Jeg hadde nettopp truffet jenta etter hvert skulle gifte meg med. Jeg studerte litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og stortrivdes med det. Jeg hadde gode venner og var med og drev studentpub og filmklubb. Jeg var ved utmerket helse og relativt godt trent. Så kom vendepunktet, den kvelden jeg ble innlagt på sykehus med høy feber og forferdelig vondt i halsen. Det ballet på seg ganske fort. Kort tid etter at jeg begynte å føle meg bedre, fikk jeg en lungebetennelse på toppen av kyssesyken. Deretter fulgte en alvorlig infeksjon i den ene skulderen. Og da jeg endelig trodde jeg skulle hjem, etter å ha vært innlagt i flere uker, fikk jeg på toppen en blodpropp i den samme skulderen.
Det er noe som ikke stemmer
Det var ikke annet å vente enn at jeg forble sterkt redusert en god stund etterpå, kroppen hadde jo fått seg en skikkelig trøkk. Men i løpet av sommeren ble jeg sakte bedre, og på høsten gikk jeg løs på studiene igjen og forventet å bare skli tilbake til mitt gamle liv. Sånn gikk det ikke.
Jeg hadde tenkt på meg selv som frisk igjen, men fikk raskt en følelse av at verken kroppen eller hodet fungerte helt som det skulle. Alt gikk så tungt. Jeg svarte med å pushe meg hardt med lesing og trening og forventer at det skulle gå seg til over tid. Det motsatte skjedde, og i løpet av høsten ble jeg i stedet sakte verre igjen.
Jeg svarte med å pushe meg hardt med lesing og trening, og forventet at det skulle gå seg til over tid
Konsentrasjonen min sviktet fullstendig, og jeg slet med å henge med på studiene. Jeg var stadig trøtt og fikk et enormt søvnbehov. Jeg følte meg stadig syk, som om jeg brygget på noe, og sanseinntrykkene var fullstendig overveldende både på butikken og i forelesningssalen. Jeg fikk etter hvert en klar opplevelse av at anstrengelser gav forverring av symptomene, noen ganger umiddelbart, andre ganger forsinket, kanskje etter et par dager.
Det straffet seg å bryte grensene
I 2004 fikk jeg ME-diagnosen av professor Nyland på Haukeland Sykehus. Lettelsen over å endelig møte en lege som skjønte akkurat hvordan jeg hadde det, var enorm. Det forhindret meg likevel ikke fra å bli stadig sykere i løpet av de to neste årene. Jeg holdt meg i stadig større grad innendørs, for fysisk aktivitet medførte at jeg ble verre. Og hele tiden måtte jeg passe på hvor mye energi jeg brukte, for gikk jeg ut over grensene mine, ble jeg straffet kontant.
Stort sett var jeg flink, men det hendte jeg falt for fristelsen til å gjøre ting jeg kanskje innerst inne visste ikke var lurt, på dager da jeg følte meg bedre. Som den vårdagen i 2005 da sola skinte, og jeg gikk med orienteringskart helt opp på Løvstakken. Resultatet ble mitt første store krasj. Jeg ble liggende flere dager etterpå, fullstendig tappet og med store smerter i beina, og ble langvarig verre.
Hos psykologen
Jeg hadde sluttet på studiene og levde på rehabiliteringspenger fra NAV. Jeg ble oppgitt og sint da saksbehandleren min krevde at jeg måtte ta timer hos psykolog for å oppfylle kravet om å være under behandling, siden det var fullstendig åpenbart for meg at sykdommen min var rent fysisk. Og verken psykolog eller psykiater fant da heller noe tegn til psykisk sykdom, og de konkluderte med å vise til ME-diagnosen jeg hadde fått på Haukeland.
Verken psykolog eller psykiater fant noe tegn til psykisk sykdom
Jeg mistet ikke motet i løpet av denne perioden, men innrettet meg etter det jeg oppfattet som realitetene og la framtidsplanene mine ut fra dem. Jeg fant stillesittende aktiviteter jeg trivdes med: Jeg skrev, kjøpte og solgte litt på internett og redigerte video og utviklet databaseløsninger, alt i mitt eget tempo. Jeg tenkte at så lenge jeg ikke gikk over grensene mine, kunne jeg holde det gående og leve et fint liv på denne måten, selv om det var ting jeg ikke lenger kunne gjøre, som jeg savnet. ME-syke som endte fullstendig sengeliggende tenkte jeg minst mulig på. Jeg hadde uansett ikke tenkt meg dit.
Ned i sengeliggende
Høsten 2006 skjedde det likevel. Etter en relativt fin sommer hadde jeg begynt å føle meg svakere, og smertene i beina og armene ble sterkere og hyppigere, uten at jeg hadde noen umiddelbar forklaring på hvorfor grensene mine så ut til ha blitt innskrenket.
Jeg var på besøk i barndomshjemmet mitt i Trøndelag. Det var isende kaldt, både ute og inne i det gamle huset, og jeg trengte ved. Men de eneste vedkubbene i vedskjulet var noen svære giganter, fulle av kvister og gamle og tørre. Øksa ville ikke bite på dem, men jeg følte meg ikke så verst denne dagen, og ved veggen sto en slegge og en kile. Så jeg gjorde det jeg måtte for å holde varmen.
Jeg tenkte først at det hadde gått helt fint, men to dager senere klarte jeg nesten ikke stå oppreist. Jeg fikk ikke panikk over det – lignende episoder hadde skjedd tidligere, og som de forrige gangene la jeg meg ned for å hvile noen dager, sånn at jeg kunne hente meg inn til jeg skulle ta flyet tilbake til Bergen igjen. Men på dagen for avreisen kom jeg ikke lenger enn til dusjen. Der kollapset jeg helt, og klarte bare så vidt å komme meg tilbake til sofaen igjen.
Jeg regnet med at jeg skulle bli bedre igjen, men det motsatte skjedde. Jeg ble verre og verre, og det skjedde skremmende fort
To dager senere fikk jeg vite at min kone var gravid.
Måneden som fulgte lå jeg på sofaen og reiste meg bare når jeg måtte på do. Så litt på TV. Prøvde å hvile mest mulig. Regnet med at jeg skulle bli bedre igjen, men det motsatte skjedde. Jeg ble verre og verre, og det skjedde skremmende fort.
Ingenting er bagateller lenger
Smertene ble uutholdelige, og det kjentes som hele kroppen var i opprør. Jeg begynte å reagere sterkt på ting som tidligere hadde vært bagateller. Etter noen dager måtte jeg slutte helt å se på TV. Å lese var uaktuelt. Armene klarte ikke holde verken bøker eller tegneserier, og øynene protesterte merkbart. En lege var innom – og det å skulle snakke med og forholde seg til et annet menneske, var plutselig blitt uutholdelig tungt.
Til slutt kom jeg meg ikke lenger på do og måtte tisse på flaske og ellers bruke bleie. Magen protesterte på alt jeg prøvde å putte i meg, og jeg endte med den samme suppa av kylling eller laks, potet og gulrot til hvert eneste måltid. Senga fra hjelpemiddelsentralen kom og ble satt inn i stua. Der ble jeg liggende med øreplugger og hørselsvern, og gradvis, etter som lysømfintligheten ble verre, ble mer og mer lys stengt ute av tepper og søppelsekker foran vinduene, helt til jeg lå i stummende mørke og total stillhet.
Alt gjorde meg umiddelbart verre: berøring, lyd, lys. Jeg ble naturligvis ikke vasket, klippet eller barbert
De neste 14-15 månedene var jeg ikke ute av senga. Jeg var så godt som helt ute av stand til å røre meg. Jeg beveget fingrene nok til å kunne trykke inn en alarmknapp, men ikke mer enn det. Jeg ble matet med skje, men klarte stort sett å tygge. I ekstra dårlige perioder drakk jeg sondemat med sugerør. Alt gjorde meg umiddelbart verre: berøring, lyd, lys. Jeg ble naturligvis ikke vasket, klippet eller barbert, og all kontakt med andre mennesker ble holdt på et absolutt minimum. Min sosiale kontakt bestod av de få setningene min kone og min mor hvisket når jeg ble matet eller måtte «på do».
Et håp – men det gir jo ingen mening!
Jeg begynte etter hvert å tro at jeg aldri jeg skulle bli frisk, at den eneste veien ut ville være om jeg døde. Det ønsket jeg stort sett ikke, men jeg fantaserte om å falle i koma, å bare bli borte et år eller to, og så våkne opp og kanskje være frisk. Symptombildet kunne endre seg over tid, men jeg opplevde ikke noe som lignet bedring. Tvert i mot.
Hele denne perioden levde min kone og min mor på ME-forum og andre nettsteder for å finne råd om hvordan de best kunne stelle meg. Ikke minst lurte de om noe kunne gjøre meg frisk. Det var på den måten de kom til å lese historiene til alle som prøvde Lightning Process på denne tiden. Hver gang et medlem på ME-forum hadde «vært i England og blitt frisk», passet de på å rapportere hviskende til meg over neste måltid. Vi telte, og etter hvert som antallet tilfriskningshistorier passerte 10, så 20, så 30, utviklet nysgjerrigheten min seg til et slags håp. Men så klart, til England kunne jeg ikke komme meg sånn som tilstanden min var.
Forvirringen og skuffelsen min var total, og jeg nektet å tro at dette kunne være det som hadde gjort folk friske
I desperasjon pratet min kone med moren til to jenter som hadde blitt friske med LP, og hun ble forklart trinnene i prosessen og brakte dem inn til meg, stadig hviskende over skjeene med suppe. Jeg måtte si «stopp», forklarte hun. Og velge det livet jeg elsket. Og så gikk man hit og sa ditt og dit og sa datt mens man lot som man var «coach»… Hva for noe?! Forvirringen og skuffelsen min var total, dette gav jo absolutt ingen mening, og jeg nektet å tro at dette kunne være det som hadde gjort folk friske. Det måtte vel være noe mer?
Uansett ikke noe igjen å miste
Min kone fikk nok av hele situasjonen høsten 2007. Etter et års utrettelig innsats hadde hun kommet til samme konklusjon som meg: At jeg sannsynligvis aldri ville bli frisk igjen. Hun var dessuten blitt mor, og det nyttet ikke å ta seg av et nyfødt barn og en ME-syk mann på samme tid. I ettertid fremstår det fullstendig forståelig og nødvendig at hun tok med datteren vår og reiste tilbake til Østlandet for å starte et nytt liv der. Min mor overtok det daglige stellet av meg, men klarte ikke mer etter en måned. Da gjenstod bare løsningen jeg hadde fryktet over alt siden jeg ble sengeliggende, og jeg ble flyttet til sykehjem.
Da gjenstod bare løsningen jeg hadde fryktet over alt
Jeg hadde ikke trodd det, men overlevde det også. Men der jeg lå ubevegelig i mørket og ble matet av fremmede, var erkjennelsen av at jeg absolutt ikke hadde noe liv igjen, total. Så da en LP-trener kom til Trondheim for å holde kurs og sa seg villig til å bryne seg på meg i samme slengen, sa jeg ja. Jeg fryktet at jeg ikke ville tåle det. Kurs over tre dager når jeg knapt klarte å kommunisere, det kunne ikke gå bra. Jeg tenkte jeg kunne dø. Eller kanskje endelig falle i koma. Men det var uansett ikke noe igjen å miste.
Hvem ønsker å være med i en film der det ikke går godt?
Og ikke nok med det, jeg sa også ja til å bli filmet under kurset. Det lå et rent følelsesmessig, nesten overtroisk resonnement bak: For hvem ønsker å lage en film som ender dårlig? Hvem ønsker å være med i en film der det ikke går godt? Men kamera til stede føltes det som sannsynligheten var større for at dette ville bli fortellingen om hvordan jeg ble frisk.
Ville avbryte kurset
De hviskende samtalene med den britiske LP-treneren snudde alt på hodet – men ikke umiddelbart. På dag to av kurset var jeg klar for å gi opp. Jeg følte jeg meg elendig, var sikker på at jeg hadde overbelastet skikkelig – og ville avbryte. Jeg var skikkelig skuffet over den enkle kjernen i prosessen, som jeg innså var den samme som den min kone hadde videreformidlet til meg.
Men jeg ble overtalt til å fortsette. Jeg ville så gjerne bli frisk, og fortsatt hadde jeg ikke noe å tape. Og i løpet av ettermiddagen var det som om brikkene falt på plass. Noe løsnet, og forståelsen min av sykdommen, ja nærmest hele mitt nære verdensbilde, endret seg radikalt. Jeg ble hjulpet til å endre tankemønstrene mine og hvordan jeg så på meg selv, sykdommen min og min helse. Jeg lærte å sette spørsmålstegn ved ting jeg til da hadde oppfattet som absolutte sannheter, og jeg lærte mentale teknikker som hjalp meg å holde meg stødig på sporet også videre.
Forståelsen min av sykdommen, ja nærmest hele mitt nære verdensbilde, endret seg radikalt
Mye å jobbe med
Fra da av gikk det bare oppover. Lyset kom på igjen og stemmen ble tatt i bruk enda mens kurset varte. I løpet av de samme dagene hørte jeg musikk igjen og spiste vanlig mat og drakk et glass rødvin. Det er langt på vei riktig å si at jeg alt da var blitt frisk. Riktignok hadde jeg ikke igjen stort av muskler, så det tok uker med trening før jeg klarte å komme meg opp av senga. Jeg måtte lære å gå på nytt. Jeg klarte heller ikke få hodet med meg riktig hele tiden, og det var utrolig nervepirrende å ta et sånt «leap of faith». Jeg følte meg som Indiana Jones i The Last Crusade. Kort sagt hadde jeg en del å jobbe med, både fysisk og mentalt, og det var dager da jeg tvilte og kanskje kunne kommet fram til at det jeg holdt på med var sprøyt. Men da jeg plukket fram telefonen min for å skrive fortvilte tekstmeldinger til LP-treneren min, som for lengst hadde reist tilbake til Wales, visste jeg hva hun kom til å svare allerede før jeg rakk å trykke «send». Og det var nok. Jeg slettet meldingene usendt, fant tryggheten igjen, og klatret ned på den riktige siden av tvilen.
Jeg flyttet etter min kone og datter våren 2008 og har siden levd et normalt, friskt liv. Jeg har jobbet som journalist og redaktør i en lokalavis i Vestfold, men arbeider på bibliotek i dag. Fysisk er jeg fullt ut frisk, og jeg har nytt lange fjellturer, fra Beseggen til Teide på Tenerife, og ukelange sykkelturer på Øland og nedover Sørlandet.
Jeg ville neppe tort å gjennomføre opplegget som gjorde meg frisk, hadde jeg på forhånd visst om all skepsisen og fordømmelsen som er så synlig i dag
To ganger er jeg blitt overtalt til å stille opp for avisintervjuer, første gang i januar 2015 i VG, og nå sist i Dagbladet i påska 2017. Skal jeg tro de tallrike tilbakemeldingene jeg har fått, er jeg en forvirret og pr-kåt løgner som bare ønsker 15 minutters berømmelse. Jeg får også høre at jeg er i lomma til LP-bransjen og sikkert mottar provisjon for å gå ut i media. Den egentlige grunnen til at jeg har gått med på å stikke hodet fram på denne måten, er at jeg tror fast på at jeg gjør det riktige. Jeg er nøye med å understreke at dette er min erfaring og min historie, og jeg hevder ikke å eie noen sannhet om hva ME er eller hvordan den enkelte skal håndtere sin sykdom. Samtidig vet jeg at jeg selv neppe ville tort å gjennomføre opplegget som gjorde meg frisk, hadde jeg på forhånd visst om all skepsisen og fordømmelsen som er så synlig i dag. Da hadde jeg kanskje ligget der, i mørket på sykehjemmet, fremdeles. Videre er jeg overbevist at det finnes andre der ute, som befinner seg der jeg var, som kan ha utbytte av å angripe problemet på samme måte. De trenger å vite at det finnes håp og at det er mulig å finne en vei ut.
«Om å rive ned sitt verdensbilde – og bygge det opp igjen»
Thomas Overvik har holdt flere foredrag. Her kan du se hans foredrag for den danske Sundhedsstyrelsen fra mai 2019. «Om å rive ned sitt verdensbilde – og bygge det opp igjen»