Forfatter: Anonym kvinne i 20-årene «Dette føles kanskje som et antiklimaks, men det feiler deg ingenting, alt ser bra ut», sa legen mens han lente seg litt forover på stolen og så på meg med et vennlig blikk. Det var … Continued
Hei, jeg heter Mette og er mamma til en fantastisk jente som i dag er 22 år.
Datteren min ble syk da hun var 13 år.
I denne episoden av Youtube og podcast-serien «The Puzzle of Healing» intervjuer Sophie Helbig to medlemmer av Recovery Norge, Torill Sorkmo og May Elin Game, om deres historier og Recovery Norge.
Min historie med tinnitus har betydd mye for hvorfor jeg har forsøkt å forstå problemer som ME/CFS og andre såkalte «medisinsk uforklarte» helseproblemer, og for hvorfor jeg tok initiativ til Recovery Norge.
I dag er jeg jeg en aktiv 30-åring med to barn og samboer. Jeg ser lyst på livet og har allerede i mange år tenkt at jeg lever et normalt liv. Det beste av alt er at jeg kan oppleve å kjenne på slitenhet uten å bli engstelig.
Til alle som sliter med ME, vil jeg si at du kan bli frisk. Det var det vanskeligste for meg, at jeg ikke ante hvor lenge jeg skulle være syk. Kanskje resten av livet.
Det er som en glidelås man langsomt, bit for bit lukker til å bli et hele igjen. Dette er en prosess som må læres og gjøres mens man vandrer fremover. Man må skape nye erfaringer med mestring. Det handler ikke om å tenke seg frisk, men forstå seg frisk.
Våren 2017 fikk datteren vår feber, vondt i ørene og var så slapp at hun ikke kom seg på skolen.
Jeg tror ikke det er så bra å høre at de lider av en mystisk sykdom som ingen vet svaret på og at de ikke kan gjøre noe som helst før det kommer en medisin. I ettertid er dette noe av det som provoserer meg mest med det som skjedde og jeg håper at leger i dag også formidler historier om at mange blir helt friske og gir håp til pasientene sine.
Kristine Damsgaard var blant de aller sykeste ME-pasientene. I dag er hun frisk og i full jobb. I podkasten Helserelatert forteller hun sin historie, om veien fra å være frisk til syk til frisk igjen – og mye mer.
Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke hørte på spesialister eller fastlege da de sa at jeg aldri ville bli frisk igjen, og at jeg måtte belage meg på å søke uføre. At jeg turte satse.
Jeg lå i to år fullstendig lenket til sengen i et bekmørkt og isolert rom fra jeg var 17 til jeg var 19 år. All næring og væske fikk jeg gjennom en sonde i nesen.
Min resa började för över 10 år sedan.
For ti år siden var jeg en av de sykeste pasientene med diagnose ME/CFS i Norge. Jeg var pleietrengende i tre år og måtte ha hjelp til absolutt alt. Å ta en dusj, spise selv eller pusse tenner var helt utelukket. Men jeg ble frisk. Og jeg vil fortelle min historie.
Fortvilelsen min var overveldende. Helsevesenet ga intet håp om å kunne bli bra av ME. Tvert imot husker jeg at en spesialist sa: «du må innstille deg på å ligge og hvile, kanskje resten av livet».
Årsakene til sykdommen min lyder nok kjent. Så vidt jeg vet skyldtes den utbrenthet pluss en utløsende alvorlig influensa. Jeg kom meg aldri ordentlig etter dette, og ting spant raskt ut av kontroll. Likevel, når jeg ser tilbake på livet mitt med etterpåklokskap, er det lett å se at jeg allerede før dette hadde grunnleggende problemer som påvirket helsen min og ledet vei mot fremtidig sykdom.
Du vet følelsen av å endelig kunne puste gjennom nesen igjen etter en lang og hard forkjølelse? Det er litt sånn det føles å bli frisk igjen etter 3 år som stort sett ble tilbrakt i sengen. Bare multiplisert med sånn 1000000 fordi hele kroppen var som den tette nesen – helt ubrukelig.
Fem dager før jeg skulle konfirmeres kom beskjeden som tok bare noen sekunder å si med ord, sekundene som snudde hele livet opp ned for veldig mange år fremover og som har formet resten av mitt liv.
Problemene startet 1986. Jeg var svært aktiv innen idrett da jeg var yngre. Jeg drev med langrenn, orientering og friidrett. Som student hadde jeg store ambisjoner med løpingen og trente opp til 13 økter per uke før og etter studiene. Jeg var i veldig god form og forberedte meg til NM i halvmaraton i Egersund våren 1986.
Jeg var 15 år, og levde et bra og godt liv. Jeg brukte mye tid sammen med venner, gikk på skolen, hadde gode karakterer og drev med en idrett jeg elsket. Livet mitt endret seg brått, men gradvis gjennom sommeren og høsten i 2018.
«Kan Frode så kan jeg».
Dette foredraget ble holdt av på et kurs for leger i regi av Rogaland legeforening, februar 2020.
I dette foredraget forteller Svein Erik Høst om sin historie som mann til sin alvorlig ME-syke kone Nina, og hvordan de sammen fant en løsning til slutt. Foredraget ble holdt for Rogaland legeforening i februar 2020.
Fra august 2017 til desember 2018 var jeg sengeliggende og helt avhengig av pleie. Jeg kunne ikke stå på bena eller spise selv. Hvordan havnet jeg der?
Asta var syk i nesten alle tenårene sine, men har vært frisk siden hun var 19 år.
Her kan du lese intervjuet Emil Sandbakken og hans makker Thomas gjorde med henne på podkasten Helserelatert.
Livet mitt inneholder nå svært lite smerter og jeg har mye energi. Mye overskudd og klarer mer enn bare å jobbe. Overskudd til å ta vare på de rundt meg. Jeg elsker livet mitt og gjør det jeg har lyst til.
18 av 24 timer lå jeg i sengen. Med øresus, kvalme, svimmelhet og utmattelse. “Er jeg svimmel nå? Vet ikke, best å sjekke. Jeg kjenner i hvert fall at jeg er sliten, så det trenger jeg ikke å sjekke. Tenk om jeg aldri blir frisk? Eller må ha en medisin til flerfoldige tusener for å bli frisk?” Dette var tanker som gikk som hakk i plate det året jeg var syk.
Om din egen hjerne, den delen av hjernen man ikke har tilgang til selv, er overbevist om at litt bevegelse er kjempefarlig, hvilken sjanse har man da uten de rette redskapene?
Redselen for symptomene gjør det mye verre, sterkere, at de varer lenger og tar all fokus. I hvert fall gjorde det det på meg. Jeg ble mere sliten fordi det tok all fokus, og når man går og er engstelig hele tiden og venter på når man føler seg bedre igjen. Redselen gjorde symptomene mine mye sterkere.
Hadde jeg visst hvor krevende det skulle bli å omstille seg fra syk til frisk, vet jeg ikke om jeg hadde turt å si ja til det.