Jeg ble bedre, men to uker senere kom utmattelsen tilbake, denne gangen sammen med hodepine og sår hals. Dessuten ble smakssansen min helt borte, og derfor mistenkte jeg at jeg hadde fått corona. Dessverre var det enda ikke mulig å teste seg på dette tidspunktet.
Etter ti dager var jeg bedre, men tre uker senere ble jeg syk igjen. Denne gangen ble jeg også kortpustet, og det prikket i fingrene mine. Fortsatt var det ikke mulig å få test, med mindre man var innlagt på sykehus, men jeg kunne ikke en gang gå fem meter uten å gispe etter luft.
Dette pågikk ut resten av 2020. Jeg fortsatte å bli syk i noen uker – før jeg ble bedre igjen. I juli slet jeg skikkelig med mange symptomer, og endelig ble jeg testet for corona. Resultatet var negativt, og det var også antistofftesten. Jeg skjønte ingenting, for jeg hadde jo alle disse vanlige corona-symptomene, hadde jeg ikke? Legen sa at det var veldig mulig at jeg likevel hadde hatt corona, siden antistoffer kan forsvinne i løpet av bare noen måneder hos enkelte. Men jeg fikk ikke vite noe sikkert, og jeg satt igjen med mye usikkerhet.
I desember 2020 ble jeg syk før ørtiende gang, og jeg klarte bare ikke mer. Jeg trengte virkelig hjelp og ringte C-support, et hjelpesenter for folk som sliter med langvarig corona. Der ble jeg endelig møtt med lyttende ører og forståelse. Det var svært viktig for meg. Det ble også sagt at varig bedring var vanskelig å få til på egen hånd, at jeg burde ha hjelp.
Jeg ble syk før ørtiende gang, og jeg klarte bare ikke mer
I januar 2021 startet jeg behandling for «long covid» med ergo- og fysioterapi. Ergoterapeuten sa at jeg skulle følge nøye med på symptomene under og etter aktivitet. Og det gjorde jeg, omhyggelig. Etter råd fra samme person sluttet jeg også helt å arbeide; symptomene måtte få stabilisere seg først. Men likevel ble ikke plagene mine noe bedre, og jeg ble i stand til å gjøre mindre og mindre.
Fysioterapeuten gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke pustet riktig, at jeg hyperventilerte konstant. Jeg fant ut at «fight-or-flight»-responsen min gikk på høygir, og det hindret meg fra å slappe av. Jeg fikk pusteøvelser for å gjøre noe med dette.
Det føltes fint og gjorde meg roligere, men hver gang jeg «gjorde for mye», fikk jeg likevel kraftig tilbakefall og endte sengeliggende i noen uker. Det skremte meg skikkelig. Verden min ble så liten. Jeg gjorde ikke lenger noe i huset eller sammen med barna. Jeg forlot huset bare for å dra til fastlegen, fysioterapeuten eller lungelegen (som forresten ikke klarte finne noe unormalt), men selv det kostet meg alt for mye energi.
Fysioterapeuten gav opp behandlingen siden symptomene mine forble for alvorlige til at det var noe å bygge på. Det tok jeg tungt. Jeg prøvde kinesiske urter og massasje, men det hjalp ikke, og enkelte ganger gjorde det meg verre. Jeg lette på Marktplaats (nederlandsk nettsted) etter rullestol, siden jeg ikke lenger klarte gå mer enn korte strekninger. På dette tidspunktet antok jeg at jeg hadde fått kronisk utmattelsessyndrom (CFS), siden jeg også tidligere i livet hadde hatt en periode på 10 år, da jeg slet med fryktelig utmattelse og influensasymptomer en ukes tid omtrent hver andre måned, etter at jeg hadde «gjort for mye». Legen sa at det var en mulighet.
Det skremte meg skikkelig. Verden min ble så liten
Jeg fikk kontakt med en annen «long covid»-pasient som jeg utvekslet erfaringer med. Det ble en god støtte for meg. Tidlig i juni 2021 sendte hun meg en podcast som endret livet mitt fullstendig. Det var en samtale mellom psykoterapeuten Nicole Sachs og en som het Lieke og var fra Amsterdam, som hadde blitt frisk av «long covid» etter 11 måneder ved å rette oppmerksomheten mot følelsene sine (sinne, frykt, skam etc.) i stedet for symptomene.
Jeg innså at det ikke var noe fryktelig feil med kroppen min (på samme måte som Lieke i podcasten), og for første gang var jeg sikker på at jeg kunne klare å bli frisk. Den dagen forsvant 80% av symptomene mine. Min frykt for at jeg aldri skulle bli frisk, hadde hindret meg fra å bli frisk!
Neste dag fordypet jeg meg mer i metoden og begynte å skrive om følelsene mine. Nakken min gikk i lås, og jeg fikk veldig vondt i ryggen, men jeg fortsatte. To dager senere var smertene borte.
Jeg fokuserte på den frykten som hadde forårsaket de første corona-lignende symptomene mine, nemlig tanken om at jeg ikke ville klare å kombinere mine barns hjemmeundervisning med arbeidet mitt, som jeg også utførte hjemmefra. Jeg ville ikke klare å gjøre det perfekt! Og perfeksjonisme var en av mine overlevelsesstrategier etter traumatiske hendelser i barndommen, inkludert en far som døde ung og seksuelt og psykisk misbruk.
Jeg leste bøkene til Dr. Sarno og Nicole Sachs og kjente meg igjen fullstendig. To uker senere var jeg kvitt 95% av symptomene, bare tinnitusen er der fremdeles. Jeg er helt sikker på at den også vil forsvinne etter hvert.
Min frykt for at jeg aldri skulle bli frisk, hadde hindret meg fra å bli frisk!
Forskjellen mellom tilstanden min for noen måneder siden og nå lar seg nesten ikke beskrive. Jeg er tilbake på arbeid, og jeg kan gjøre nesten alt igjen. Jeg fant ut at mine tidligere uforklarte fysiske plager, som høysnue, ryggplager, smerter i skuldre, kne og hofter, kronisk utmattelsessyndrom og migrene, var relatert til stress og uprosesserte følelser. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet ut hvordan kroppen og hodet virker inn på hverandre. Jeg har også lært meg å håndtere stress og negative tanker og følelser.
Forhåpentligvis kan historien min gi andre den selvtilliten de trenger for å legge lignende tilstander bak seg!
Denne teksten er oversatt fra nederlandsk. Den finnes også på Esthers nettside Long Covid Cured.