Hun hadde da «hanglet» over tid med feber og hodepine. Hun fikk senere påvist gjennomgått kyssesyke. Hva som konkret hva årsaken til at hun ble syk brukte vi i starten mye tanker på. Vi trodde kanskje løsningen lå i å finne årsaken til sykdommen. Dette ble etterhvert mindre viktig og ett enkelt svar på det fikk vi ikke.
Datteren min var en sprudlende jente, som akkurat hadde begynt på ungdomsskolen.
Hun mistet gradvis energien og ble tilslutt helt sengeliggende i 13 måneder. Mye ble prøvd ut av både antibiotika, papaya og ulike vitaminer. Fysioterapeut og fastlege var jevnlig innom uten at dette førte til bedring av situasjonen. Rådene fra venner, familie, internett og andre steder var mange -og forvirrende.
Frykten min var sterk – bekymring for hennes fremtid, og sorg over livet som ble frarøvet henne her og nå. Men den største bekymringen lå nok i hva som skulle til for at hun skulle bli frisk. Når kom hun til å bli frisk? Det var en tung tid.
Fysioterapeuten kom med mange hjelpemidler: hjertebrett til sengen, spisebord til sengen og en stol vi kunne flytte henne over i for å variere stilling. Rommet til datteren min lignet mer og mer på et sykehusrom..
Jeg kjente på et tidspunkt at sånn kan det ikke fortsette, det blir bare verre.
Jeg tok kontakt med en Lightning process instruktør i Oslo som jeg hadde lest om. Jeg hadde hørt mye negativt om LP, så jeg kjente meg vel veldig «delt» på dette. Jeg var skeptisk fordi jeg hadde hørt historier om folk som hadde blitt verre. Etter en fin samtale med denne instruktøren anbefalte hun meg å ta kontakt med LP-instruktør Ingvild Harila Feed i Sandnes. Jeg kontaktet henne med et håp om at dette kanskje kunne hjelpe.
Ingvild kom hjem til oss og pratet med datteren min. Jeg husker at hun spurte blant annet spurte hva datteren min hadde gjort på fritiden. «Håndball» var svaret. Ingvild spurte om hun hadde håndballen sin? Jeg måtte hente den frem fra skapet. Datteren min tok tak i den, luktet på læret av ballen og la den bort. Ingvild forklarte om hvordan kroppen vår fungerer, hun brukte enkle metaforer som var forståelig for en jente på 13.
Etter en tid skulle datteren min delta på et Lp-kurs. Vi kjørte henne inni rullestol – og vi var alle spent og gru-gledet oss for hvordan dette skulle gå. Jeg var i tvil, og tanken på «hva er det vi setter i gang nå» var der.
Det å få forståelse for hvordan hjernen og kroppen påvirker hverandre, få innsikt i egen kropp og få strategier til å håndtere utmattelsen var sterkt og virkningsfullt, nesten uvirkelig.
Allerede første dag etter kurset, gikk vi på café. Hun satt der på cafeen og kjente på mange overveldende symptomer og inntrykk, men vi klarte det og var klar for ny kursdag dagen etterpå. Denne dagen kledde hun seg opp og gikk på beina. Etter andre kursdag kjørte vi til farmor, som trodde barnebarnet fortsatt var sengeliggende. Tenåringen ringte på døren. Farmor åpnet og sa: «Jeg skal ikke kjøpe lodd i dag». Det tok noen øyeblikk før farmor kjente igjen barnebarnet sitt. Det var et stort øyeblikk.
Etter kurset begynte en hard jobb. Det var 1 skritt frem og 2 tilbake. Hverdagen skulle gradvis og forsiktig hentes tilbake. Vi kastet alle klærne hun hadde brukt som syk. Alt av hjelpemidler ble tatt ut og hun flyttet ut av rommet hun hadde lagt på som syk. Dette var for å bryte de mønstrene som kunne identifiseres med sykdomstilstanden hun hadde vært i.
Hun og jeg dro rett over julen to uker til syden for å få litt sol, bade litt og gå litt småturer -(bildet er av fotavtrykkene på stranden).
Hun brukte 8-10 måneder på å jobbe seg tilbake til det hverdagslivet hun hadde før hun ble syk. Vi hadde jevnlig dialog med Ingvild om hvordan hun kunne håndtere ulike situasjoner og få kroppen til å reagere mer hensiktsmessig. Det var absolutt dager da det gikk trått, der jeg tenkte at «dette går ikke, det vil ikke holde og hun kommer til å bli syk igjen..».
Datteren min og jeg gikk ettermiddagstur hver dag i ett år, det ble utrolig viktig å komme seg ut på et tidspunkt på døgnet der hun ofte kjente kroppen gav signaler på tretthet.
Jeg tror at innsikt i, og hjelp til å finne strategier for å bli frisk fra utmattelse var helt avgjørende.
Datteren min har vokst enormt på dette. Skulle gjerne ønske at datteren min hadde sluppet denne perioden i livet sitt, men samtidig tenker jeg at det har kommet en utrolig fin menneskelig vekst ut av dette-hun har i dag en utrolig innsikt i hvordan vi mennesker fungerer med «hele oss»- hvordan kropp og hode henger sammen. Hun har nå vært frisk i 8 år, og er en ung dame med stor forståelse for andre mennesker, og som er travelt opptatt med bachelorstudium.
Jeg skriver dette med håp for, og ønske om at andre skal få håp om at det er mulig å bli frisk️.
Mvh Mette
Jeg skriver dette med håp for, og ønske om at andre skal få håp om at det er mulig å bli frisk️.