mitt enn det jeg hadde gjort tidligere. Min tanke om å bli frisk for å komme tilbake til det samme livet jeg hadde hatt tidligere, ble han lite imponert over. Derimot fikk jeg masse støtte og oppmuntring på at jeg kom til å klare og bli frisk igjen, enten det var på den ene eller andre måten. Samtalen varte i sikkert en snau time og det endte med at vi ble enige om at jeg skulle forsøke LP først, men at jeg var hjertelig velkommen til å ta kontakt med ham igjen, dersom LP ikke var veien for meg. Jeg tok aldri kontakt med ham igjen.
En opphengt hjerne
Sommeren 2011 var jeg på LP-kurs i London, England. Jeg var ikke blant dem som hadde en dramatisk effekt umiddelbart, men nå visste jeg i hvert fall hva jeg skulle gjøre for å bryte den dårlige sirkelen jeg hadde rotet meg inn i. Jeg forstod etter hvert at hjernen min hadde fått blitt fullstendig hengt opp i symptomer. Det er vel egentlig ikke så merkelig. Etter å ha hatt en noe påfallende langvarig virussykdom, er det ikke til å undres over at den forventet å finne utmattelse, muskel-/leddsmerter, hodepine, feberfølelse og uvelhet. Hjernen kan henge seg opp i hva som helst, og min hjerne fant dette å pusle med.
Vansker med å erkjenne nyansene i hva som var galt, gjorde at hjernen min sendte ekstra sterke signaler.
Videre tror jeg også at min tendens til å skjønne at noe var galt, men vansker med å erkjenne nyansene i hva som var galt, gjorde at hjernen min sendte ekstra sterke signaler, slik at jeg i alle fall fikk beskjeden om at alt ikke var som det skulle. Dette er et noe komplekst poeng, men et viktig ett i mitt tilfelle. Vi har deler av hjernen vår som skal gi oss beskjed når vi er utmattede, og de mange sammenhenger er dette fornuftig. Derimot hadde jeg en tendens til å ture på med mitt, uten å være særlig oppmerksom på nyansene i denne type signaler. Mens andre kanskje ville ha fått med seg at de kanskje nå opplevde det som belastende at de var i et forhold med noen de kanskje egentlig ikke passet særlig bra sammen med, eller at de hadde tatt et studievalg som de var usikre på om faktisk var det helt store, så tror jeg at min erkjennelse stoppet ved at alt ikke var helt tipp topp, mens detaljene og årsakene var noe jeg hadde vansker med å oppfatte. Derfor tror jeg at det var lettere for min hjerne og til slutt skrike, «stopp!», med en kraftigere intensitet for å få oppmerksomheten min, enn det som kanskje ville vært tilfellet for andre. Jeg tror ikke dette var en utløsende årsak, men da jeg tenker at min utmattelsestilstand kom som et resultat av en haug med uheldige faktorer som kom omtrent samtidig, er nok dette et element som kan forklare hvorfor jeg fikk en så kraftig reaksjon som jeg fikk. Med et mulig behov for kraftigere signaler enn andre for å faktisk endre atferd og med en hjerne som deretter henger seg helt opp i de signalene som jeg etter hvert fikk, var det helt klart at jeg var i behov av hjelp utenfra for å skjønne hvordan jeg skulle komme meg ut av den runddansen jeg var solid inne i. Etter å ha hatt en noe påfallende langvarig virussykdom, er det ikke til å undres over at hjernen forventet å finne utmattelse, muskel-/leddsmerter, hodepine, feberfølelse og uvelhet.
Sakte, men sikkert klarte jeg å få hjernen inn på et annet spor, slik at lengre og lengre perioder foregikk uten at jeg var inne i den onde sirkelen, noe som gjorde at kroppen begynte å oppføre seg mer og mer normalt.
Sakte, men sikkert klarte jeg å få hjernen inn på et annet spor, slik at lengre og lengre perioder foregikk uten at jeg var inne i den onde sirkelen, noe som gjorde at kroppen begynte å oppføre seg mer og mer normalt. Eksamen hadde jeg utsatt fra våren til sensommeren, men jeg ble pigg nok i løpet av ferien, slik at jeg møtte opp i starten av august og leverte en middels eksamen som var nok til å bestå og komme meg videre til neste semester. Dette hadde aldri vært mulig uten broren min, som hadde vært gjennom hele pensum allerede, fungerte som min privatlærer gjennom sommeren. Når jeg ikke lenger orket å lese, tok han over og fortalte meg det jeg trengte å kunne. Ingenting i livet er så viktig som gode, trygge relasjoner. Alt annet kan gå å legge seg i forhold til det. Ikke bare fikk jeg gratis undervisning, jeg fikk også støtte, distraksjoner og ikke minst selskap.
Ingenting i livet er så viktig som gode, trygge relasjoner.
Jeg mistet derfor aldri et semester, dumpet aldri og havnet aldri bakpå. Når jeg var frisk igjen, hadde ikke den delen av livet mitt blitt satt på pause i mellomtiden. Det er noe jeg er utrolig takknemlig for, når jeg vet hvor mange år andre har mistet pga CFS/ME. Livet mitt ventet på en måte på meg, og var klar til å ta opp tråden der vi hadde mistet den, så fort utmattelsen var borte.
Hvordan havnet jeg inn i denne utmattelsessirkelen?
Resten av historien er primært en historie om selvransakelse. Det er vel det jeg bedrev i årene som fulgte. Hvordan havnet jeg inn i denne utmattelsessirkelen? Hvilke ting var det jeg eventuelt hadde misset? Jeg har vært inne på noe av det allerede. Et høyt tempo, hvorav jeg nok likte mye av det jeg drev med, men ikke alt, en noe under middels evne til å oppdage at alt ikke er som det skal med følelseslivet og uflaks med at jeg fikk en kyssesykelignende virusinfeksjon i en periode hvor det antageligvis var det siste jeg trengte. Dette er selvsagt ikke hele historien, og ordene som jeg hadde fått servert juni 2011, om at jeg måtte gjøre en god del ting annerledes her i livet, ble med meg, selv om symptomene begynte å forsvinne.
En stund vurderte jeg å slutte på medisinstudiet, fordi jeg var usikker på hvorfor jeg egentlig hadde startet. Var det fordi jeg hadde gode karakterer, at flere i familien hadde studert medisin eller var det underbevisst fordi fotballproff- og rockestjernedrømmen hadde vist seg å være urealistiske, slik at jeg bare måtte finne en annen måte å få status på? Til slutt landet jeg på å fortsette. I ettertid er jeg glad for at det ble konklusjonen, men jeg er også glad for at jeg tenkte i gjennom valget mitt. Det er nok derfor jeg ikke har jaget en karriere innen et kirurgisk fag, men heller har en legejobb med vanlig arbeidstid, varierte dager hvor jeg driver med alt fra pasientkontakt til undervisning og samtidig har tid til å drive med andre lystbetonte prosjekter ved siden av jobb.
Det neste punktet er jo en gammel klassiker, men jeg har genuint blitt bedre på å si nei. Ikke bare det å si nei, men si nei uten å gi noen ytterligere forklaring på hvorfor jeg sier nei. Boom. Det funker. Jeg har videre et mer ærlig bilde av hvem jeg er og hva som er mine positive og negative egenskaper enn det jeg hadde før jeg ble syk. Forsøket på å fremstå som en supermann uten problemer var jo alltid dømt til å mislykkes, men jeg skrinla det av egen fri vilje etter den runden jeg var gjennom. I korte trekk gjør jeg veldig mye mer av det som gjør meg glad, og kaver ikke rundt og gjør en haug av ting som ikke gjør meg godt. Utover det, lar jeg være å prøve så forbanna hardt.
Det er nå åtte år siden jeg ble frisk. Livet mitt er nok sunnere, i vid forstand, og bedre enn det var før jeg ble syk. Det sies at man i motbakke blir man sterkere, men min erfaring tilsier at man i motbakke bare blir sliten. Likevel lærte jeg vel mye i den runden, som var nødvendig at jeg tok til meg før eller siden uansett, selv om jeg gjerne skulle ha sluppet omstendighetene som gjorde at endringer plutselig var helt nødvendig.
Siden jeg ble frisk har jeg fullført medisinstudiet til forventet tid og deretter jobbet fullt som lege, inkludert perioder med 19-timers nattevakter uten mer fatigue enn mine kolleger.
Siden jeg ble frisk har jeg fullført medisinstudiet til forventet tid og deretter jobbet fullt som lege, inkludert perioder med 19-timers nattevakter uten mer fatigue enn mine kolleger, før jeg selv valgte at livet er for kort til å holde på med det kjøret for alltid. I dag har jeg en tilværelse som er bedre enn jeg noen gang kunne har forestilt meg. Jeg liker jobben min, jeg liker sideprosjektene mine, jeg liker treningen jeg holder på med (musklene har kommet tilbake), jeg har en kone som jeg har det så bra med at jeg nesten ikke kan tro det er sant og sammen har vi verdens fineste, galeste, sinteste og blideste lille datter. Hun hadde meg rundt lillefingeren fra den dagen hun kom til verden. Tusen takk er verdens lønn.