Forfatter: Nina Ulleberg
Etter 30 år med utmattelse, smerter og en rekke helseutfordringer, fant jeg endelig veien tilbake til livet. Gjennom Lightning Process og en dypere forståelse av samspillet mellom kropp og sinn, har jeg gått fra å være langtidssyk til å leve et aktivt, meningsfylt og sosialt liv. Dette er min historie – om motgang, mestring og håp.
I mars 1990 opplevde jeg et dramatisk vendepunkt. Min daværende ektemann forlot meg og våre barn mens vi bodde i England. Med hjelp fra min mor kom vi oss raskt hjem til Norge – uten økonomiske midler, og med kun et lite rom hos henne som tilflukt.
Kort tid etter hjemkomsten opplevde jeg sterke smerter i muskler og ledd, samt betydelig vekttap. Den første diagnosen på veien mot ME var «diverse myalgier». Gjennom psykomotorisk behandling og samtaler ved familievernkontoret, lærte jeg teknikker for pust og avspenning, og kom meg gradvis tilbake. Jeg etablerte et nytt liv i Oslo med barna mine, og tilværelsen begynte å lysne.
I 1993 falt jeg ned en trapp og pådro meg hodeskade, samt skader i nakke og rygg. Dette utløste konsentrasjonsvansker, korttidshukommelsesproblemer og mageplager. Jeg fikk lite hjelp fra det offentlige, og søkte derfor alternativ behandling. Dette ga en viss bedring, og jeg fullførte utdanning ved BI, til tross for store utfordringer.
I 1998 kom jeg ut i arbeidslivet, men i 2002 sa kroppen stopp. Jeg var utmattet, og da arbeidsplassen ble avviklet, økte stressnivået. Trening forverret tilstanden, og jeg ble til slutt sykemeldt. Samtidig hadde jeg eneansvar for tre barn og en krevende samboer. Utmattelsen ble altoppslukende.
Jeg sov mye, men ble aldri uthvilt
Etter utredning ved søvnsenteret ble det konstatert dårlig søvnkvalitet og «urolige ben». Jeg sov mye, men ble aldri uthvilt. I håp om bedring flyttet vi ut av Oslo sommeren 2003, men helsen forverret seg. Jeg hadde kun energi til å ta vare på barna, og sosialt liv ble umulig.
I 2004 ble mageproblemene igjen akutte. En lege ved Ahus anbefalte kostholdsendringer og tilskudd av L-glutamin, noe som hjalp. Likevel var jeg fortsatt utmattet, og ble presset ut i arbeidspraksis av Aetat. Dette forverret nakkesmertene, og jeg måtte selv finansiere radiofrekvensbehandlinger fra 2006.
Offentlig smertebehandling ved Ahus besto hovedsaklig av medikamenter, med omfattende bivirkninger. Jeg ble sukkeravhengig, sliten og gikk opp 20 kg. I 2009 avsluttet jeg all medisinbruk, og fikk endelig ME-diagnosen ved Haukeland sykehus i januar 2010. Senere samme år ble det påvist celleforandringer, og jeg måtte gjennom flere gynekologiske inngrep. Jeg mistenker at dette kan ha hatt sammenheng med kostholdet i perioden med medisinbruk.
I 2010 fikk jeg offentlig godkjent RF-behandling og et rekreasjonsopphold ved Skogli på Lillehammer. Her lærte jeg å planlegge dagene mine med hensyn til ME, og fikk behandling for nakken. Jeg opplevde bedring, men søkte fortsatt alternative behandlingsformer og kostholdsendringer.
I 2013 ble jeg diagnostisert med ADHD – av typen «flink pike». Dette ga meg innsikt i egne mønstre og utfordringer, og hjalp meg til å forstå og håndtere hverdagen bedre. I perioden 2002–2015 måtte jeg planlegge alt med stor omhu. Selv en bursdagsfeiring krevde flere dager med forberedelser og lang restitusjonstid. Det var utmattende og lite givende.
Da min mor utviklet demens, tok jeg ansvar for henne, til tross for uenighet med mine søsken. I 2018 flyttet jeg til Oslo for å være nær henne. Hun fikk etter hvert plass på sykehjem, og jeg opplevde en periode med bedring – både fysisk og psykisk. Jeg fikk barnebarn, trente og gikk ned i vekt.
Men da mor døde, startet en ny og krevende fase med et belastende arveoppgjør og konflikt med mine søsken. Midt i dette ble jeg hasteoperert for tarmslyng, og senere innlagt med dobbeltsidig lungebetennelse og ekstremt høy CRP. Jeg er overbevist om at dette var stressrelatert.
LP-teknikken ga meg mulighet til å ta kontroll over egen helse
I 2023 kom et nytt vendepunkt. Etter over ti år med nysgjerrighet og skepsis, valgte jeg å delta i Live Landmark sitt forskningsprosjekt om Lightning Process (LP). Tidligere hadde behandlere avvist LP med begrunnelsen at ME er fysisk, ikke psykisk. Men jeg hadde selv erfart hvor tett sammen kropp og sinn henger sammen. Gjennom LP-kurset fikk jeg verktøyene som endelig hjalp. Teknikken ga meg muligheten til å ta kontroll over egen helse, og jeg opplever i dag at jeg føler meg bedre for hver dag.
Jeg har lært å sette grenser, ta vare på meg selv og fjerne relasjoner som ikke er gode for meg. Jeg har tilgitt, men også forstått at det ikke er min feil at jeg en gang hadde høyere forventninger til mennesker enn de kunne innfri. Selvfølelsen og selvtilliten har vokst. Jeg har flyttet til Sarpsborg, fått et nytt liv og
stortrives. Jeg har gode venninner, jobber frivillig hos Dyrebeskyttelsen, trener på Sats, danser med seniorgruppen og har fått drømmejobben – fagansvarlig på et eiendomsmeglerkontor i 25 % stilling.
Energien er ikke helt som før, men jeg minner meg selv på at jeg nærmer meg 65 år. Livet smiler til meg, og jeg har lært viktigheten av å sette grenser, velge bort det som ikke gagner meg, og prioritere egen trivsel.
Jeg forstår nå hva som utløste de dårlige periodene, og hva som bidro til de gode. Jeg skulle ha lyttet mer til magefølelsen, og ikke trodd at det var meg det var noe galt med. Det var det ikke.
I dag fyller jeg tiden med mennesker og aktiviteter som gir meg glede. Jeg har sluttet å bekymre meg for andres problemer, og forholder meg mer balansert til det. Jeg bruker LP-teknikken når det trengs, og den fungerer. Jeg er aktiv, sosial, og stort sett smertefri. Jeg sover om natten, står opp tidlig og lever et normalt liv – med normal slitenhet, ikke utmattelse.
Jeg har fått livet tilbake. Og viktigst av alt: Jeg er glad i meg selv – og i livet.