I stedet for å kjenne skyldfølelse og utmattelse, føler jeg meg trygg på å leve livet mitt

Forfatter: Kate Hollins-Davies

Jeg fikk diagnosen dysleksi da jeg var syv år gammel. Jeg var heldig som ble diagnostisert så tidlig, for det har aldri vært en tid da jeg ikke visste at jeg var dyslektisk. Dessverre har jeg ofte måttet kjempe for å få den hjelpen jeg trenger for å klare jobb og studier, og det har vært utmattende! Jeg hadde enkelte utmerkede lærere, og foreldrene min var alltid der og slåss i mitt hjørne igjen og igjen, men det var alltid de som sa at jeg bare måtte «jobbe hardere» og at jeg «alltid ville måtte gjøre det». Og siden jeg var et sånt barn som ville gjøre andre til lags, tok jeg det til meg og gjorde akkurat det. Jeg gjorde ikke annet enn skolearbeid da jeg var ungdom, og det fortsatte mye på samme måten gjennom universitetsårene, bare at jeg da trente masse og gjorde frivillig arbeid i tillegg. Da jeg flyttet til Nottingham for å ta mastergraden min, toppet det seg.

Full fart

Jeg fikk en alvorlig ørebetennelse det første året jeg bodde der (2010). Jeg hadde store smerter, men skjønte ikke hva det kom av eller hva jeg skulle gjøre med det. Da jeg til slutt oppsøkte en «walk-in»-klinikk, sa sykepleieren at hun aldri noen gang hadde sett en så stor ørebetennelse. Jeg tror dette var infeksjonen som utløste ME-sykdommen min. Det var mens jeg bodde i Nottingham at jeg for alvor oppdaget frivillig arbeid. Jeg oppdaget følelsen av at andre trengte meg og elsket å ta på meg mer og mer. Jeg sa aldri «nei» til noe.

Jeg bare fortsatte – jeg visste ikke om noen annen måte å gjøre det på

Samtidig gjorde jeg ferdig mastergraden min og begynte å arbeide. På denne tiden begynte jeg med det romkameraten min kalte «å krasje og brenne». Jeg bare fortsatte og fortsatte og fortsatte i fullt tempo – og så ble jeg så syk at jeg ikke klarte å komme meg ut av senga (noen ganger ikke på en uke), og bare å bevege seg var smertefullt. En dag sov jeg helt til klokka seks på kvelden! Smertene ble verre og verre for hver gang, og periodene da jeg følte meg frisk, ble kortere og kortere. Men jeg bare fortsatte – jeg visste ikke om noen annen måte å gjøre det på.

Klarte ikke mer

På jobben hadde jeg nettopp startet i et nytt team som var svært resultatorientert og krevde høyt arbeidstempo. Selve teamet var også i dårlig forfatning, og arbeidsmiljøet var giftig. Den første jula var fire kolleger sykmeldt, og jeg var den femte. Jeg husker at jeg sto på kontoret mens lederen min stilte spørsmål, og alt jeg hørt var ord, men de gav ingen mening. Hjernen min hadde slått seg av, eller sånn føltes det, i hvert fall. Jeg gruet meg til møter, siden de betød at jeg måtte gå trappa, og det var ren smerte, og når jeg nådde toppen var jeg så utmattet og hadde så vondt at jeg ikke klarte å konsentrere meg om jobben. Trappen ble også et problem hjemme, og mer enn en gang måtte ta meg ned på rumpa, siden det føltes for tungt å bevege de blytunge beina.

Jeg gruet meg til møter, siden de betød at jeg måtte gå trappa, og det var ren smerte

Uka etter «krasjet og brant» jeg så kraftig at jeg ikke maktet å komme meg opp igjen. Jeg kunne ta meg en uke fri, men i Storbritannia må man ha sykemelding etter det, så jeg dro til legen. Det tok meg 30 minutter å sykle det som skulle vært en femminutters tur. Da jeg endelig kom fram til legen, ble jeg sittende på kontoret hennes og bare gråte. Jeg klarte ikke mer. Hun var veldig støttende og virket genuint glad da jeg sa jeg ville ta den fireukers sykemeldingen jeg ble tilbudt. Jeg var enormt takknemlig og lettet.

Det tok meg 30 minutter å sykle det som skulle vært en femminutters tur

I løpet av de fire ukene jeg var sykemeldt ble ikke ting stort bedre. Nervene roet seg litt, men jeg hadde fremdeles sterke smerter og var ikke i stand til å gjøre stort. Jeg skaffet til og med et massasjeapparat, men til ingen nytte. Jeg gikk tilbake til legen mot slutten av perioden, og hun utvidet sykemeldingen med enda tre uker. Jeg fikk imidlertid følelsen av at hun var noe motvillig og at hun mente jeg burde komme meg tilbake på arbeid igjen. Så jeg gjorde det – og holdt ikke en uke en gang.

Diagnose ME

Jeg gikk til legen igjen, verre enn jeg hadde vært før jul. Siden jeg ble sykemeldt to ganger på så kort tid, mistet jeg retten til sykepenger. Men denne gangen var skjebnen på min side. I stedet for den vanlige legen kom jeg til en vikar som diagnostiserte meg med ME og henviste meg til en ME-klinikk. Jeg var så dårlig og ute av meg at jeg ikke innså det det da, men med det startet jeg også på den lange, harde veien til å bli frisk. Det skulle bli mange vendinger, oppturer og nedturer, men jeg hadde i det minste begynt.

De to neste årene var jeg veldig syk. Jeg klarte ikke gjøre stort og ble fort sliten med influensasymptomer og hjernetåke. Jeg ble fulgt opp av ME-klinikken på sykehuset, men selv om jeg følte at jeg «gjorde noe» for å bli bedre, var det en langsom prosess, som etter hvert stoppet helt opp. På denne tiden tilbragte jeg mye tid sammen med en venn som også hadde ME-diagnose, og hun anbefalte en alternativ behandling som hjalp litt, men ikke gav det gjennombruddet jeg trengte. Jeg begynte å «kjøre på» igjen, men hadde ikke anledning til å drive det like langt som tidligere. Jeg hadde begynte å arbeide frivillig igjen for å holde kjedsomheten på avstand, men var på ingen måte frisk nok til å arbeide. Likevel begynte jeg å søke på jobber.

Tilbake til start?

Jeg begynte i jobben som resepsjonist i Lancaster 27. oktober 2017. Det gikk fint i starten, men tendensen til å «krasje og brenne» var økende, og med den kom også sykdommen krypende tilbake. Jeg hadde mange perioder med sykdom og bihulebetennelser. Jeg kom på kant med en kollega, og det hjalp heller ikke, så da Covid-19 og den første nedstengingen kom og organisasjonen besluttet å stenge til august, tok jeg takknemlig imot tilbudet om permisjon og flyttet hjem til Midlands igjen. 

Mens jeg bodde i Lancaster hadde jeg også arbeidet for et fosterbyrå i Nortumberland, noe frivillig og noe betalt. Den frivillige delen fortsatte gjennom nedstengingen, men det ble ikke stort av den betalte, så jeg var arbeidsledig igjen – og tilbake der jeg hadde vært da jeg fikk diagnosen. Men snart skulle alt endre seg!

Forlovet

Etter anbefaling fra en venn meldte jeg meg inn på en datingside i september 2020. 27. oktober hadde jeg mitt første møte med en som jeg kom veldig godt overens med. Så vi fortsatte å treffes, og vi likte hverandre bedre og bedre. Han fridde 17. juni 2021, på samme sted som vi møttes første gang. Så reiste vi på en aldeles nydelig langhelg til Skottland. Nå er det alle mann på dekk for å gjøre klart til bryllup!

Jeg holdt ikke mer enn én måned før jeg måtte slutte på grunn av raskt sviktende helse. Jeg følte meg ekstremt skyldig, som om jeg hadde sviktet igjen.

I august i fjor flyttet jeg inn hos forloveden min i Coventry og startet i ny jobb. Igjen raknet det. Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at jeg ikke hadde kommet over de gamle traumene. Jeg hadde plassert meg selv i nøyaktig samme situasjon som hadde tæret på helsen min før. Jeg var ikke i stand til å takle stresset og kravene til arbeidstempo, selv om vi hadde prøvd å legge opp hverdagene på en måte som skulle gjøre livet enklere. Jeg holdt ikke mer enn én måned før jeg måtte slutte på grunn av raskt sviktende helse – men ærlig talt føltes det som hodet sviktet mer enn kroppen denne gangen. Selv om jeg var svært syk, følte jeg meg ekstremt skyldig, som om jeg hadde sviktet igjen.

Recovery Norge

Jeg begynte i terapi, men det var ikke det jeg egentlig trengte. Jeg trengte noe som kunne hjelpe med å håndtere koblingen mellom hjernen og kroppen, ikke bare stresset. Jeg var virkelig desperat etter å bli bedre og få startet den neste fasen av livet mitt, å bli gift, leve i en ny by, men følte meg fanget og holdt tilbake av sykdommen. Jeg hadde hørt om Lightning Process før, men var skeptisk til å bruke så mye penger på noe jeg hadde hørt så blandede ting om. Eller kanskje jeg bare ikke var klar før nå! Akkurat på riktig tidspunkt fikk jeg tilsendt lenken til denne nettsiden fra en slektning. Jeg sendte en e-post på engelsk og spurte om de hadde noen jeg kunne snakke med om erfaringene og bekymringene mine. Jeg ble satt i kontakt med en elskelig dame, og jeg var så takknemlig for at folkene i Recovery Norge hadde klart å finne en engelsktalende person til meg!

Jeg hadde allerede lest meg opp på Lightning Process, og samtalen bekreftet det jeg allerede trodde – at jeg var klar for å gi det et forsøk!

Lightning Process

Så jeg tok Lightning Process-kurs på nettet i november 2021, og det var fantastisk!

Lightning Process gir deg verktøy til å endre måten du tenker på og bruke koblingen mellom kropp og hjerne til å bedre helsen og valgene du gjør i det daglige, sånn at du kan leve et liv du elsker. Lightning Process utnytter nevroplastisiteten i hjernen til å bygge nye, positive nervebaner.

Jeg strevde ikke lenger med å komme meg opp og ned trappene, og på den andre dagen svømte jeg til og med!

Min forlovede sa at han merket endringer i meg umiddelbart. Jeg strevde ikke lenger med å komme meg opp og ned trappene, og på den andre dagen svømte jeg til og med! Og ikke bare så andre forskjellen, jeg merket også selv at jeg var bedre. Faktisk følte jeg meg bedre enn jeg hadde gjort på mange år! Instruktøren viste meg også hvordan jeg kunne benytte Lightning Process på problemer som min redsel for å kjøre bil. Det var virkelig en befriende opplevelse. Nå vet jeg hvordan jeg skal håndtere angsten, som var det som egentlig holdt meg tilbake, ikke evnen.

Lightning Process har i stor grad endret hvordan jeg tenker, føler og handler. I stedet for å tenke «hva må jeg gjøre for å bli akseptert», tenker jeg nå «hva må jeg gjøre for å være sann mot meg selv?» I stedet for å kjenne skyldfølelse og utmattelse, føler jeg meg trygg på å leve livet mitt, siden jeg vet hvordan jeg kan håndtere følelsene mine bedre.

I stedet for å kjenne skyldfølelse og utmattelse, føler jeg meg trygg på å leve livet mitt

Den største endringen var at Lightning Process gav meg et rammeverk for å endre tanker og adferd. Jeg hadde visst i mange år at jeg måtte endre på hvordan jeg gjorde ting – og Lightning Process er nå måten jeg gjør de endringene på. Det er i ferd med å bli en selvfølgelig del av hverdagen og måten jeg tenker på. Når jeg føler at jeg er på vei mot angst og sykdom igjen, gjør jeg prosessen og klarer å snu situasjonen!

Livet tilbake

Så hvor er jeg nå?

Jeg tok Lightning Process-kurset i slutten av november, og siden det var tett opp mot jul, klarte jeg å nyte forberedelsene, og jeg fant det lettere enn jeg hadde gjort på lenge. Jeg bestemte meg for at slutten av januar ville være et fint tidspunkt å starte å se etter arbeid. Men 2. januar fikk jeg corona! Det var et tilbakeslag, jeg følte meg fryktelig, og det tok meg tre uker å komme tilbake dit jeg hadde vært, men da jeg ble bedre, fortsatte jeg lete etter en jobb.

Jeg meldte meg også til å jobbe frivillig for den lokale matsentralen. I stedet for å sortere esker ble jeg spurt om å være med på forskningsarbeid for Trussel Trust. Det ser seg virkelig fram til, siden det ser ut til bli svært interessant arbeid. Omtrent samtidig hadde jeg et intervju for en jobb med voksne med nedsatt funksjonsevne. Jeg er glad for å kunne si at jeg fikk jobben! Jeg starter også på et kurs i hypnoterapi i september, og jeg håper det kan bli starten på en ny karriere!

Jeg begynner å føle jeg har fått livet mitt tilbake. Jeg begynner å føle at jeg er til nytte igjen, engasjert i lokalmiljøet og i stand til å gi noe tilbake til andre. Men nå innser jeg at dette er noe jeg kan gjøre uten å bli totalt overveldet av det. Jeg begynner å arbeide deltid, noe som vil gi meg tid til å planlegge bryllupet mitt, få en massasje eller ganske enkelt bare sitte på kafé og lese avisen. Nå føler jeg virkelig at jeg kan være på vei til å leve det livet jeg elsker, og denne gangen har jeg alle intensjoner om å nyte det!