»Pappaen din er død, han har valgt å ta sitt eget liv.»
Jeg falt ut av skolen dagen etter, kroppen gikk i en sjokktilstand ingen oppdaget, og jeg var nok i en traumetilstand som verken jeg eller noen rundt forstod. Det eneste jeg klarte var å ligge apatisk i sengen, se på serier og sove.
Mamma og stefar fikk beskjed om å tvinge meg til å opprettholde vanlige rutiner som husarbeid, skole, lekser og trening.
Det er nok veldig godt grunnlag for å holde i gang livet for de fleste som opplever vonde opplevelser og er i sorg, men i en slik sjokktilstand gjorde dette det verre. Jeg forsøkte en skoledag og det føltes som en film, hvor du ser alt skurrete og hører stemmene langt borte.
Det gjorde vondt verre akkurat da. Og fra da ble jeg for det meste hjemme resten av ungdomskolen. Jeg skulle blitt iveretatt på en helt annen måte.
Å miste en forelder på den måten kan være svært traumatisk. Det vil aldri være en god tid å miste noen på den måten, spesielt ikke en god tid med tanke på utviklingen kroppen er i tenårene.
Mine foresatte fikk ikke noe hjelp for å hjelpe meg, og gjorde liten/ingen innsats i å finne noen form for hjelp. Det hele endte med omsorgssvikt, emosjonell neglisjering.
Det hele endte med omsorgssvikt, emosjonell neglisjering.
Emosjonell neglisjering er ikke nødvendigvis slemme foreldre som vil barnet vondt; det handler om alt som ikke blir sagt eller gjort. Barnet blir overlatt til seg selv, må klare seg selv, og blir verken sett eller hørt. Ingen følelsesmessig behov blir møtt. Som 15-åring kan jeg klare å ta vare på meg selv i stor grad, men det er ikke sunt å bli overlatt til seg selv liggende i sengen alene og så vidt klare å ta vare på seg selv hygienisk eller å lage mat. Dette er en del år siden og mine foresatte klarte ikke skaffe seg informasjon til hvordan de skulle hjelpe meg. De trodde jeg ikke gadd, at jeg var lat og ikke ville.
Dette er de i dag fortsatt veldig lei seg for at de trodde og har sagt unnskyld.
De reiste på sine planlagte ferier fra første stund og hele sommeren 2007 og sommeren 2008 var jeg som regel alene til en hver tid. Jeg oppsøkte pappas foreldre for trøst, for der kunne jeg få servert så mye alkohol, røyk og beroligende piller jeg ville. De var altså alkoholikere, gikk på beroligende medisiner og slet psykisk. Når livet er et mørke og selvmordstanker surrende i hodet, så var jo disse menneskene det beste stedet å være, de var den beste støtten jeg hadde på den tiden. Det sier seg selv hvor farlig støtte jeg hadde. Kontakten ble etter hvert brutt, da jeg la merke til at det gjorde meg enda verre og tilbringe tid der. Jeg ville inni meg få det bedre, ikke dårligere. I dag grøsser jeg av tanken på hvor jeg kunne vært. Det er et under at det ikke gjorde meg avhengig av noe, når livet var så mørkt med de midlene som virket dempende på følelsene.
En utmattet kropp
Det er ikke så veldig rart eller sjokkerende at kroppen endte opp i en utmattelses-sykdom av å kjempe i en så ekstremt stressaktivert tilstand med kjempealvorlige kamper alene som ungdom.
Det var ikke mulig å få høre noe annet fra andre enn at jeg måte tenke positivt og ta meg sammen, og at det var gått for lang tid nå til å fortsatt være i sorg. Jeg forstår det i stor grad for dem handler om at det var for vanskelige følelser og forholde seg til, og følelse maktesløshet i å hjelpe. Det er bare veldig synd det gjaldt alle rundt meg.
Det er skummelt å bli overlatt til seg selv på den måten, og bli sett på som lat og negativ.
Det er ikke så veldig rart eller sjokkerende at kroppen endte opp i en utmattelses-sykdom av å kjempe i en så ekstremt stressaktivert tilstand
Det er nok ikke den store overraskelsen at det endte med flere selvmordsforsøk på meg som heldigvis ikke gikk. Håp og styrke må virkelig ha ligget godt gjemt et eller annet sted..
Nærmere 18-årsdagen min så kollapset kroppen. Helt ut av det blå besvimte jeg, og etter en legetur viste det seg at det var dette kyssesyken som var i gang. Jeg hadde null interesse av å ta vare på meg selv, så jeg fortsatte å drikke på fest de få gangene jeg klarte å komme meg ut av sengen, og på ingen måte tok vare på meg selv. Når jeg først klarte å være ute av sengen så ville jeg gjerne være en vanlig ungdom og jeg søkte etter anerkjennelse av at det var verdt å være i live.
Det hjelper ikke akkurat på helsen å holde på sånn, og dessverre brydde jeg meg lite om det den tiden. Det tok nærmere 1.5 år før jeg ble frisk av kyssesyken, men jeg ble aldri frisk av influensafølelsen, vond hals av å våkne tidlig, følelsen av å besvime etter å reist meg opp, å sove rundt 20 timer i døgnet.
Det tok nærmere 1.5 år før jeg ble frisk av kyssesyken.
Hos legen fikk jeg høre at jeg garantert hadde ME, og det fantes det ingen tester på og ingen hjelp for. Det var bare å fortsette som før.
Det gjør vondt den dag i dag å tenke på hvor mange som så på meg som vanskelig, en jente med alt for mye greier, negativ, lat. Det satt virkelig sine spor å bli sett på på den måten og det er så utrolig skummelt å se på mennesker som har det vondt og vanskelig på den måten.
Jeg er så innmari glad for at de aller fleste som jobber med barn i dag vet at det ikke finnes vanskelige barn, men barn som har det vanskelig. Og at adferd er kommunikasjon.
Det gjør vondt å tenke på at noen kunne tro jeg ville meg selv så vondt, og ødelegge livet mitt på den måten ved å være » lat og negativ». Det tror jeg oppriktig ingen klarer å gjøre med seg selv.
Det er klart at jeg i 99% av tiden levde med negative tanker og følelser som var med på å kollapse kroppen min. Men tro meg, det var ikke med vilje. Jeg hadde ikke noe valg, før jeg innså at jeg må skape meg et godt liv selv, for å kunne bli frisk å ha det bra.
Vendepunktet
Etter mange år der jeg i stor grad var sengeliggende var det noe som skjedde, som jeg ikke helt forstår selv.
Det var enten å gjøre noe annet eller å gi opp helt, én gang for alle.
Lite visste jeg da at det bodde i meg den setningen som faktisk var starten på hele forandringen, »når noe ikke fungerer, gjør noe annet».
Jeg begynte med tilpasset aktivitet på helt eget intiativ, og økte etter hvert jeg fikk en følelse av mestning.
Jeg begynte med tilpasset aktivitet på helt eget intiativ, og økte etter hvert jeg fikk en følelse av mestning.
Det gjorde en stor forskjell på kort tid. Etter hvert ble det mindre av å reise på fest og søke bekreftelse for at jeg var verdt noe, hver gang jeg kom meg ut av sengen. Sakte men sikkert begynte jeg å gjøre ting som var godt for meg, som ble starten på å tro på at jeg er av verdi, uten å få det bekreftet ved å prestere og oppnå noe.
Ikke lenge etter at denne reisen var begynt på så dukket mannen jeg idag er gift med og snart har to barn med. Det var en kronglete vei i starten. Men for første gang i hele mitt liv, så var det et menneske som så meg, lyttet, aksepterte og støttet.
Han reddet livet mitt og ga meg styrken jeg trengte til å fortsette reisen til å bli frisk. Å ha en som brydde seg, forstod, støttet og ønsket meg vel, og ikke dømte meg utgjorde hele forskjellen. Jeg tror ikke jeg kunne klart å komme i mål uten å ha denne ene personen ved min side.
Det er dokumentert hvor skadelig det er å være helt alene, ensom, hjemme hele tiden å ikke ha noen rundt seg eller noen som bryr seg. Vi er ikke skapt til å være alene. Vi trenger å bli sett, hørt og forstått.
Jeg var heldig og fikk flytte til byen mannen min jobber i allerede ett år etter vi ble sammen. Han er mye borte i jobben og jeg var mye alene og kjente ingen på det nye stedet. Her begynte de store forandringene.
Mestringen ved å ta vare på eget hjem, og være selvstendig.
Jeg oppsøkte alt som kunne gjøre helsen min bedre. Jeg husker ikke alt i rett rekkefølge, det er nok helheten som gjorde at jeg ble frisk.
Det første begynte med interesse for alt innen alternativ behandling. Mindfullness og meditasjon, som også er dokumentert gir endringer i hjernen, gjorde en vanvittig forskjell. Jeg tenker automatisk på løsninger og alternative måter og tenke på. Og jeg var virkelig fastlåst i overdrevent tankespinn og den mest negative tanken. Nå tenker jeg automatisk på hva som kan gå bra, istedenfor hva som kan gå galt. Det er nærmere seks år siden jeg begynte med og det har vedvart siden. Jeg mediterer heller ikke daglig, men jevnlig. Kroppskanning har vært vesentlig for å spenne av min stressaktiverte kropp. Det blir vanskeligere å ha negative tanker, føleler og begrensninger når man har det rolig og godt på innsiden. Det har hatt en enorm betydning for å bli frisk av utmattelsen for meg. Jeg levde mer i tråd med mine verdier, og det gjør jo virkelig noe hvordan jeg ser verden på.
Gleden og mestringen som utløses ved aktivitet gjorde kroppen min veldig godt.
Yoga mot stress og kosthold som fungerer for min kropp, fulgte. Jo flere gode valg jeg tok, jo gladere ble jeg i meg selv.
Drev lenge med gradert trening og det gjorde godt på alle områder. Gleden og mestringen som utløses ved aktivitet gjorde kroppen min veldig godt. Naturen ble et sted å klare å bare være til stede samt bruke kroppen.
Å holde meg unna relasjoner som ikke gjør meg godt var nødvendig.
Toleransevinduet var nøkkelen til å ikke bli redd for å være sliten. Toleransevinduet var virkelig snevert og det gjorde meg veldig redd å bli sliten og det ga kroppen min mye stress. Jeg hadde hørt at det ikke er farlig å bli sliten, men det oppleves jo sånn når jeg endte i timer og dager i sengen. Da jeg lærte at det har av stor betydning hvordan jeg henter meg inn når jeg bli sliten, da kom endringen. Hente meg inn ved å gjøre gode ting for meg. I mitt tilfelle var dette for eksempel å gå tur, hvile med meditasjon, yoga, lese og gjøre noe hyggelig med samboeren.
Da utvidet toleransevinduet, og jeg kunne selv regulere kroppen. Det tok litt tid da mitt toleransevindu var helt innsnevret, nå er toleransevinduet som normalt og jeg er ikke redd for å bli sliten, fordi jeg vet hva jeg kan kontrollere og jeg har styringen på reguleringen. Det er en helt fantastisk følelse.
Kognitiv adferdsterapi, emosjonsfokusert terapi og traumebehandling var de siste brikkene som måtte på plass for at jeg ble frisk.
Det er virkelig mulig å bli frisk, på en eller annen måte!
Idag
Jeg er alene med hus og barn alle hverdagsuker i året + uker og måneder hvor mannen er på jobb.Jeg klarer å få til alt dette alene og har all energi jeg trenger til, og det er jeg utrolig stolt av. Det kunne jeg aldri klart å tro for noen år siden at jeg skulle få til.
Jeg har kroniske smerter og synlige endringer på MR i ryggen av alle årene jeg var sengeliggende og anspent i muskulaturen; det gjør at jeg er ufør.
Men at jeg har klart å lage meg et godt liv, stort sett på egenhånd. Jeg har mann, barn, hus, og tar ansvar for helsen min. Det er mer enn nok suksess for meg, da livet kunne vært alt annet enn godt.
Det er nå 12 år siden den sjokkerende beskjeden kom, og jeg må jeg fortsatt spenne av muskulaturen jevnlig og noe traumeterapi er fortsatt nødvendig for å gi slipp på oppveksten. Det er veldig mye jeg ikke kan dele i teksten av å ikke henge ut noen; denne teksten handler om meg og ikke dem.
Jeg føler meg mye ensom når det gjelder venne- og familierelasjoner. Over 30 familiemedlemmer er mistet av brutte bånd og alvorlige årsaker. Heldigvis har jeg den store gleden av å være mamma og kone, som er lykken i mitt liv, for det er min selvskapte familie og min mening med livet.
Målet videre er å klare å bli helt kvitt de kroniske ryggsmertene, og kunne jobbe med det jeg brenner for en dag, samt kunne ha noen å være med og snakke med på dagtid. Det er ganske ensomt å være alene på dagtid hver eneste dag. Jeg bruker dog mye tid på å gjøre ting som er godt for meg og gjør meg glad.
Jeg kunne gjerne vært foruten oppveksten min, men jeg ville ikke vært foruten erfaringene jeg har og alt jeg har lært de siste årene. Jeg har ansvaret for min egen helse og kan kontrollere i stor grad hvordan jeg har det. Det er jeg veldig glad for å ha ansvaret for selv.
Jeg kan gi meg selv alt jeg ikke fikk som barn, jeg kan ta ansvar for terapi og læring, og jeg må være glad i meg selv. Det kan ikke noen andre gjøre for meg, og det forventer jeg heller ikke.
Det gir en god følelse av å ha styringen i mitt liv.
En jente på 28 som idag er frisk fra ME, glad og takknemlig for livet.