Flere og flere ting hadde blitt ute av livet mitt etter som årene gikk: jobb, utdanning, trening, sosialt, dagligdagse ærender. Jeg har mottatt hjemmehjelp. Som 24-åring ble jeg 100% uføretrygdet, og uføretidspunktet ble satt tilbake til 2008 da jeg var 19 år. Jeg har hatt HC-bevis, dusjkrakk, TT-kort, honnørkort, ledsagerbevis osv. I tillegg har jeg fått mye hjelp av familie og venner til de enkleste tingene, som å handle og lage mat, sette i oppvaskmaskinen og å bli kjørt om jeg skal ut. Livskvaliteten min ble dårligere etter hvert som jeg ble dårligere og mer isolert.
Jeg trodde de som ble bedre av LP måtte slite med psyken, at de ikke hadde «ekte ME»
Som person har jeg alltid vært optimist og trodd at jeg skal bli frisk, og jeg har i perioder med bedre form vært aktiv – men det har alltid kommet en smell i etterkant. Jeg hadde hørt om LP via ME-foreningen, som advarte sterkt mot det, og gjennom bloggere som sa de hadde blitt verre av LP. Jeg har trodd LP gikk ut på å lære seg å være positiv – og både jeg og de rundt meg har derfor tenkt at det ikke kunne hjelpe meg – siden jeg stort sett alltid er glad og optimist. Jeg trodde de som ble bedre av LP måtte slite med psyken, at de ikke hadde «ekte ME».
Avgjørende bokanbefaling
En dag anbefalte en venninne boken «Vekk meg når det er over, diagnose ME». Først kritiserte jeg venninna mi for i det hele tatt å anbefale meg boka, og jeg la ut om «hvor fysisk ME var». Jeg var redd venninna mi trodde jeg slet psykisk. Etter noen minutter innså jeg at jeg aldri hadde hørt fra «kilden selv» om hva LP er. Jeg kjente meg klar for å utvide horisonten, og lånte derfor boka og leste. Forfatteren hadde visst samme «ekte ME» som meg – og hun hadde blitt frisk!
Jeg hadde allerede i noen år hørt teorier av fysioterapeuten min om at hjernen kan sende signaler feil, at det kan være kluss i systemet hos folk som er langvarig kronisk syke, og at man kan påvirke hjernen ved blant annet å si til seg selv at det bare «er feilsignaler». Etter å ha lest boka, fikk jeg bekreftet at jeg ikke trenger være redd for symptomene, og jeg begynte å se annerledes på dem – de var ikke lenger noe jeg trengte å frykte, og de var ikke tegn på at jeg måtte hvile. Det var kun «kluss i systemet» og «feilsignaler». Det gjorde at jeg torde å øke aktivitetsnivået – og jeg ble ikke dårligere! Jeg ble interessert i LP-kurs, men bestemte meg først for å lese boka «En introduksjon til Lightning Process». Alt jeg leste var så logisk, og jeg var max klar for kurs!
Jeg har ubevisst hatt tankemønstre som har ødelagt for meg
Alt jeg lærte på kurset ga god mening, og jeg fikk en trygghet i at jeg kom til å bli frisk! Dette hadde jeg allerede trodd på noen uker, og opplevd bedring, men jeg kjente at jeg trengte å ta kurset får å lære hvordan jeg skulle gå frem skritt for skritt. På kurset oppdaget jeg ting ved meg selv jeg ikke var klar over, og jeg lærte mye nytt. Jeg har ubevisst hatt tankemønstre som har ødelagt for meg. Jeg har innflytelse på hjernen min, og jeg kan trene opp hjernen til å sende andre signaler – som gjør meg frisk!
Positive endringer
Teksten over skrev jeg tre uker etter jeg var på Lightning Process-kurs i 2015.
Noen av de positive endringene jeg har hatt etter å ha startet prosessen:
Jeg kan være sent ute med venner, og jeg kan gjøre mer enn én aktivitet per dag. Jeg trenger ikke hvile. Å slappe av noen timer etter frokost er ikke nødvendig. Jeg klarer å rydde kjøkkenet selv. Dusjkrakken er ute av leiligheten, og jeg har sluttet med hjemmehjelp, hurra! Jeg kan trene cardio – dans, sykling og løping, og jeg orker å dusje rett etter trening. «Dagen derpå» inneholder ikke seng, dyne og ensomhet – men trening, glede og venner. Jeg kan bruke høye hæler igjen uten å være svimmel. Jeg kan kjøre selv dit jeg skal! Det er gøy – ikke slitsomt – å bli kjent med nye mennesker. Jeg tåler høy lyd. Jeg kan selv bære ting opp og ned til/fra kjelleren, fra tredje etasje, og jeg kan hjelpe naboene med å bære deres saker. Jeg frykter ikke symptomer på neste utenlandsreise – jeg bare gleder meg!
Ett år senere
Ett år etter jeg leste «Vekk meg når det er over» (11 mnd etter kurs) skrev jeg litt til:
Det er i dag ett år siden jeg leste boka: “Vekk meg når det er over, diagnose ME”. Fra det sekundet boka var ferdig lest, har jeg aldri vært i tvil om at jeg kunne og skulle bli frisk.
Jeg kan nesten ikke fatte at jeg har vært så syk som jeg var for ett år siden.
Jeg hadde de siste årene fått ukentlig hjemmehjelp, noe som er sårt når man er i 20-åra. Men jeg hadde ikke lenger noe valg, jeg var skamfull og flau da jeg i møte med kommunen for ett års tid siden måtte be om å få mer hjelp – for å dekke de mest basale behov. Svaret fra kommunen lå halvannen måned senere i postkassen min; de vurderte at jeg hadde behov for å få økt til 10 timer hjemmehjelp i uka!
Min første husvask ble dokumentert av en venninne på film noen dager senere – jeg kjente meg ufattelig heldig!
Heldigvis hadde jeg i mellomtiden vært på LP-kurs, og jeg hadde ikke lenger behov for hjelpen. LP-kurset ga kunnskap om hvordan man kan trene hjernen til å stoppe feilsignaler, og etter å ha brukt prosessen, jobbet aktivt med meg selv, ga det god effekt. Jeg ringte kommunen og spurte om vi kunne sette hele hjemmehjelpen på pause, at jeg hadde blitt bedre og trodde jeg skulle klare meg selv. For en seier! Min første husvask ble dokumentert av en venninne på film noen dager senere – jeg kjente meg ufattelig heldig!
Allerede nå, under et år senere, må jeg innrømme at jeg nesten har glemt hvor syk jeg var. Den aktiviteten som før var altfor stor, er nå bare en av mange aktiviteter jeg gjør innimellom høyskole, trening og et ellers travelt liv.
Åh, hvor jeg unner alle andre som ligger syke, med marerittet ME, å bli friske! Helt friske – ikke bare finne et aktivitetsnivå hvor man “holder symptomene i sjakk” og venter på at det skal gå over – men et liv uten symptomer! LP ga ingen negative bivirkninger. Jeg var ikke 100% i løpet av de tre kursdagene, men litt etter litt ble det færre og færre symptomer, før de ble fraværende.
Livet er nå rett og slett tilbake for fullt! Jeg lever et liv jeg elsker!
Fortsatt frisk
I 2018, to år etter kurser jeg fortsatt frisk! Hjemmehjelpen har aldri vært innenfor mine dører igjen, og jeg har med stor glede klippet i stykker diverse kort, som HC-parkering, TT-kort og ledsagerbevis, for lenge siden.
Nå har jeg gått et par år på høyskole, studerer en bachelorgrad på fulltid, i tillegg til å være tillitsvalgt, med i Studentrådet. Jeg jobber litt ved siden av, og løfter tyngre vekter enn flere av gutta på senteret. Med andre ord: Jeg er helt frisk, har ikke andre begrensninger enn de som følger med det å være et menneske. Det jeg lærte om meg selv på LP-kurs har gitt meg verktøyene til å bli frisk.
Ikke ok å si at man er blitt frisk?
I lang tid var jeg selv kritisk til LP, ettersom ME-foreningen advarte mot det. Jeg er så takknemlig for at jeg da hørte om tidligere ME-syke som hadde blitt friske av LP! Da våget jeg selv å prøve – og jeg ble frisk!
For en tid tilbake hørte jeg at ME-foreningen skulle holde kurs på Høyskolen i Østfold, hovedsakelig for sykepleierstudenter, men åpent for alle. Jeg bestemte jeg meg for å dra dit for å høre hva de ville si om muligheten for å bli frisk av ME, og fordi jeg håpa at jeg kunne få fortalt dem som var der at jeg ble frisk av LP – med et ønske om at noen ME-syke skulle få håp!
Da foredraget var ferdig og man kunne stille spørsmål, rakk jeg opp hånda, sa jeg hadde hatt ME-diagnose, alvorlig grad, og vært syk i 10 år. Da jeg sa jeg hadde tatt LP-kurs, og dermed forstått kroppen på en annen måte, som gjorde at jeg ble frisk, ble jeg raskt avbrutt av en som representerte ME-foreningen. Det virket som det ikke var ok å snakke om at man var blitt frisk. En annen tilskuer rakk opp hånda og sa hun gjerne skulle hatt mer informasjon om dette, men da gikk de raskt videre til neste som rakk opp hånda. Jeg rakk opp hånda en gang til, og sa jeg ikke mente LP er løsningen for alle, men at jeg savnet at ME-foreningen er mer åpen for at det kan finnes flere måter å bli frisk på enn medisin. Jeg ble nok en gang avbrutt.
Som ME-syk er ikke de kroppslige plagene man har innbilning, og da er det sårt når noen sier noe annet enn at det er fysisk sykdom. Det er helt reelle symptomer!
Det er trist å se at ME-foreningen reagerer sånn, for jeg tror virkelig de også ønsker ME-syke alt vel. Jeg forstår veldig godt at de er skeptiske til dette kurset i mental-trening, som jeg selv var. For som ME-syk er ikke de kroppslige plagene man har innbilning, og da er det sårt når noen sier noe annet enn at det er fysisk sykdom. Det er helt reelle symptomer! Jeg hadde influensasymptomer. Jeg var sengeliggende uten energi. Magen reagerte på mange typer mat. Kroppen verka. Hjernetåken satte meg ut. Det var helt reelle symptomer. Og jeg skjønte heller ikke hvordan noen da kunne bli friskere ved å tilegne seg kunnskaper på et kurs, og spesielt ikke de ryktene jeg hadde hørt om kurset: «Tenk deg frisk på 3 dager». Jeg trodde man måtte ha medisin mot en fysisk sykdom, og derfor ble jeg kritisk mot alle som mente at endring av tankemønstre og hvordan man forsto og forholdt seg til problemet gjennom et tredagerskurs kunne være en løsning.
Jeg trodde man måtte ha medisin mot en fysisk sykdom, og derfor ble jeg kritisk mot alle som mente at endring av tankemønstre kunne være en løsning.
Heldigvis tok jeg feil i min store skepsis: Etter LP-kurset hadde jeg en ny forståelse av hvordan hjernen og sentralnervesystemet fungerte. Jeg forsto at hvordan jeg oppfatter egen situasjon påvirker hvordan hjernen sender signaler til kroppen. Jeg forsto at min frykt for PEM/symptomforverring førte til at hjernen oppfatter fare, som fører til at sentralnervesystemet fyrer av igjen, som igjen fører til fysiske reaksjoner/symptomforverring/PEM. Altså hjalp kunnskapen meg med å påvirke hvordan kroppen reagerer. Og etter noen ukers trening på å forholde meg til egen situasjon på en ny måte, var jeg i vesentlig bedre form, noe som kun har gått oppover siden.
Før jeg hadde kunnskap om hva LP var, trodde jeg det var alternativ behandling. Da jeg et år etter LP-kurs satt (frisk og som fulltidsstudent) på en forelesning på høyskolen om biologisk psykologi, slo det meg at alt vi lærte om hjernen og sentralnervesystemet og hvordan kroppen var, var sammenfallende med det jeg lærte på LP-kurset. Forenlig med anerkjent forskning. Ikke noe alternativt hokus-pokus. På LP-kurset lærte jeg også hvordan jeg kan trene opp hjernen til å hjelpe meg selv å bli frisk.
Jeg ble så glad da en som var på ME-foreningens foredrag kom til meg og stilte noen spørsmål da foredraget var ferdig. Hun hadde fått et håp om å bli frisk. Det er også grunnen til at jeg skriver det jeg gjør i dag. Jeg håper flere kan få kunnskap om hva LP er, og at flere som lider av ME kan bli friske!
Medlemmet som har skrevet denne historien ønsker å være anonym og var da dette ble skrevet 29 år. Denne historien ble først publisert på Recovery Norges Facebook-side i 2018.